Elektroencefalografi, forkortes EEG, er en metode for registrering av hjernens elektriske aktivitet.

Metoden er særlig viktig ved utredning av anfallslidelser og diagnostisering av epilepsi, men også av hjernefunksjonsforstyrrelser som medfører forvirring, kognitiv svikt, redusert bevissthet og koma. EEG er også av stor betydning for utforskningen av hjernens normale funksjon.

Under alle forhold forenlig med liv er det stadig aktivitet i et stort antall av nervecellene i hjernen. Signalene formidles via elektriske signaler i nervebanene som forbinder grupper av nerveceller. De elektriske potensialene fra enkeltceller er svake og kan være motsatt rettede, men siden det er mange celler og naboceller ofte jobber i takt, kan det bli målbare størrelser. Slike summerte signaler fra grupper av celler kan registreres med elektroder festet utenpå kraniet, forsterkes og fremstilles kontinuerlig på en skjerm. Som regel anvendes minst 20 elektroder som plasseres parvis og symmetrisk på forskjellige punkter fordelt utover hodet etter en internasjonal standard. Den elektriske spenningen som skal registreres er på få milliondeler av en volt (mikrovolt, μV) og må forsterkes betydelig for å bli synlige på en skjerm.

Hos et våkent menneske som hviler med lukkede øyne, registreres normalt en alfarytme (8–13 bølger per s) med en amplitude på mellom 10–100 μV, mest uttalt over bakhodet. Alfarytmen forsvinner ved øyeåpning og ved døs/søvn.

Ved en standard EEG-undersøkelse ligger pasienten i ro på en benk med lukkede øyne. Da kan man få god oversikt over den vanlige elektriske hjerne-aktiviteten. Unormal hjerneaktivitet kan opptre episodisk. Både døs/søvn, hyperventilering (kraftig pusting i 3 minutter) og fotostimulering (lysblink) kan virke provoserende på den elektriske aktiviteten og derfor øke muligheten for å fange opp episodisk unormal elektrisk hjerneaktivitet i løpet av en tidsbegrenset undersøkelse. Ved hyperventilering faller blodets innhold av karbondioksid som medfører at hjernens blodkar trekker seg sammen. Dette øker sannsynligheten for at særlig generell epileptiform aktivitet som ses ved fjernhetsanfall (absence epilepsi) utløses. Ved fotostimulering utsettes pasienten som har lukkede øyne, for en serie hurtige, kraftige lysglimt. Lysglimtene kan provosere frem epileptiform aktivitet (typisk elektrisk aktivitet ved epilepsi) som kan være viktig for å stille rett diagnose og dermed gi rett behandling. I tillegg til medikamenter kan behandlingen også innebære råd om å beskytte seg for gjentatte lysblink (diskotek, rask passering av områder med tett skifte mellom lys og skygge). Både søvnmangel og søvn kan fremprovosere epileptiforme utladninger. Dersom mistanken om epilepsi er stor og standard EEG-undersøkelse ikke har avslørt noe sikkert epileptiformt, gjøres ofte en ny, litt lenger registrering (ofte 1 time) etter en natt der pasienten har sovet lite (søvndeprivasjon). Målet er at pasienten minst oppnår stadium 2 søvn (N2).

I beskrivelsen av et EEG inngår bølgefrekvensen, dvs. antall bølger per sekund (Hz), om bølgehøyden (amplituden) er uvanlig høy eller lav, har uvanlig fasong og om ev. avvik gjenfinnes over hele eller bare deler av hodet (hjernen). Man skjelner mellom en rekke frekvensområder som betegnes med greske bokstaver:

Deltarytme 0 – < 4 Hz

Thetarytme 4–7 Hz

Alfarytme 8–13 Hz

Betarytme >13–30 Hz

Mengden rask aktivitet (> 8 hz) øker gjennom barndommen som et tegn på modning. Langsom aktivitet er normalt hos voksne under døs og søvn og under hyperventilering. Langsom aktivitet hos voksne for øvrig er oftest knyttet til hjernedysfunksjon, enten generelt som ved demens, forgiftning (intox) og koma, eller mer fokalt som ved hjerneskade/slag og tumor.

EEG-bølgene kan være mer eller mindre skarpe, men dersom de er så skarpe at de oppfattes som sikkert epileptiforme brukes gjerne de engelske begrepene «Spike» eller «sharp wave» som gjerne etterfølges av en langsom bølge, en: «wave». Dersom man kan lokalisere hjerneområdet som er utgangspunkt for de epileptiforme utladningene kan kirurgisk behandling være aktuelt. For å få til en eksakt lokalisasjon kan registrering med elektroder direkte på hjernens overflate være nødvendig.

Hvis oksygentilførselen til hjernen avbrytes helt i noen få minutter, avflates hjernebølgene, og man får til slutt en flat linje i alle kanaler. Dette «flate», isoelektriske (gr. isos, 'ens, lik') EEG vitner om at den elektriske aktiviteten i hjernen er opphørt. Ved dyp sedasjon eller forgiftning kan EEG være flatt i lengre perioder, men hos en død person er EEG permanent flatt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.