elektromyografi

EMG, metode til registrering av elektrisk aktivitet (aksjonspotensialer) i musklene. En elektromyograf er et elektrisk apparat som forsterker og registrerer elektrisk aktivitet i muskulatur. Elektromyografen inntar i dag en betydelig plass når det gjelder å fastslå sykdommer i musklene og i de nervene som forsyner disse. Med dette måleapparatet er det mulig å påvise muskelsykdommer og mange typer nevrologiske sykdommer på et tidlig stadium.

Ved tilfeller av nedsatt eller opphevet muskelfunksjon, hel eller delvis lammelse, kan man fastslå om muskelen og nerven som forsyner den, fungerer normalt eller ikke. Dersom muskel og bevegelsesnerve fungerer normalt, må sykdommens årsak ligge i sentralnervesystemet, altså i hjernen eller ryggmargen, eller lammelsen kan være funksjonelt betinget.

Sammentrekning av musklene er ledsaget av elektriske fenomener, muskelaksjonspotensialer, som kan måles i muskelen via huden. Mellom to punkter på huden over en muskel kan man under sammentrekning av muskelen registrere elektriske spenningsforskjeller som varierer med graden av aktivitet. Disse spenningsforskjellene kan betraktes som sammensatt av de separate aksjonspotensialene som oppstår i den enkelte muskelfiberen. Formen og størrelsen på de målte elektriske spenningsforskjellene avhenger av elektrodenes plassering i muskelen, og av antallet muskelfibrer som trekker seg sammen på et gitt tidspunkt. Registreringen av spenningsforskjeller som avledes på denne måten, kalles overflatemyogram. Ved en detaljert undersøkelse gjør man bruk av en nålelektrode som føres inn i muskelen.

I en frisk muskel blir impulsaktiviteter registrert med en nålelektrode i muskelen. I en fullstendig avslappet muskel iakttas ingen elektriske signaler.

Under en vilkårlig muskelsammentrekning oppstår hyppigere impulsaktivitet i muskelen. Disse signalene oppstår ved samtidig (synkron) sammentrekning av en gruppe muskelfibrer som forsynes av endegrener fra samme motoriske nervecelle (motorisk enhet). En nervecelle kan forsyne fra noen få til maksimalt 2000 muskelfibrer. Ved en lett aktivering av muskelen er bare et forholdsvis lite antall motoriske enheter i virksomhet. Nålelektroden registrerer da summen av aktivitet i det aktuelle området av muskelen. Aktiveringen av hver enkelt motorisk enhet gjentar seg som regel med en frekvens på 5 til 10 per sekund. Ved økende grad av aktivering registreres signaler fra stadig flere motoriske enheter og økende fyringsfrekvens fra hver enkelt.

Ved kraftig aktivering sees et interferensmønster, hvor mange motoriske enheter er aktive samtidig og de enkelte enhetene ikke lenger kan atskilles. Ved å benytte hudelektroder kan mange muskler undersøkes samtidig uten at det sjenerer forsøkspersonene. Dette siste er viktig ved undersøkelse av f.eks. arbeidsstillinger og arbeidsmåter. Slike undersøkelser gjøres for at vedkommende skal utføre arbeidet på den mest hensiktsmessige måte slik at muskel- og nervesmerter (yrkesmyalgi) kan unngås. Slike undersøkelser kan ofte foregå trådløst (telemetrisk), dvs. at forsøkspersonen har en liten sender festet på kroppen eller i en lomme. Selve registreringen foregår via en mottaker eller et laboratorium i nærheten.

Ved sykdomsprosesser i nervene og/eller musklene påvises karakteristiske forandringer i EMG. Umiddelbart etter en komplett skade av nerven til en muskel blir muskelen fullstendig lammet, og vi finner ingen elektromyografisk aktivitet. Noen uker etter en slik skade vil muskelfibrene forandres slik at de periodevis aktiverer seg selv «automatisk», uavhengig av nerveaktivitet. Enkelte muskelfibrer aktiveres og kontraherer seg periodisk. Denne aktiviteten kan påvises som små impulser i EMG («fibrillering»). Hvert signal er meget mindre enn de normale motoriske enhetssignalene fordi hver av muskelfibrene aktiveres uavhengig av hverandre. Slike fibrilleringssignaler kan også være nyttige for å påvise en partiell skade av muskelnerven, f.eks. av en nervesykdom. EMG kan også være nyttig for å påvise en begynnende regenerasjon av muskelnerven etter en skade.

Skjelettmusklene selv kan rammes av sykdommer. Disse kan gi opphav til ulike typer av forandringer i mønsteret under EMG. I noen sammenhenger kan det være nyttig å måle impulsledningshastigheten i motoriske nerver. Det kan gjøres ved å stimulere nerven et stykke fra muskelen og påvise tidspunktet for aktiveringen av muskelen ved EMG. Avstanden fra stimuleringsstedet til muskelen og forsinkelsen i aktiveringen av muskelen gir et mål for ledningshastigheten. Normalt er ledningshastigheten i motoriske nerver 50–80 m/s.