Store norske leksikon

blodet

Røde blodceller

/iStock. Gjengitt med tillatelse

Blodet er kroppens flytende transportorgan som pumpes rundt i blodårene.

Blodet bringer oksygen og næringsstoffer ut til cellene og henter ut cellenes avfallsstoffer som skilles ut i lungene, nyrene eller leveren. Også hormonene som regulerer cellenes virksomhet, bringes rundt av blodet. Blodet sørger for at varmen fordeles jevnt i kroppen. Blodet sikrer at vevsvæsken omkring cellene ikke forandres til tross for at cellene hele tiden skiller ut store mengder sure avfallsstoffer.

Et menneske som veier 70 kg har 5–6 liter blod, som svarer til 6–9 prosent av kroppsvekten.

Mange sykdommer forandrer blodets fysiske og kjemiske egenskaper på en karakteristisk måte. Undersøkelse av blodprøver kan derfor gi innsikt i kroppens tilstand og sykdommer.

Blodet består av en tyktflytende og klebrig væske, blodplasma, og av blodceller som flyter i plasmaet. Det finnes tre hovedtyper blodceller:

Disse utgjør til sammen cirka 40 prosent av blodets volum. Blodcellene produseres og modnes i benmargen i de fleste ben i kroppen. Når de har nådd riktig modenhetsgrad slippes de ut i blodet. Forholdet mellom antall røde blodceller, blodplater og hvite blodceller i antallet er 800:40:1.

Kroppens celler bruker oksygen til energiproduksjon, og de skal kvitte seg med avfallsstoffet karbondioksid. Transporten av disse gassene mellom cellene og lungene er en viktig oppgave for blodet.

Ved lufttrykket som finnes i lungene kan 100 ml blod oppta cirka 20 ml oksygen. Bare en liten del av dette oksygenet finnes oppløst i plasma. Størsteparten (98,5 prosent) bindes kjemisk til hemoglobin i de røde blodcellene. Hemoglobinet inneholder fire jernatomer. Hvert av disse kan binde ett oksygenmolekyl. Hvor mange oksygenmolekyler hemoglobinmolekylet faktisk opptar, avhenger først og fremst av oksygentrykket. I lungene er oksygentrykket så stort at hemoglobinet mettes med oksygen og blir til oksyhemoglobin. Ute i kroppsvevene faller oksygentrykket fordi cellene forbruker oksygen når de produserer energi. Oksyhemoglobinet avgir etter hvert sitt oksygen og blir til hemoglobin igjen. Hemoglobinet fungerer altså som et transportabelt oksygenlager, som kan fylles og tømmes og fylles igjen.

I vevene mottar blodet det viktige avfallsstoffet karbondioksid (CO2), som transporteres til lungene og pustes ut. I det veneblodet som strømmer tilbake mot hjertet er det 50–60 ml karbondioksid per 100 ml blod. Knapt 3 ml av dette er oppløst i plasmaet, mens resten finnes som bikarbonat (HCO3-) i plasmaet og de røde blodcellene.

Hemoglobinet fjerner også det meste av de hydrogenioner (H+) som dannes ved cellenes stoffskifte. Hemoglobinet kan nemlig oppta H+ i samme tempo som det avgir oksygen, og denne prosessen yter et vesentlig bidrag til å holde blodets surhetsgrad konstant.

Blodet holdes normalt svakt basisk med en pH på omkring 7,4. Blodet inneholder forskjellige kjemiske buffersystemer som motvirker endringer av surhetsgraden og er dermed viktige for syre-basereguleringen. Det viktigste er karbondioksid-bikarbonatsystemet. I prinsippet fungerer det slik at bikarbonatet reagerer med et eventuelt syreoverskudd, det vil si hydrogenioner, og danner karbondioksid, som deretter utskilles gjennom lungene. Blodets innhold av bikarbonat kalles også blodets alkalireserve.

Svikter reguleringen av blodets surhetsgrad, utvikler det seg meget alvorlige sykdomstilstander. Blir blodet for surt, kalles tilstanden acidose, blir det for basisk, snakker vi om alkalose. Begge tilstandene kan oppstå ved flere forskjellige lidelser. Ved svekket respirasjon på grunn av sykdommer i luftveiene, for eksempel kols, stiger karbondioksidinnholdet i blodet, og det dannes mer syre, som dissosieres i H+ og HCO3. Denne tilstanden kalles respiratorisk acidose. Også alvorlig diaré med tap av bikarbonat samt nyrelidelser kan føre til acidose. En vanlig årsak til alkalose er langvarige, voldsomme oppkastanfall, hvor organismen mister mye saltsyre med den sure magesaften.

Av dette fremgår at både respirasjonen (pusten) og nyrefunksjonen er av største betydning for å holde blodets pH konstant. Ettersom blodet står i forbindelse med vevsvæskene gjennom kapillærveggene, er det blodets kjemiske reguleringsmekanismer som sikrer at også surhetsgraden i vevsvæskene holdes konstant.

Protein Konsentrasjon (g/l) Noen utvalgte funksjoner
Albumin 35–40 Kolloid-osmotisk trykk. Transport av Ca++, fettsyrer og andre substanser
α1-globuliner 3–6 Transport av lipider, tyroksin, binyrebarkhormoner. Alfa-1-antitrypsin (arvelig mangel kan gi lungesykdommen emfysem).
α2-globuliner 4–9 Alfa-2-makroglobulin. Haptoglobin, binder fritt hemoglobin (som kan skade nyrene).
β-globuliner 6–11 Transport av lipider og jern. Komplementproteiner.
γ-globuliner 13–17 Sirkulerende antistoffer. Øker ved kraftige infeksjoner og kroniske betennelser. Høy, spiss topp ved myelomatose.
Fibrinogen 30 Blodlevring. Blodplateklumping.
Protrombin 4 Blodlevring.
Analyse Normalområde
Hemoglobin (g/100 ml) menn 13,0–17,0
kvinner 11,7 – 15,3
Røde blodceller (x1012/l) menn 4,8–5,8
kvinner 4,2–5,2
Hvite blodceller (x109/l) 4,0–11,0
Blodplater (x109/l) 140–400
  • Grambo, Ronald: I liv og død : dråper av blodets historie, 1994, isbn 82-7003-125-9

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.