hjerneslag

Når blodtilførselen blir helt avbrutt, kan mange hjerneceller dø. I utkanten av det sentrale infarktområdet er det imidlertid hjerneceller som delvis får sin blodforsyning fra andre blodårer. Disse hjernecellene får i første omgang nedsatt funksjon.

De forandringene som skjer i og rundt infarktet, medfører en hevelse (ødem) som ytterligere kan forstyrre hjernecellenes funksjon. Spesielt ved store infarkter blir det mye ødem som sekundært kan gi trykksymptomer, noen ganger så alvorlige at hjernen delvis eller helt blir ødelagt. I et infarktområde frigjøres det også stoffer som har en ugunstig virkning på andre nærliggende hjerneceller som ligger i randsonen av infarktet. Disse hjernecellene kan antakelig reddes hvis sirkulasjonen raskt forbedres, for eksempel ved at det gis medikamenter som løser opp tilstoppingen av blodkaret (trombolyse). Alternativt kan det tenkes brukt medikamenter som beskytter hjernecellene mot den skadelige effekten av uheldige stoffer som laktat og glutamat.

Symptomene ved hjerneinfarkt kommer akutt, pasienten kan eventuelt våkne med symptomene. De er preget av hvilket område i hjernen som har fått redusert eller opphevet blodtilførselen. Hvis infarktet rammer områder i hjernen som vanligvis ikke har noen åpenbar funksjon, trenger det ikke bli noen symptomer. Slike «tause» infarkter kan likevel sees ved bildefremstilling av hjernen som magnettomografi.

Hvis infarktet rammer de motoriske områdene i en hjernehalvdel (hemisfære), vil det oppstå lammelser i motsatt side av kroppen. Hvis språkområder rammes, vil det oppstå afasi. Infarkter i synsområdet baktil i en hemisfære medfører svekket eller opphevet synsfelt på motsatt side. Hjerneinfarkter kan også ramme lillehjernen, og pasienten vil da få dårlig koordinasjon (ataksi). Hvis blodsirkulasjonen til hjernestammen forstyrres, kan det oppstå bevissthetsendringer, svimmelhet eller lammelser av hjernenerver og nervebaner. Store infarkter og infarkter som rammer pustesenteret i hjernestammen, kan være livstruende.

Diagnostikk av hjerneinfarkt vil baseres på pasientens symptomer, som sammen med en nevrologisk undersøkelse vil gi holdepunkter for hvor i hjernen skaden har oppstått. Det kan imidlertid være vanskelig å utelukke at det dreier seg om en hjerneblødning. Bildefremstilling av hjernen med computertomografi vil vanligvis enkelt kunne avklare dette. Slik undersøkelse vil være nødvendig hvis hjerneinfarktet skal behandles med midler som øker blødningstendensen.

Raskest mulig etter et hjerneinfarkt bør det legges en plan for opptrening av pasienten, i første omgang for å hindre at lammelser medfører feilstillinger. Det må også undersøkes om det foreligger spesielle årsaker til at pasienten har utviklet forandringene i blodårene eller hjertet.

Behandlingen består dels i å forebygge komplikasjoner og trene opp pasienten, dels i å beskytte pasienten mot nye hjerneslag. Det er ved mange sykehus opprettet egne «slagenheter», der pasienter med hjerneslag og spesielt hjerneinfarkt blir gjenstand for aktiv behandling så raskt som mulig.

Nye medikamenter kan løse opp blodpropper, men det er nødvendig å komme tidlig til om behandlingen skal lykkes. Behandlingen innebærer fare for blødninger. Det har vist seg at aktiv opptrening fra et tidlig tidspunkt har stor betydning.

Pasienter som rammes av hjerneinfarkt, har i en del tilfeller hatt lettere symptomer på forhånd i form av forbigående tegn på redusert blodsirkulasjon. Det kan dreie seg om en forbigående lammelse, taleforstyrrelse eller synsforstyrrelse. Slike små drypp eller transitoriske iskemiske anfall (TIA) kan skyldes embolier fra forsnevringer i carotidene (carotisstenose). Slik stenose kan oppdages ved at man lytter med stetoskop på halsen etter den lyden som en slik innsnevring kan skape. Sikrere er det å undersøke blodårene på halsen med Doppler blodstrømsmåling eller angiografi. Hvis det finnes en stenose på halspulsåren (arteria carotis communis), kan denne i mange tilfeller fjernes ved operasjon (carotisendarterektomi), noe som vil redusere faren for at det vil oppstå et hjerneinfarkt.

Behandlingen for å forebygge nye hjerneinfarkt vil, foruten å slutte med eventuell røyking og regulere blodtrykket, være bruk av acetylsalisylsyre. Dette preparatet hindrer blodplater i å klebe seg sammen, og beskytter mot trombose. Hvis hjerneinfarktet skyldes en embolus fra hjertet, er det vanlig å bruke antikoagulantia (blodfortynnende) som warfarin.

Symptomene ved små hjerneblødninger kan være som ved hjerneinfarkt, men ved store hjerneblødninger er sykdomsbildet ofte mer voldsomt med hodepine, brekninger, lammelser eller andre nevrologiske symptomer og en gradvis forverring av tilstanden hvis blødningen fortsetter. Vanligvis vil det komme til en trykkstigning i området rundt blødningen, noe som begrenser denne. Ved store blødninger kan pasienten relativt raskt utvikle nedsatt bevissthet og eventuelt bli komatøs. Dette gjelder særlig hvis blødningen har oppstått i lillehjernen eller hjernestammen.

Undersøkelsene ved hjerneblødning vil i tillegg til kliniske undersøkelser omfatte computertomografi av hjernen. Computertomografien vil straks etter blødningen kunne vise blod i hjernen eller på hjernens overflate.

Behandlingen av hjerneblødning består i noen tilfeller av operasjon, men i de fleste tilfellene vil det være tale om nøye overvåking av pasienten og eventuelt bruk av trykknedsettende middel. Blodtrykket, som ofte er forhøyet (enten fordi det i utgangspunktet har vært høyt, eller fordi det har steget som følge av hjernens behov for blodtilførsel), skal bare behandles hvis det blir spesielt høyt. Etter at den akutte situasjonen er over, bør pasienter som har fått blødning pga. hypertensjon, få oppfølgende behandling for å forebygge nye tilfeller.

Prognosen ved hjerneblødninger er dårligere enn ved hjerneinfarkt, og om lag halvparten av pasientene dør.