elektromyografi

Mellom to punkter på huden over en muskel kan man under sammentrekning av muskelen registrere elektriske spenningsforskjeller som varierer med graden av aktivitet.
EMG
Av .

Elektromyografi fremstilt skjematisk. Tegningen viser en motorisk enhet (en gruppe muskelceller som innerveres fra en og samme nervecelle i ryggmargens forhorn). Ved vilkårlig kontraksjon (eller en kontraksjon som utløses ved elektrisk stimulering av nervetråden) oppstår en aksjonsstrøm som tegner en kurve på skjermen.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Elektromyografi, forkortes EMG, er en metode for å registrere elektrisk aktivitet i muskulatur. Metoden gjør det mulig å påvise muskelsykdommer og ulike nevrologiske sykdommer på et tidlig stadium.

Faktaboks

Etymologi
av gresk elektron, ‘rav’, mys, ‘muskel’, og grafein, ‘skrive’
Også kjent som
EMG

Ved tilfeller av nedsatt eller opphevet muskelfunksjon, hel eller delvis lammelse, kan man fastslå om muskelen og nerven som forsyner den, fungerer normalt eller ikke. Dersom muskel og bevegelsesnerve fungerer normalt, må sykdommens årsak ligge i sentralnervesystemet, altså i hjernen eller ryggmargen, eller lammelsen kan være funksjonelt betinget.

Sammentrekning av musklene er ledsaget av elektriske fenomener, muskelaksjonspotensialer, som kan måles i muskelen via huden. Mellom to punkter på huden over en muskel kan man under sammentrekning av muskelen registrere elektriske spenningsforskjeller som varierer med graden av aktivitet. Disse spenningsforskjellene kan betraktes som sammensatt av de separate aksjonspotensialene som oppstår i den enkelte muskelfiberen. Formen og størrelsen på de målte elektriske spenningsforskjellene avhenger av elektrodenes plassering i muskelen, og av antallet muskelfibrer som trekker seg sammen på et gitt tidspunkt. Registreringen av spenningsforskjeller som avledes på denne måten, kalles overflatemyogram. Ved en detaljert undersøkelse gjør man bruk av en nålelektrode som føres inn i muskelen.

Det normale elektromyogram

I en frisk muskel blir impulsaktiviteter registrert med en nålelektrode i muskelen. Når en muskel er fullstendig avslappet måles det ingen elektriske signaler.

Under en vilkårlig muskelsammentrekning oppstår hyppigere impulsaktivitet i muskelen. Disse signalene oppstår ved samtidig (synkron) sammentrekning av en gruppe muskelfibrer som forsynes av endegrener fra samme motoriske nervecelle (motorisk enhet). En nervecelle kan forsyne fra noen få til maksimalt 2000 muskelfibrer. Ved en lett aktivering av muskelen er bare et forholdsvis lite antall motoriske enheter i virksomhet. Nålelektroden registrerer da summen av aktivitet i det aktuelle området av muskelen. Aktiveringen av hver enkelt motorisk enhet gjentar seg som regel med en frekvens på 5 til 10 per sekund. Ved økende grad av aktivering registreres signaler fra stadig flere motoriske enheter og økende fyringsfrekvens fra hver enkelt.

Ved kraftig aktivering sees et interferensmønster, hvor mange motoriske enheter er aktive samtidig og de enkelte enhetene ikke lenger kan skilles fra hverandre. Ved å benytte hudelektroder kan mange muskler undersøkes samtidig uten at det sjenerer forsøkspersonene. Dette siste er viktig ved undersøkelse av for eksempel arbeidsstillinger og arbeidsmåter. Slike undersøkelser gjøres for at vedkommende skal utføre arbeidet på den mest hensiktsmessige måte slik at muskel- og nervesmerter kan unngås. Slike undersøkelser kan ofte foregå trådløst (telemetrisk), det vil si at forsøkspersonen har en liten sender festet på kroppen eller i en lomme. Selve registreringen foregår via en mottaker eller et laboratorium i nærheten.

EMG ved nerve- og muskelsykdommer

Ved sykdomsprosesser i nervene og/eller musklene påvises karakteristiske forandringer i EMG. Umiddelbart etter en komplett skade av nerven til en muskel blir muskelen fullstendig lammet, og vi finner ingen elektromyografisk aktivitet. Noen uker etter en slik skade vil muskelfibrene forandres slik at de periodevis aktiverer seg selv «automatisk», uavhengig av nerveaktivitet. Enkelte muskelfibrer aktiveres og trekker seg sammen periodisk. Denne aktiviteten kan påvises som små impulser i EMG («fibrillering»). Hvert signal er mye mindre enn de normale motoriske enhetssignalene fordi hver av muskelfibrene aktiveres uavhengig av hverandre. Slike fibrilleringssignaler kan også være nyttige for å påvise en delvis skade av muskelnerven, for eksempel av en nervesykdom. EMG kan også være nyttig for å påvise en begynnende gjendannelse av muskelnerven etter en skade.

Skjelettmusklene selv kan rammes av sykdommer. Disse kan gi opphav til ulike typer av forandringer i mønsteret under EMG. I noen sammenhenger kan det være nyttig å måle impulsledningshastigheten i motoriske nerver. Det kan gjøres ved å stimulere nerven et stykke fra muskelen og påvise tidspunktet for aktiveringen av muskelen ved EMG. Avstanden fra stimuleringsstedet til muskelen og forsinkelsen i aktiveringen av muskelen gir et mål for ledningshastigheten. Normalt er ledningshastigheten i motoriske nerver 50–80 meter per sekund.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg