Syfilis, seksuelt overført sykdom forårsaket av bakterien Treponema pallidum. Bejel (endemisk syfilis), yaws og pinta er sykdommer som alle er forårsaket av bakterier i gruppen spiroketer, som er nær beslektet med Treponema pallidum. Disse smitter vanligvis gjennom hud og er ikke-veneriske.

WHO har anslått at ca. 12 millioner mennesker årlig smittes av syfilis og at ca. 150 000 mennesker dør av sykdommen hvert år. I Norge er sykdommen sjelden, med ca. 50 nye tilfeller årlig. Endemisk, ikke seksuelt overført syfilis (ikke-venerisk syfilis, radesyke) var en vanlig sykdom i Europa frem til den annen verdenskrig. Ved slutten av verdenskrigen hadde for eksempel ca. 4 % av befolkningen i Jugoslavia denne sykdommen. Nå finnes ikke-venerisk syfilis (bejel) endemisk i Midtøsten, Sentral-Afrika og Asia, yaws i store deler av Sentral-Afrika, Sørøst-Asia og Oseania og pinta i tropiske områder i Amerika.

Bakterien overføres direkte ved kontakt mellom slimhinner under samleie.

Syfilis er smittefarlig i primær og sekundærstadiet. Sykdommen kan også overføres fra mor til foster i svangerskapet og fører da til tilstanden kongenitt (medfødt)syfilis.

Syfilis har mange forskjellige uttrykk og kan lett forveksles med en rekke andre sykdommer. Forløpet deles i tre stadier:

Primærstadiet starter vanligvis ca. tre uker etter smitte med utvikling av et uømfintlig sår på smittestedet, vanligvis på kjønnsorganet. Såret føles hardt, som om det skulle ligge en gummiring under såret, og kalles derfor hard sjanker. Ubehandlet forsvinner såret etter én til seks uker.

Sekundærstadiet begynner 6–12 uker etter at primærstadiet startet, og karakteriseres av at infeksjonen sprer seg til resten av kroppen. Det kommer allmennsymptomer som slapphet, feber, generell forstørrelse av lymfekjertler, og det kan oppstå ulike former for utslett, samt håravfall. Det mest karakteristiske utslettet i sekundærstadiet er såkalt roseola, som er et utslett bestående av lyserøde små flekker uten flassing, diffust spredt utover kroppen.

Det syfilitiske håravfallet er flekkvist, men flekkene er vanligvis ikke helt bare. Håret får derved et preg av å være musespist. Det kan også oppstå vortelignende utvekster i slimhinnene, såkalt flate kondylomer. Disse er meget smittsomme.

Sekundærstadiet varer i 4–12 uker. Sykdommen går deretter over i en latent fase (latent syfilis), hvor det ikke er noen symptomer, men smitten kan påvises ved immunologiske undersøkelser av blodet. Ca. 1/3 av dem som ikke blir behandlet, vil gå videre til tertiærstadiet. De øvrige 2/3 vil ikke merke noe mer til sykdommen, selv om den ikke behandles.

Tertiærstadiet finnes i en godartet variant, som består av faste knuter, såkalte gumma, som særlig opptrer i hud og benvev, og i en ondartet variant, som finnes i to former, som begge kan være dødelige. Den ene er kardiovaskulær syfilis, som angriper hjertet og hovedpulsåren (aorta) og kan føre til aorta-aneurisme, klaffefeil i hjertet og hjertesvikt. Den andre er nevrosyfilis, som angriper sentralnervesystemet. Nevrosyfilis kan føre til en form for demens, paralysis generalis, som kan ha islett av stormannsgalskap, eller til affeksjon av ryggmargen, såkalt tabes dorsalis eller ryggmargstæring, som bl.a. viser seg som gangforstyrrelse.

Diagnosen bygger på sykehistorien, det kliniske bildet, direkte påvisning av mikroben ved mikroskopi av sekret fra såret i primærstadiet, og i senere stadier ved immunologiske undersøkelser av blodet, som viser antistoff mot bakterien. Bakterien lar seg ikke dyrke.

Det finnes en rekke immunologiske tester som brukes i diagnostikken. I hovedsak kan de deles i to typer, uspesifikke (antilipoidale) og spesifikke (antitreponemale). Den første typen kalles kardiolipintester (VDRL, RPR, Wassermann komplementbindingsreaksjon, se Wassermanns reaksjon ) og brukes i screeningundersøkelser. Testene er enkle og billige og har høy sensitivitet, men lav spesifisitet. Disse prøvene kan derfor være positive også ved enkelte andre sykdommer, som for eksempel autoimmune bindevevssykdommer, og er ikke tilstrekkelig grunnlag for diagnosen syfilis. Positive prøver må derfor undersøkes videre i tester som påviser antistoff som er spesifikke for syfilis, såkalte treponematester (TPPA, TPHA og EIA –IgG og –IgM), som har høy sensitivitet og høy spesifisitet. Slike tester brukes nå i økende grad også til screeningstester (se også serodiagnostikk). Hvis syfilis behandles senere enn 6 måneder etter smitten, vil prøvene forbli positive resten av livet. Dette kalles et «serologisk arr».

Sykdommen behandles med penicillin, eventuelt andre former for antibiotika hvis pasienten ikke tåler penicillin. Bakterien deler seg sjelden, med 30 timers intervaller, og er ømfintlig for penicillin bare i delingsfasen. For at behandlingen ikke skal svikte, er det derfor nødvendig at det er tilstrekkelig høyt nivå av penicillin i kroppen i lang tid. Dette er grunnen til at penicillin ved denne sykdommen gis som depotpreparat i form av sprøyter.

Ved sen syfilis (mer enn 1 års varighet før behandling) er det nødvendig å gjøre spinalpunksjon, for å utelukke eventuell spredning til sentralnervesystemet. Ved spredning må penicillin gis intravenøst. Herxheimers reaksjon er et spesielt fenomen som ofte inntreffer ved behandling av syfilis, og som består i bl.a. feberstigning, hodepine og eventuelt oppblussing av utslett. Reaksjonen inntrer ca. 12 timer etter at behandlingen er gitt, og antas å skyldes en reaksjon på bakterier som dør på grunn av penicillinet.

Forebyggelse av syfilis gjøres ved oppsporing og behandling av smittekilder. Kondom gir god beskyttelse mot smitte.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.