Serodiagnostikk, diagnostiske metoder som bygger på antigen-antistoffreaksjoner. Antigener er stoffer som stimulerer organismen til å danne antistoffer (motstoffer). De fleste antigener er protein- og karbohydratmolekyler, som føres inn i organismen som deler av virus, bakterier og andre mikroorganismer.

I organismen reagerer B-lymfocyttene (se lymfocytt) på de fremmedartede molekylstrukturene ved å omdannes til plasmaceller som produserer antistoffer som kan binde seg til antigenene. Når et antistoff binder seg til et antigen som er oppløst i blodet (f.eks. en bakteriegift), kan det dannes antigen-antistoffkomplekser som blir fjernet fra blodet av makrofager. Er antigenet en del av en partikkel (f.eks. en bakterie), vil partikkelen bli bundet til makrofager, fjernet fra sirkulasjonen og drept, eller bli drept ved at komplementsystemet aktiveres av antistoffet og lager hull i partikkelen.

I laboratoriet kan man også få antistoffer til å klumpe sammen (agglutinere) partikler som bærer antigenet som antistoffet er rettet mot. Mange smittestoffer kan derfor påvises ved agglutinasjonsprøver. Dersom det f.eks. foreligger mistanke om at en pasient er angrepet av tyfoidfeber, vil diagnosen styrkes hvis det viser seg at blodet inneholder antistoffer som får tyfoidbakterier til å agglutinere.

Omvendt kan man identifisere et ukjent smittestoff ved å blande det med testsera eller antisera, dvs. sera som inneholder kjente antistoffer (de fremstilles av blod fra immuniserte dyr) og observere om det oppstår en agglutinasjon. Tilsvarende metoder brukes ved blodtypebestemmelser, idet man setter de ukjente blodcellene til testsera og det ukjente serumet til blodceller av kjent type (illustrasjon, se blodtyper).

Komplementbindingsreaksjonen er blant de eldre immunologiske laboratoriemetodene, men den anvendes fortsatt i betydelig utstrekning, især til virusrettede undersøkelser. Komplement består av en serie proteiner som normalt finnes oppløst i blodet, men som under bestemte betingelser kan reagere med hverandre og forbrukes ved antigen-antistoffreaksjoner.

Komplementreaksjonen settes i gang av et antistoff som binder seg til et antigen. Hvis antigenet er en del av en celles overflatemembran, kan komplement skade membranen slik at cellen går i oppløsning. Dette fenomenet utnyttes ved komplementbindingsreaksjonen. Fremgangsmåten kan illustreres med Wassermanns reaksjon (WR), som brukes til å påvise antistoff mot syfilisantigen (se syfilis) i en serumprøve.

Man destruerer først innholdet av komplementproteiner i prøven ved å varme den opp til 56 °C i 20 minutter. Deretter tilsetter man en standarddose komplement fra et laboratoriedyr og en standarddose syfilisantigen. Dersom prøven inneholder syfilisantistoff, vil dette reagere med det tilsatte antigenet, og det tilsatte komplementet vil bli fiksert (bundet) til antigen-antistoffkomplekset. Hvis prøven ikke inneholder syfilisantistoff, skjer det ingen ting, og det tilsatte komplementet forblir fritt.

Reaksjonene kan ikke observeres direkte. For å avgjøre om prøven fortsatt inneholder fritt komplement, tilsetter man derfor blodceller fra sauer. Når disse blodcellene tilsettes et antiserum (fra kanin), får man en antigen-antistoffreaksjon. Hvis prøven fortsatt inneholder fritt komplement, vil dette da skade de røde blodcellene, slik at det inntrer hemolyse, dvs. at blodcellene går i oppløsning og tømmer ut sitt hemoglobin slik at prøven blir rødfarget; pasienten har da ikke syfilis. Dersom prøven inneholder syfilisantistoff, er komplement fiksert på forhånd, og det kommer ingen hemolyse. Dette taler for at pasienten har syfilis.

Seroreaksjoner brukes også til klassifisering av bakterier og andre mikroorganismer på grunnlag av deres antigener. Av streptokokken Diplococcus pneumoniae, som bl.a. forårsaker lungebetennelse og hjernehinnebetennelse, kjenner man f.eks. over 80 forskjellige serotyper, dvs. former som er bærere av forskjellige antigener og derfor stimulerer dannelsen av forskjellige antistoffer.

Når man tidligere behandlet lungebetennelse med antiserum, var det svært viktig å skaffe en serologisk prøve for å bestemme serotypen hos den bakterien som var årsak til infeksjonen. Nå behandler man som regel pneumokokklungebetennelse med antibiotika, og serotyping av bakteriene er derfor mindre viktig. Man har imidlertid fremstilt en vaksine som beskytter mot mange av de mest alminnelige og farlige serotypene av Diplococcus pneumoniae.

Bakteriene i Salmonella- gruppen kan fordeles på over 1900 forskjellige serotyper. Det er bakterier som, i tillegg til tyfoidfeber og paratyfoidfeber, forårsaker mange epidemiske mage-tarminfeksjoner, som ofte stammer fra én enkelt smittebærer. Ved å bestemme serotypen får man i slike tilfeller en mulighet til å spore opp kilden til epidemien.

Også mange virus opptrer i forskjellige serotyper, noe som gjør det vanskelig å fremstille vaksiner. Man kjenner f.eks. tre forskjellige serotyper av poliovirus (se poliomyelitt) som ikke immuniserer mot hverandre. En effektiv vaksine må derfor inneholde alle tre. Influensavirus forekommer i mange og ofte skiftende serotyper. Det fører til at man ved en truende epidemi må bestemme serotypen før man lager vaksinen.

Fordi de aller fleste organiske stoffene kan fungere som antigener, kan serodiagnostikk også brukes til å påvise andre ting enn smittestoffer, f.eks. graviditet (se graviditetstest). Antigen-antistoffreaksjoner har dessuten fått stor betydning innen biokjemisk og biologisk forskning. Det gjelder særlig i forbindelse med analyse av proteiner, karbohydrater og fettstoffer og de omdannelsene av disse stoffene som foregår i organismen.

Se også immunologi.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.