Beredskap, alle tekniske, operasjonelle og organisatoriske tiltak som hindrer at en inntrådt faresituasjon utvikler seg til en ulykkessituasjon, eller som hindrer eller reduserer skadevirkningene av inntrådte ulykkes- eller krisesituasjoner. Begrepet beredskap benyttes oftest om konsekvensreduserende tiltak, mens begrepet sikkerhet også omfatter tiltak av forebyggende karakter.

Alle utøvende enheter i helsetjenesten, som kommuner og helseforetak, forutsettes å kunne fortsette sin virksomhet selv om de står overfor større ulykker, eller om samfunnet er rammet av kriser eller krig. For å være forberedt på slike situasjoner er det gjennom lov om helsemessig og sosial beredskap, som trådte i kraft i 2001, stilt krav om å utarbeide beredskapsplaner. Det er stilt særlige krav til smittevernberedskap i smittevernloven.

Beredskapsplanleggingen skal bygge på gjennomførte risiko- og sårbarhetsanalyser med utgangspunkt i den enkelte virksomhets geografiske ansvar og tjenesteforpliktelser etter lovgivningen. En beredskapsplan skal synliggjøre hvordan ulike situasjoner skal håndteres. Ikke minst er det viktig å beskrive hvordan man går frem for å mobilisere ytterligere personell og hvilke rutiner som skal følges i samarbeidet mellom ulike tjenesteytere. Planen vil også vanligvis omfatte tiltak innenfor kommunikasjonsberedskap (se medisinsk nødmeldetjeneste), katastrofeberedskap (se redningstjeneste), forsyning av legemidler og materiell, psykososiale beredskapstiltak (se krisepsykiatri), krigsberedskap og hygienisk beredskap, inkludert smittevern.

Krigsberedskapsplanleggingen i helsetjenesten bygger på overordnede nasjonale beredskapsplaner for hele det sivile samfunn. Disse er nøye samordnet med militære beredskapsplaner både nasjonalt og i forhold til NATO. Fylkesmannen har særlige oppgaver knyttet til den sivile krigsberedskapen i fylket.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.