Wassermanns reaksjon er en test for å påvise syfilis. Testen er en såkalt komplementbindingsreaksjon som utnytter det fenomen at blod fra personer med syfilis inneholder antistoffer som binder seg uspesifikt til visse stoffer som finnes i ekstrakt fra oksehjerte.

Wassermanns reaksjon har fått stor anvendelse fordi den er billig og har høy sensitivitet, altså at den har stor evne til å fange opp alle personer som har syfilis. Spesifisiteten er imidlertid dårlig, noe som betyr at personer som ikke har syfilis, også kan få positivt utslag på prøven.

Dette problemet løses ved at alle prøver som er positive, blir undersøkt videre med tester som har høy spesifisitet for syfilis, altså tester som bare slår ut hvis det virkelig foreligger syfilis. Det finnes flere slike tester, for eksempel Treponema pallidum-immobiliseringstest (TPI). Slike tester krever at man bruker bakterien Treponema pallidum, som er vanskelig å dyrke. Testen er derfor kostbar og brukes i hovedsak bare hvis det er positivt utslag på Wassermanns reaksjon.

Wassermanns reaksjon blir positiv ca. 6 uker etter at smitten har funnet sted. Hvis syfilis behandles først ett år eller senere etter smitte, vil Wassermanns reaksjon gjerne holde seg positiv resten av livet, selv om pasienten er helbredet. Dette kalles et serologisk arr.

Navnet er etter August von Wassermann (1866–1925), en tysk bakteriolog som utviklet testen i 1906.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.