Bakterien Treponema pallidum (spiralformet) forårsaker syfilis.

Syfilis av National Institute of Allergy and Infectious Diseases, National Institutes of Health. CC BY NC 2.0

Syfilis, kjønnssykdom, forårsaket av bakterien Treponema pallidum. Bakterien tilhører gruppen spiroketer, navnet kommer av den karakteristiske spiralformen som mange av disse bakteriene har.

Syfilis kan smitte ved ubeskyttet sex. Sykdommen har vært kjent i mer enn 500 år, men er i dag sjelden i Norge. Uten behandling kan sykdommen på sikt angripe hjertet og kroppens nervesystem. Infeksjonen gir få symptomer i begynnelsen, noe som fører til at mange ikke vet at de er smittet. Bruk av kondom og det å teste seg etter ubeskyttet sex med en ny partner er de viktigste tiltakene for å hindre at sykdommen sprer seg.

Syfilis har stor global utbredelse, men er sjelden i Norge. I 2017 ble det meldt inn 233 tilfeller og tallet på smittede har imidlertid økt noe de siste 10 årene. Årsaken til dette er trolig at nordmenn reiser mer enn tidligere, og smittes i utlandet.

Noen grupper har høyere risiko for å bli smittet med syfilis. Dette gjelder menn som har sex med menn, sexarbeidere og deres kunder, samt dem som har hatt ubeskyttet samleie i land utenfor Norden.

Årsaken til sykdommen er infeksjon med syfilisbakterien, som overføres ved direkte kontakt mellom slimhinner ved vaginalt og analt samleie eller ved oralsex. Dette kalles ervervet syfilis. Syfilis kan også smitte fra mor til barn under svangerskapet og kalles da medfødt eller kongenital syfilis.

Syfilis har ofte blitt omtalt som «den store imitator», fordi infeksjonen så lett kan lett forveksles med en rekke andre sykdommer.

Ervervet syfilis deles inn i tidlig og sen syfilis. Til tidlig syfilis regnes primær, sekundær og tidlig latent syfilis. Til sen syfilis regnes sen latent og tertiær syfilis.

Forløpet deles i fire stadier, som kan være overlappende:

I begynnelsen vil det danne seg et sår der bakterien har entret kroppen, oftest genitalt, analt eller i munnen. Dette kalles primærsåret. Såret er vanligvis smerteløst og velavgrenset med opphøyd kant, rød bunn og føles hardt, som om det skulle ligge en gummiring under såret. Det blir derfor også omtalt som hard sjanker.

De fleste vil i tillegg få hovne lymfeknuter i nærheten av primærsåret. Et primærsår kan være vanskelig å oppdage hvis det befinner seg i vagina, hals eller i endetarm. Personer med primærsår er ekstra smittsomme. Ubehandlet forsvinner såret etter opptil seks uker.

Sekundærstadiet begynner alt fra 6 uker til 2 år etter at primærstadiet startet, vanligvis etter cirka 2 måneder. Bakterien sprer seg nå via blodet (bakteriemi) og infeksjonen sprer seg til resten av kroppen. Dette fører til allmennsymptomer som slapphet, trøtthet, feber, hodepine og hovne lymfeknuter over hele kroppen.

Mange får også et ikke-kløende utslett, typisk på overkroppen, i håndflater og på fotsålene. Det mest karakteristiske utslettet i sekundærstadiet, roseola, består av lyserøde små flekker uten flassing, diffust spredt utover kroppen.

Håravfall i flekker kan også forekomme, men flekkene er vanligvis ikke helt bare.

Sekundærstadiet varer vanligvis i 4–12 uker, og deretter går symptomene over. Hos noen kan symptomene imidlertid komme og gå i opptil to år. Symptomene på sekundær syfilis kan imitere mange andre sykdommer.

Etter sekundærstadiet går sykdommen over i en latent fase, hvor det ikke er noen symptomer. Smitten kan påvises med blodprøve. Rundt 2/3 forblir i dette stadiet, og vil ikke merke noe mer til sykdommen, selv uten behandling.

Mange år etter smittetidspunktet (etter 10-20 år) vil opp mot 1/3 av de ubehandlede syfilispasientene utvikle tertiær syfilis. Enkelte kan da få alvorlige symptomer fra hjerte- og karsystemet (kardiovaskulær syfilis) eller fra nervesystemet (nevrosyfilis).

Kardiovaskulær syfilis angriper hjertet og hovedpulsåren (aorta) og kan føre til aorta-aneurisme, klaffefeil i hjertet og hjertesvikt.

Nevrosyfilis angriper sentralnervesystemet, og kan føre til en form for demens, paralysis generalis, som kan ha islett av stormannsgalskap. Nerveskadene kan også affisere ryggmargen, såkalt tabes dorsalis, som kan medføre gangforstyrrelser.

I tertiærstadiet kan det også danne seg knutelignede betennelser i huden, kalt gumma, som angriper hud og beinvev.

Tertiær syfilis er meget sjelden i Norge i dag.

Diagnosen stilles vanligvis ved en blodprøve, men en kan også ta en prøve med en prøvepinne direkte fra et syfilissuspekt sår. Ved sen syfilis gjøres det i tillegg oftest en spinalpunksjon, for å undersøke om det har skjedd en spredning til sentralnervesystemet.

Det finnes en rekke immunologiske tester som brukes i diagnostikken. I hovedsak kan de deles i to typer, uspesifikke (antilipoidale) og spesifikke (antitreponemale). Den første typen kalles kardiolipintester (VDRL, RPR, Wassermann komplementbindingsreaksjon, se Wassermanns reaksjon ) og brukes i screeningundersøkelser.

Testene er enkle og billige og har høy sensitivitet, men lav spesifisitet. Disse prøvene kan derfor være positive også ved enkelte andre sykdommer, som for eksempel autoimmune bindevevssykdommer, og er ikke tilstrekkelig grunnlag for diagnosen syfilis. Positive prøver må derfor undersøkes videre i tester som påviser antistoff som er spesifikke for syfilis, såkalte treponematester (TPPA, TPHA og EIA –IgG og –IgM), som har høy sensitivitet og høy spesifisitet. Slike tester brukes nå i økende grad også til screeningstester (se også serodiagnostikk). Hvis syfilis behandles senere enn 6 måneder etter smitten, vil prøvene forbli positive resten av livet. Dette kalles et «serologisk arr».

Sykdommen behandles med antibiotika. Vanligvis gis det én eller flere sprøyter med penicillin.

Uten behandling vil infeksjonen ligge latent hos de fleste, men over tid (10-20 år) vil om lag 1 av 3 syfilispasienter utvikle tertiær syfilis.

Syfilisbakterien deler seg sjelden, med cirka 30-timersintervaller, og er bare ømfintlig for penicillin akkurat i delingsfasen. For at behandlingen skal fungere er det derfor nødvendig at det er et tilstrekkelig høyt nivå av penicillin i kroppen over lengre tid. Dette er grunnen til det gis injeksjoner med penicillininsprøyter, såkalte depotpreparater, og ikke antibiotikatabletter.

Ved spredning til sentralnervesystemet må penicillin gis intravenøst. Jarisch-Herxheimers reaksjon er et spesielt fenomen som ofte inntreffer ved behandling av syfilis, og som består i blant annet feberstigning, hodepine og eventuelt oppblussing av utslett. Reaksjonen inntrer ca. 12-24 timer etter at behandlingen er gitt, og antas å skyldes en reaksjon på bakterier som dør på grunn av penicillinet.

Syfilis er en meldepliktig sykdom, omtalt i smittevernloven. Av dette følger det at helsepersonell har plikt til å behandle og følge opp pasienten, for å sikre at infeksjonen er tilstrekkelig behandlet. Dessuten har både helsepersonell og pasienten selv plikt til å drive smitteoppsporing.

Det finnes ingen vaksine mot syfilis. Det å ha hatt syfilis tidligere beskytter heller ikke mot å bli smittet på nytt. Kondom beskytter mot smitte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.