Elektroencefalografi, forkortes EEG, metode for registrering av hjernens elektriske aktivitet.

Metoden er især av verdi når det gjelder diagnostisering av epilepsi, hjernesvulster, karsykdommer og betennelser i hjernen. EEG spiller også en stor rolle ved generelle metabolske sykdommer eller infeksjoner, som barnesykdommer, lever- og nyrelidelser - ved alle sykdommer eller skader som direkte eller indirekte affiserer hjernen. EEG er også av stor betydning for utforskningen av hjernens normale funksjon. 

Under alle forhold forenlig med liv er det stadig aktivitet i et stort antall av nervecellene i hjernen. Signalene formidles over nervebanene som forbinder grupper av nerveceller, og de er av elektrisk natur. Gruppen av naboceller har ofte samme funksjon og er aktive samtidig. Signalene fra en enkelt celle er svake. Ved samtidig aktivitet i mange celler summeres signalene. Slike summerte signaler fra grupper av celler kan registreres med elektriske kontakter (elektroder) utenpå kraniet, forsterkes elektronisk og skrives ut kontinuerlig. Som regel anvendes ca. 20 elektroder som plasseres parvis og symmetrisk på forskjellige punkter fordelt utover kraniet etter en internasjonal standard. Hjernebølgenes spenninger er på få milliondeler av en volt (mikrovolt) og må forsterkes ca. 1 million ganger før de kan påvirke elektroencefalografens skrivere. Et forsterkeranlegg med elektroder og skriver betegnes en kanal. Vanligvis registrerer man via 16 kanaler og opptar således 16 forskjellige elektroencefalogrammer fra pasienten samtidig.

Hos et menneske som hviler med lukkede øyne, registreres normalt en alfarytme (8–12 bølger per s) med en amplitude på mellom 10–100 μV, mest uttalt baktil på kraniet. Denne rytmen forsvinner hvis pasienten åpner øynene, og den erstattes av bølger med høyere frekvens og lavere amplitude. Hjernen befinner seg da i en «aktivert tilstand» og er forberedt på å ta imot innkommende impulser og reagere på disse.

Undersøkelsen innledes med at pasienten er i fullstendig ro med lukkede øyne. Siden forsøker man med forskjellige påvirkninger å fremkalle latente forandringer i elektroencefalogrammet, dvs. abnorme variasjoner som opptrer anfallsvis og derfor ikke nødvendigvis er til stede på undersøkelsestidspunktet (såkalte provokasjonsforsøk). Vanligvis anvender man hyperventilering og fotostimulering, som begge kan få visse forstyrrelser til å gjøre seg gjeldende i elektroencefalogrammet. Ved hyperventilering lar man pasienten trekke pusten dypt i 3 minutter. Dermed faller blodets innhold av karbondioksid, så hjernens blodkar trekker seg sammen. Bølgemønsteret i EEG forandrer seg. Under slike ugunstige forhold kommer visse forandringer sterkere til uttrykk, som forstyrrelser av hjernefunksjonen ved epilepsi. Denne undersøkelsen foregår mens pasienten har øynene lukket. Ved foto- eller lysstimulering påvirker man pasientens hjerne med en serie hurtige, kraftige lysglimt. Hjernens største følsomhet finner man ved 15–18 glimt per sekund. Dette kan utløse epileptiforme (epilepsilignende) utladninger som spikes eller spike and wave (se nedenfor). En meget sjelden gang oppstår anfall av epilepsi. I seg selv er dette anfallet ikke særlig farlig, men det kan ha stor betydning for en riktig diagnose av sykdommen. Andre former for organiske hjerneskader kan også komme tydeligere frem ved denne formen for aktivering. I dertil egnede tilfeller registreres EEG også under søvn. Helst bør denne opptre spontant, men ofte må man gi pasientene et hurtigvirkende sovemiddel. I visse perioder av søvnen opptrer epileptiforme utladninger hos pasienter med epilepsi mye oftere enn når EEG registreres i våken tilstand.

De forskjellige søvnstadier kan tydelig skilles fra hverandre. Etter som søvnen blir dypere, blir bølgene i EEG langsommere, og spenningen øker. Samtidig minker vanligvis blodtrykket og stoffskiftet, hjertet slår langsommere, og åndedrettsfrekvensen avtar. Den siste fasen i søvnen er kanskje den viktigste. Det er den såkalte REM-søvn (av eng. Rapid Eye Movement). Det er i denne perioden de fleste drømmene foregår. En slik langtidsregistrering er spesielt viktig ved søvnforstyrrelser hos nattevætere, søvngjengere etc.

I beskrivelsen av et EEG inngår bølgenes frekvens, dvs. antall svingninger per sekund (Hz), amplituden, dvs. utslaget som er et mål for spenningen (V), og en karakteristikk av bølgenes form (spiss, kuplet m.m.). Videre noterer man om eventuelle abnormiteter registreres diffust, dvs. for alle elektrodepar, eller fokalt, dvs. fra et bestemt område av hjernen.

Man skjelner mellom en rekke frekvensområder som betegnes med greske bokstaver:

Deltarytme 0–3 Hz

Thetarytme 4–7 Hz

Alfarytme 8–12 Hz

Betarytme 13–35 Hz

Alfa- og betaaktivitet blir vanligvis bare registrert hos voksne mennesker med en normalt funksjonerende hjerne. Delta og theta kan også være en normal aktivitet, særlig hos barn, under hyperventilering og spesielt under søvn. Ellers er de tegn på en sykelig prosess i hjernen. Dette er alltid tilfelle når de opptrer fokalt, og de kan da gi mistanke om en svulst, blødning eller annen hjerneskade. I tillegg til disse langsomme bølgene sees ofte skarpere potensialer som et tegn på en irritativ prosess. Disse opptrer hos pasienter som har en eller annen form for epilepsi eller andre anfallsvis opptredende symptomer.

«Spike and wave» er en eng. betegnelse for et kortvarig, skarpt utslag koblet til en langsommere bølge. Det opptrer hos pasienter med petit mal-epilepsi. Frekvensen er da på ca. 3Hz.

Som nevnt skiller man mellom diffuse (utbredte) og fokale (lokaliserte) EEG-forandringer. Diffuse forandringer er oftest meget langsomme bølger som opptrer likt over begge hjernehalvdeler. De sees bl.a. ved de to alminneligste former for epilepsi, grand mal- og petit mal-anfall, og da i forbindelse med spikes eller spike and waves. Også hos eldre pasienter med utbredt forkalkning av hjernens arterier og hos pasienter med hjernebetennelser opptrer vanligvis bare langsomme bølger.

Hvis oksygentilførselen til hjernen avbrytes helt i noen få minutter, avflates hjernebølgene, og man får til slutt en rett linje i alle kanaler. Dette «flate», isoelektriske (gr. isos, 'ens, lik') EEG vitner om at all elektrisk aktivitet er opphørt i hjernen og anvendes som et av kriteriene for hjernedød. I tillegg til det isoelektriske EEG må pasienten også ha de kliniske tegn på hjernedød, bl.a. må respirasjonen foregå kunstig. Hvis ett eller flere organer skal fjernes fra den døde pga. en organtransplantasjon, bør EEG gjentas og være flat etter 24 timer.

Fokale EEG-forandringer kan registreres ved visse former for epilepsi hvor anfallene utløses fra et bestemt område av hjernebarken. Mellom anfallene opptrer det ofte epileptiform aktivitet fra det samme området, men undertiden må man bruke de forskjellige provokasjonsmetoder som er nevnt tidligere. I enkelte tilfeller kan man lokalisere det epilepsifremkallende området så nøyaktig at pasientens epilepsi om nødvendig kan helbredes med et operativt inngrep. I disse tilfellene registreres den elektriske aktiviteten direkte fra hjernens overflate under selve operasjonen, såkalt kortikografi. Hvis skaden sitter i dybden, brukes en spesiallaget nålelektrode. Dermed kan de elektriske impulser fra forskjellige dybder registreres samtidig med kortikogrammet, og nevrokirurgen vet da nøyaktig hva som bør fjernes. Uten denne formen for registrering ville en slik operasjon være meget vanskelig eller helt umulig å utføre.

Også ved hjernesvulster og andre lokaliserte sykelige forandringer, som blødninger i hjernevevet eller mellom hjernehinnene, opptrer fokale EEG-forandringer som opplyser om hvor lidelsen sitter. En svulst forårsaker i seg selv ingen elektriske spenningsforandringer, fordi svulstvevet ikke er elektrisk aktivt. De forandringene som opptrer i det normale EEG, er en følge av en skade på de omliggende nerveceller, noe som vanligvis er forårsaket av at svulsten trykker på hjernevevet.

EEG finner først og fremst anvendelse ved mistanke om epilepsi, idet denne undersøkelsen bedre enn noen annen kan tillate legene å dra slutning om epilepsitypen og muligheten for å påvirke sykdommen ved medisinsk eller operativ behandling.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.