proteiner som dannes i kroppen, og som fortrinnsvis reagerer med fremmede stoffer (antigener) som har kommet seg inn i kroppen. Antistoffer tilhører plasmaproteingruppen gammaglobuliner og omtales ofte som immunglobuliner. Et karakteristisk kjennetegn ved antistoffene er at de er spesifikke. Dette betyr at ett bestemt antistoff kun reagerer med ett bestemt antigen. Antistoffene har i seg selv ofte ingen virkning på bakterier, men de virker som effektive «signaler» til celler som har som oppgave å ødelegge bakteriene. 

Antistoffene blir produsert i kroppens plasmaceller. De enkleste IgG-antistoffene har en molekylvekt på ca. 160 000. Antistoffene kan finnes både i blodet og utenom blodårene, for eksempel i nesens slimhinne.

Se også immunitet

Noen antistoffer er felles for større grupper av individer. Det gjelder blant annet de antistoffene som reagerer med celler (spesielt røde blodceller) fra noen andre individer i samme art. To eksempler er anti-B og anti-A (se blodtype). Disse alloantistoffene gjør det nødvendig å bestemme blodtypen før transfusjon. De vanskeliggjør dessuten transplantasjon av vev og organer fra menneske til menneske (unntatt når det dreier seg om eneggede tvillinger).

Reaksjonen mellom antigen og antistoff kan noen ganger være av en slik karakter at den gjør skade eller fører til sykdom. Dette kan for eksempel være i form av en allergisk reaksjon.

Et annet eksempel er erythroblastosis foetalis. Dette er en alvorlig form for anemi hos nyfødte. Sykdommen kan oppstå når en gravid kvinne bærer på et foster med en annen blodtype enn hun selv har. Hun vil da kunne danne antistoffer mot fosterets blodceller. Hvis disse antistoffene (fra moren) kommer over i fosterets blod, vil de kunne føre til at fosterets røde blodceller ødelegges.

De fleste antistoffene dannes først etter at kroppen har vært i kontakt med de tilsvarende antigenene. Dette gjelder for eksempel de antistoffene som fremkalles av mikroorganismer og deres toksiner. Takket være denne antistoffdannelsen kan organismen etter en infeksjon bli immun mot nye angrep av den samme sykdommen.

Antistoffdannelse kan utnyttes for å forebygge og behandle bestemte infeksjoner. Dette kan skje i form av vaksinasjon eller ved at pasienten får tilført immunserum. Vaksinasjon stimulerer pasientens eget immunforsvar til å danne antistoffer, mens immunserum inneholder antistoffer som allerede er dannet i et annet menneske eller dyr.

Dersom diagnosen av en infeksjonssykdom er usikker, kan en få bekreftet diagnosen ved å påvise antistoff i pasientens serum mot den sykdomsfremkallende mikroben. 

En B-lymfocytt produserer mange identiske antistoffmolekyler. Når én klon av B-lymfocytter produserer antistoff, kaller vi dette et monoklonalt antistoff. Slike monoklonale antistoffer kan produseres i cellekulturer ved hybridomteknikk, og de har meget høy og veldefinert spesifisitet. Slike antistoffer har fått meget stor betydning i immunologien, for diagnostikk av mange sykdommer, for eksempel leukemi, og ved undersøkelse av biopsier i patologien.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.