Folkemedisin er en fellesbetegnelse for sykdomsteorier og terapier som hviler på et folkelig, ikke-vitenskapelig grunnlag. I alle førindustrielle samfunn og kulturer har folkemedisinen vært den dominerende form for medisin. Den kan ikke uten videre sammenlignes med generell naturmedisin, da ikke bare de legende urtene, men også troen på overnaturlige makter som sykdomsårsak, har en fast forankret basis i folkemedisinen.

Den europeiske (og norske) folkemedisinen har tatt opp viktige elementer fra antikk medisin. I det hele tatt er mye av folkemedisinens teori basert på foreldede «skolemedisinske» prinsipper. Forestillingen om kroppens fire kardinalvæsker: blod, slim, gul og sort galle (se humoralpatologi) og deres innbyrdes likevekt, har stått sentralt. Derfor har man forsøkt å påvirke denne likevekten ved kopping, årelating og bruk av igler.

Da planter var en av de meget få former for legemiddel man kjente i eldre tid, har kunnskapene om dem vært av den største betydning. Middelalderske elementer i troen på plantenes egenskaper, avhengig av månefasene og tidspunktet de ble plukket på, har vært holdt i hevd helt inn i vårt eget århundre. Likeså at plantenes form og farge gav menneskene informasjon om hva de var best egnet til som legemiddel (se signaturlære). Det er mulig at disse trekkene kom enda tydeligere frem etter 1500-tallet, med utbredelse av trykte bøker og med renessansens beundring for antikkens ideer.

Det er 1800-tallets folkemedisin vi her i landet har best kjennskap til, overlevert dels i muntlig form, dels som såkalte «svartebøker», som var reseptsamlinger av forskjellig slag, og hvor det magiske stod sentralt. Troen på at overnaturlige makter var årsaken til all sykdom har holdt seg levende til vår egen tid, også forestillingen om at når bare årsaken ble klarlagt, det vil si dersom man greide å avsløre hvem eller hva som hadde forårsaket sykdommen, så ville de underjordiske miste sin makt og sykdommen gå over av seg selv. Viktige hjelpemidler til dette var støpingen og målingen for den syke. Men også lesing av magiske formularer var viktige (signing og maning). Dessuten kunne sykdom kastes bort eller overføres til andre, for eksempel dyr eller trær. Det viktigste hjelpemiddelet var likevel urtene, som ble tørket, blandet i salver eller tilsatt i brennevin og drukket. Mange planter har den dag i dag navn som klart viser at de har vært brukt i folkemedisinsk øyemed.

Like siden Norge fikk de første universitetsutdannede legene på 1600-tallet, har disse, på tross av sin egen utilstrekkelighet, stått steilt mot alle «kloke» menn og kvinner som drev med folkemedisinsk terapi. De ble betraktet som reelle konkurrenter. Den første kvakksalverloven kom i 1794, og den er senere blitt fornyet en rekke ganger. Vi regner at grener av tradisjonell folkemedisin var levende i de fleste deler av landet helt frem til 1950-årene. Nyere paramedisinske disipliner har i vår tid tatt opp mye av folkemedisinens prinsipper og behandlingsformer.

  • Elsass, Peter & Kirsten Hastrup, red.: Sygdomsbilleder : medicinsk antropologi og psykologi, 1986, isbn 87-01-54842-5, Finn boken
  • Holck, Per: Norsk folkemedisin : kloke koner, urtekurer og magi, 1996, isbn 82-02-16294-7, Finn boken
  • Loudon, J.B., red.: Social anthropology and medicine, 1976, isbn 0-12-456350-3, Finn boken
  • Reichborn-Kjennerud, I.: Vår gamle trolldomsmedisin, 1928-47, 5 b., Finn boken
  • Sindiga, Isaac m.fl., red.: Traditional medicine in Africa, 1995, isbn 9966-46-548-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.