blodet

Kroppens celler bruker oksygen til energiproduksjon, og de skal kvitte seg med avfallsstoffet karbondioksid. Transporten av disse gassene mellom cellene og lungene er en viktig oppgave for blodet.

Ved lufttrykket som finnes i lungene kan 100 milliliter blod oppta cirka 20 milliliter oksygen. Bare en liten del av dette oksygenet finnes oppløst i plasma. Størsteparten (98,5 prosent) bindes kjemisk til hemoglobin i de røde blodcellene. Hemoglobinet inneholder fire jernatomer. Hvert av disse kan binde ett oksygenmolekyl. Hvor mange oksygenmolekyler hemoglobinmolekylet faktisk opptar, avhenger først og fremst av oksygentrykket. I lungene er oksygentrykket så stort at hemoglobinet mettes med oksygen og blir til oksyhemoglobin. Ute i kroppsvevene faller oksygentrykket fordi cellene forbruker oksygen når de produserer energi. Oksyhemoglobinet avgir etter hvert sitt oksygen og blir til hemoglobin igjen. Hemoglobinet fungerer altså som et transportabelt oksygenlager, som kan fylles og tømmes og fylles igjen.

I vevene mottar blodet det viktige avfallsstoffet karbondioksid (CO₂), som transporteres til lungene og pustes ut. I det veneblodet som strømmer tilbake mot hjertet er det 50–60 milliliter karbondioksid per 100 milliliter blod. Knapt tre milliliter av dette er oppløst i plasmaet, mens resten finnes som bikarbonat (HCO₃^-) i plasmaet og de røde blodcellene.

Hemoglobinet fjerner også det meste av de hydrogenioner (H⁺) som dannes ved cellenes stoffskifte. Hemoglobinet kan nemlig oppta H⁺ i samme tempo som det avgir oksygen, og denne prosessen yter et vesentlig bidrag til å holde blodets surhetsgrad konstant.

Blodet holdes normalt svakt basisk med en pH på omkring 7,4. Blodet inneholder forskjellige kjemiske buffersystemer som motvirker endringer av surhetsgraden og er dermed viktige for syre-basereguleringen. Det viktigste er karbondioksid-bikarbonatsystemet. I prinsippet fungerer det slik at bikarbonatet reagerer med et eventuelt syreoverskudd, det vil si hydrogenioner, og danner karbondioksid som deretter utskilles gjennom lungene. Blodets innhold av bikarbonat kalles også blodets alkalireserve.

Svikter reguleringen av blodets surhetsgrad, utvikler det seg meget alvorlige sykdomstilstander. Blir blodet for surt, kalles tilstanden acidose; blir det for basisk, snakker vi om alkalose. Begge tilstandene kan oppstå ved flere forskjellige lidelser. Ved svekket respirasjon på grunn av sykdommer i luftveiene, for eksempel kols, stiger karbondioksidinnholdet i blodet, og det dannes mer syre, som dissosieres i H⁺ og HCO₃^–. Denne tilstanden kalles respiratorisk acidose. Også alvorlig diaré med tap av bikarbonat samt nyrelidelser kan føre til acidose. En vanlig årsak til alkalose er langvarige, voldsomme oppkastanfall, hvor organismen mister mye saltsyre med den sure magesaften.

Av dette fremgår at både respirasjonen (pusten) og nyrefunksjonen er av største betydning for å holde blodets pH konstant. Ettersom blodet står i forbindelse med vevsvæskene gjennom kapillærveggene, er det blodets kjemiske reguleringsmekanismer som sikrer at også surhetsgraden i vevsvæskene holdes konstant.