REM-søvn

I løpet av en natt med normal søvn varierer søvndybden kraftig. Etter en innledende kort periode med dyp søvn, kommer den første perioden med REM-søvn. I løpet av natten følger ytterligere tre til fire perioder med REM-søvn, skilt fra hverandre av perioder med SWS-søvn med suksessivt redusert søvndybde.

Søvnbehovet varierer med alderen. Den nyfødte sover 17–18 av døgnets 24 timer. I høy alder er søvnbehovet bare seks til sju timer. Andel REM-søvn blir redusert. Hos den nyfødte tar den opptil 50 prosent, mens REM-søvnen i høy alder bare tar 15–20 prosent, eller totalt drøyt en time.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Hos mennesker blir søvn vanligvis karakterisert ut fra EEG-registrerte mønstre i hjernens bølgeaktivitet.

A) Dyp søvn (non-REM-søvn): langsomme svingninger av den elektriske aktivitet i hjernebarken (øverst), ingen øyebevegelser (nederst). B) Lett søvn (REM-søvn): Hurtige svingninger av den elektriske aktivitet i hjernebarken (øverst) ledsaget av øyebevegelser (nederst).

Av /Store norske leksikon ※.

REM-søvn er en lett søvnfase kjennetegnet av raske øyebevelgelser, redusert muskelspenning (tonus) og mindre regelmessig hjerte- og pusterytme enn i andre søvnfaser. REM-søvn er det enkleste søvnstadiet å våkne fra.

Faktaboks

etymologi:
av engelsk rapid eye movements, ‘hurtige øyebevegelser’
også kjent som:
paradoksal søvn, drømmesøvn

Drømmer forekommer oftere og er gjerne mer livaktige i REM-søvn enn i andre stadier, og REM har derfor også blitt kalt drømmesøvn. REM blir også kalt paradoksal søvn siden det er «paradoksalt mye» hjerneaktivitet til tross for at kroppen ligger i ro.

Hos voksne mennesker utgjør REM-søvn omtrent én femtedel av totalsøvnen.

REM og non-REM

Søvn er delt i to distinkte fysiologiske stadier: lett REM-søvn og dyp søvn med langsomme hjernebølger, såkalt non-REM-søvn (NREM). Denne inndelingen finnes hos pattedyr, fugler og antagelig også hos reptiler og noen fisker og insekter.

En søvnsyklus består vanligvis av en periode med dyp søvn avløst av en REM-periode. Hos friske voksne mennesker varer en syklus i cirka 90 min og gjentar seg fire til fem ganger per natt. REM-delen av en syklus varer cirka 20–30 minutter. Den første delen av natten (den tidlige søvnen) har sykluser med mye dyp søvn, mens det er en overvekt av REM-søvn i andre halvdel (sen søvn).

Søvnmønsteret varierer med alderen. Barn sover lengre enn voksne, men har kortere søvnsykluser med mer REM-søvn.

Regulering av REM-søvn

Sentralnervesystemet inneholder et vidstrakt nettverk for søvnkontroll som involverer mange sammenkoblede kjerneområder. Noen av nevrongruppene i kjerneområdene opprettholder våkenhet, noen fremmer REM-søvn og andre fremmer NREM-søvn.

Det er tre hovedområder som er sterkt involvert i regulering av REM-søvn: hjernebroen (pons), ryggmargen (medulla oblongata) og hypothalamus. Det er stor grad av gjensidige hemming mellom REM-fremmende og NREM-fremmende nerveceller. Aktiveringen av REM-søvnkretsen har to baner: en nedadgående bane gjennom ryggmargen og en oppadstigende bane til hjernebarken (cortex cerebri). Den nedadgående banen formidler atoni (manglende muskelspenning). Den oppadgående banen er blant annet forbundet med drømming.

Asynkron REM-aktivitet ser ganske lik ut som våken aktivitet, og er kjennetegnet av høy konsentrasjon av nervesignalstoffet acetylkolin. Overgangen fra REM til våken tilstand er ganske lett. Imidlertid er det en sterk undertrykking av REM-søvn når man er i våken tilstand. Dette formidles av blant annet signalstoffene serotonin og noradrenalin. Mange antidepressiva øker tilgangen på serotonin, og kan dermed redusere mengden REM-søvn.

Historikk

I 1937 brukte den amerikanske oppfinneren Alfred Loomis (1887–1975) og kollegaer for første gang EEG (elektroencefalografi) til å beskrive hjernens aktivitet under søvn. De viste at hjernens aktivitet er forskjellig i våken tilstand og i dyp søvn, og oppdaget en spesiell type hjernebølger (K-komplekse hjernebølger) som er karakteristiske for dyp søvn.

REM-søvn ble beskrevet for første gang i 1953 av den amerikanske fysiologen Nathaniel Kleitman sammen med sin student Eugene Aserinsky (1921–1998). I 1968 lanserte Allan Rechtschaffen (født 1927) og Anthony Kales (født 1934) den første standardiserte av klassifisering av søvnstadier hos mennesker basert på EEG (R&K-systemet). Klassifiseringen omfatter fem stadier: REM-søvn og fire non-REM-stadier (NREM 1–4) rangert etter hjernebølgenes amplitude. Jo større amplitude, jo dypere er søvnen.

I 2007 oppdaterte American Academy of Sleep Medicine klassifiseringen. De to dypeste stadiene, R&K NREM 3 og 4, ble slått sammen til NREM 3, som også kalles SWS (Slow Wave Sleep). Dette kalles AASM-systemet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg