REM-søvn

Søvn er delt i to distinkte fysiologiske stadier: lett REM-søvn og dyp søvn med langsomme hjernebølger, såkalt non-REM-søvn (NREM). Denne inndelingen finnes hos pattedyr, fugler og antagelig også hos reptiler og noen fisker og insekter.

En søvnsyklus består vanligvis av en periode med dyp søvn avløst av en REM-periode. Hos friske voksne mennesker varer en syklus i cirka 90 min og gjentar seg fire til fem ganger per natt. REM-delen av en syklus varer cirka 20–30 minutter. Den første delen av natten (den tidlige søvnen) har sykluser med mye dyp søvn, mens det er en overvekt av REM-søvn i andre halvdel (sen søvn).

Søvnmønsteret varierer med alderen. Barn sover lenger enn voksne, men har kortere søvnsykluser med mer REM-søvn.

Sentralnervesystemet inneholder et vidstrakt nettverk for søvnkontroll som involverer mange sammenkoblede kjerneområder. Noen av nevrongruppene i kjerneområdene opprettholder våkenhet, noen fremmer REM-søvn og andre fremmer NREM-søvn.

Det er tre hovedområder som er sterkt involvert i regulering av REM-søvn: hjernebroen (pons), ryggmargen (medulla oblongata) og hypothalamus. Det er stor grad av gjensidige hemming mellom REM-fremmende og NREM-fremmende nerveceller. Aktiveringen av REM-søvnkretsen har to baner: en nedadgående bane gjennom ryggmargen og en oppadstigende bane til hjernebarken (cortex cerebri). Den nedadgående banen formidler atoni (manglende muskelspenning). Den oppadgående banen er blant annet forbundet med drømming.

Asynkron REM-aktivitet ser ganske lik ut som våken aktivitet, og er kjennetegnet av høy konsentrasjon av nervesignalstoffet acetylkolin. Overgangen fra REM til våken tilstand er ganske lett. Imidlertid er det en sterk undertrykking av REM-søvn når man er i våken tilstand. Dette formidles av blant annet signalstoffene serotonin og noradrenalin. Mange antidepressiver øker tilgangen på serotonin, og kan dermed redusere mengden REM-søvn.

I 1937 brukte den amerikanske oppfinneren Alfred Loomis (1887–1975) og kollegaer for første gang EEG (elektroencefalografi) til å beskrive hjernens aktivitet under søvn. De viste at hjernens aktivitet er forskjellig i våken tilstand og i dyp søvn, og oppdaget en spesiell type hjernebølger (K-komplekse hjernebølger) som er karakteristiske for dyp søvn.

REM-søvn ble beskrevet for første gang i 1953 av den amerikanske fysiologen Nathaniel Kleitman (1895–1999) sammen med sin student Eugene Aserinsky (1921–1998). I 1968 lanserte Allan Rechtschaffen (1927–2021) og Anthony Kales (født 1934) den første standardiserte klassifisering av søvnstadier hos mennesker basert på EEG (R&K-systemet). Klassifiseringen omfatter fem stadier: REM-søvn og fire non-REM-stadier (NREM 1–4) rangert etter hjernebølgenes amplitude. Jo større amplitude, jo dypere er søvnen.

I 2007 oppdaterte American Academy of Sleep Medicine klassifiseringen. De to dypeste stadiene, R&K NREM 3 og 4, ble slått sammen til NREM 3, som også kalles SWS (Slow Wave Sleep). Dette kalles AASM-systemet.

• søvn
• døgnrytmer
• non-REM-søvn