Attføring, rehabilitering, det å føre en person tilbake til tidligere posisjon, brukes særlig om å føre personer som er funksjonshemmet tilbake til arbeid. Attføring er basert på at de fleste funksjonshemmede har en restarbeidsevne som kan understøttes, enten ved tiltak rettet mot individet selv, eller ved at forholdene omkring individet tilrettelegges slik at restfunksjonene kan utnyttes best mulig. Det kan gjelde opptrening av de funksjoner som er svekket, f.eks. muskelstyrke og gangfunksjon etter et hjerneslag, eller det kan gjelde tiltak som kompenserer for et funksjonstap, slik som opptrening i bruk av førerhund for blinde og spesialbil for rullestolbrukere.

Medisinsk attføring (medisinsk rehabilitering) kan f.eks. bestå i fysioterapi for å trene opp funksjoner som er blitt hemmet, tilpasning av tekniske hjelpemidler, funksjonskorrigerende operasjoner, eller ergoterapi for å fremme selvhjulpenhet og aktiv deltagelse i samfunnet.

Yrkesrettet attføring tar sikte på å sette en yrkeshemmet/funksjonshemmet i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid, gjennom bistand fra arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV). Bistanden kan bestå i veiledning om yrker og utdanning, avklaring av muligheter og begrensninger i arbeidslivet, arbeidspraksis, kvalifisering, formidling til nytt arbeid eller tilrettelegging på arbeidsplassen.

Sosial attføring består i å trene funksjonshemmede til å klare de ting de må mestre for å leve et selvstendig sosialt liv. Den tradisjonelle attføringen arbeider etter prinsippet om den riktige person til det riktige arbeid, der ofte arbeidet og dets krav er gitt, og personen må tilpasse seg dette kravet. Attføringen kan også foregå etter et annet prinsipp, det ergonomiske prinsipp, der man tilpasser miljøet og dets krav til personens funksjonsevne.

Attføringsarbeid er ofte et samarbeid mellom den funksjonshemmede/yrkeshemmede selv, helsetjenesten, NAV og arbeidslivet. Ansvaret for dette arbeidet er hjemlet i ulike lover, fra kommunehelsetjenesteloven til arbeidsmiljøloven og folketrygdloven. I arbeidet med den enkelte person som trenger attføring, deltar som regel flere faggrupper; leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, psykologer, sosionomer, pedagoger, trygdefunksjonærer, attføringskonsulenter, yrkesrettledere og attføringspersonell i bedriftene.

Vurderingen av personen og hans/hennes muligheter for høvelig arbeid må forenes med kjennskap til situasjonen på arbeidsmarkedet. Man må vurdere hvilke tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at personen skal komme i arbeid. Utfallet er avhengig både av personen selv og av de tilbud som finnes i det miljøet han eller hun skal leve i, ikke minst vil forholdene på arbeidsmarkedet være avgjørende. I perioder med høy arbeidsløshet er det spesielt vanskelig å skaffe arbeid til personer med funksjonshemninger.

For den som trenger attføring, er bestemmelsene i folketrygden viktigst. Ytelser kan tilstås personer mellom 16 og 67 år, men som hovedregel først fra 26 år når det dreier seg om utdannelse som ellers dekkes av vanlige låneordninger. Hjelp til attføring kan søkes av den som har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt, eller sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket på grunn av sykdom, skade eller lyte. Ytelsene må gis i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at vedkommende skal få eller beholde høvelig arbeid. Hensynet til helsetilstanden, og at yrkesvalget er forenlig med at helsen bevares best mulig, spiller også en rolle. Hvis det gjelder medisinsk behandling og opptrening, kan det ytes rehabiliteringspenger i ett år utover ett år på sykepenger, evt. ytterligere ett år i gitte unntakstilfeller (i folketrygdloven kalt medisinsk rehabilitering). Gjelder det bistand til å beholde eller å komme i arbeid (i folketrygdloven kalt yrkesrettet attføring), kan attføringspenger ytes for en lengre periode. I tillegg kan det ytes stønad til opplæring og andre attføringstiltak. Videre gis det stønad til tekniske og andre hjelpemidler som kan lette tilværelsen eller som er nødvendige for yrkesaktivitet, f.eks. lydbåndutstyr for blinde, førerhund for blinde, signalsystemer og forsterkerutstyr for døve og tunghørte m.m.

Mange funksjonshemmede trenger bil eller annet kjøretøy for å kunne normalisere sin tilværelse. Dessuten trenger mange funksjonshemmede spesiell fysisk tilrettelegging av sitt bo- eller arbeidsmiljø for å kunne fungere i daglig liv og arbeid, for eksempel datastyrt omgivelseskontroll. Slik ergonomisk attføring er viktig for å gi funksjonshemmede et fullverdig og selvstendig liv. Bidrag kan også ytes av NAV lokalt til arbeidsmarkedstiltak i ordinær eller skjermet virksomhet.

En stadig større andel funksjonshemmede har psykiske lidelser og muskel- og skjelettplager, tilstander som ofte forbindes med de krav til raske endringer arbeidslivet stiller. Ungdom med tilpasningsvansker og rusmiddelmisbruk representerer et forholdsvis nytt problem for attføringen. Attføringsarbeid er krevende og vanskelig, målet er bedret funksjon og økt yrkesdeltakelse. Uførepensjon er ofte alternativet hvis attføring til yrkesdeltakelse ikke lykkes.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.