ataraksika

Ataraksika, (av ataraksi), eldre fellesbetegnelse for flere medikamenter som har fått stor utbredelse i behandlingen av psykiatriske lidelser.

Man skjelner mellom to hovedgrupper av dem: tunge ataraksika, nevroleptika, som brukes i behandlingen av alvorlige psykiske lidelser og beslektede tilstander, og lette ataraksika, som særlig brukes i behandlingen av nevrosene.

Tunge ataraksika omfatter fenotiazinderivater og dermed beslektede nevroleptika (klorpromazin, klorprotixen osv.), butyrofenonderivater (haloperidol m.m.), og de nyere nevroleptika («atypiske»). Disse stoffene har en direkte virkning mot psykotiske symptomer, og brukes ved de fleste alvorlige psykiske lidelsene ledsaget av uro, hallusinose, vrangforestillinger, aggressivitet. De ble innført i psykiatrien i 1952 (klorpromazin) og har utvilsomt bidratt til den store utvikling som har skjedd i behandlingen av alvorlige psykiske lidelser etter 1950-årene.

Lette ataraksika omfatter en rekke angstdempende midler som kan gi symptomatisk bedring ved nevroser. Det første, meprobamat, ble introdusert i 1954. Senere er det kommet mange av dem, de best kjente og mest utbredte hører til gruppen benzodiazepin-derivatene (diazepam, klonazepam, nitrazepam, oxazepam, flunitrazepam). De har fått enorm utbredelse, men har likevel ikke medført det samme revolusjonerende fremskritt i psykiatrien som tunge ataraksika. Flere av dem har vist seg å medføre en viss fare for misbruk, spesielt flunitrazepam.