syfilis

Syfilis har stor global utbredelse, men er sjelden i Norge. I 2017 ble det meldt inn 233 tilfeller og tallet på smittede har imidlertid økt noe de siste 10 årene. Årsaken til dette er trolig at nordmenn reiser mer enn tidligere, og smittes i utlandet.

Noen grupper har høyere risiko for å bli smittet med syfilis. Dette gjelder menn som har sex med menn, sexarbeidere og deres kunder, samt dem som har hatt ubeskyttet samleie i land utenfor Norden.

Årsaken til sykdommen er infeksjon med syfilisbakterien, som overføres ved direkte kontakt mellom slimhinner ved vaginalt og analt samleie eller ved oralsex. Dette kalles ervervet syfilis. Syfilis kan også smitte fra mor til barn under svangerskapet og kalles da medfødt eller kongenital syfilis.

Syfilis har ofte blitt omtalt som «den store imitator», fordi infeksjonen så lett kan lett forveksles med en rekke andre sykdommer.

Ervervet syfilis deles inn i tidlig og sen syfilis. Til tidlig syfilis regnes primær, sekundær og tidlig latent syfilis. Til sen syfilis regnes sen latent og tertiær syfilis.

Forløpet deles i fire stadier, som kan være overlappende:

Diagnosen stilles vanligvis ved en blodprøve, men en kan også ta en prøve med en prøvepinne direkte fra et syfilissuspekt sår. Ved sen syfilis gjøres det i tillegg oftest en spinalpunksjon, for å undersøke om det har skjedd en spredning til sentralnervesystemet.

Det finnes en rekke immunologiske tester som brukes i diagnostikken. I hovedsak kan de deles i to typer, uspesifikke (antilipoidale) og spesifikke (antitreponemale). Den første typen kalles kardiolipintester (VDRL, RPR, Wassermann komplementbindingsreaksjon, se Wassermanns reaksjon ) og brukes i screeningundersøkelser.

Testene er enkle og billige og har høy sensitivitet, men lav spesifisitet. Disse prøvene kan derfor være positive også ved enkelte andre sykdommer, som for eksempel autoimmune bindevevssykdommer, og er ikke tilstrekkelig grunnlag for diagnosen syfilis. Positive prøver må derfor undersøkes videre i tester som påviser antistoff som er spesifikke for syfilis, såkalte treponematester (TPPA, TPHA og EIA –IgG og –IgM), som har høy sensitivitet og høy spesifisitet. Slike tester brukes nå i økende grad også til screeningstester (se også serodiagnostikk). Hvis syfilis behandles senere enn 6 måneder etter smitten, vil prøvene forbli positive resten av livet. Dette kalles et «serologisk arr».

Sykdommen behandles med antibiotika. Vanligvis gis det én eller flere sprøyter med penicillin.

Uten behandling vil infeksjonen ligge latent hos de fleste, men over tid (10-20 år) vil om lag 1 av 3 syfilispasienter utvikle tertiær syfilis.

Syfilisbakterien deler seg sjelden, med omtrent 30-timersintervaller, og er bare ømfintlig for penicillin akkurat i delingsfasen. For at behandlingen skal fungere er det derfor nødvendig at det er et tilstrekkelig høyt nivå av penicillin i kroppen over lengre tid. Dette er grunnen til det gis injeksjoner med penicillininsprøyter, såkalte depotpreparater, og ikke antibiotikatabletter.

Ved spredning til sentralnervesystemet må penicillin gis intravenøst. Jarisch-Herxheimers reaksjon er et spesielt fenomen som ofte inntreffer ved behandling av syfilis, og som består i blant annet feberstigning, hodepine og eventuelt oppblussing av utslett. Reaksjonen inntrer rundt 12-24 timer etter at behandlingen er gitt, og antas å skyldes en reaksjon på bakterier som dør på grunn av penicillinet.

Syfilis er en meldepliktig sykdom, omtalt i smittevernloven. Av dette følger det at helsepersonell har plikt til å behandle og følge opp pasienten, for å sikre at infeksjonen er tilstrekkelig behandlet. Dessuten har både helsepersonell og pasienten selv plikt til å drive smitteoppsporing.

Det finnes ingen vaksine mot syfilis. Det å ha hatt syfilis tidligere beskytter heller ikke mot å bli smittet på nytt. Kondom beskytter mot smitte.

• kjønnssykdommer
• bakterier
• spiroketer

• Folkehelseinstituttet: Syfilis – veileder for helsepersonell