gitterceller

Funnet av gittercellene har betydning for forståelsen av sykdommer som angriper tinninglappen, kanskje først og fremst Alzheimers sykdom.
Visualisering av en gittercelles nevrale aktivitet av . CC BY NC 2.0
Ved hjelp av elektrodehatter som måler hjerneaktivteten i rotter, har forskerne funnet at gitterceller koder omgivelsene rundt dem, og deltar i dannelsen av et mentalt kart over rottenes omgivelser. 
May-Britt Moser observerer en rotte mens den navigerer i en innhegning av . CC BY NC 2.0
May-Britt og Edvard Moser fikk i 2014 tildelt Nobelprisen i fysiologi og medisin, sammen med John O'Keefe, for deres oppdagelser av cellestrukturer som utgjør et posisjoneringssystem i hjernen.
May-Britt og Evard Moser av /NTNU. CC BY NC 2.0

Gitterceller, gridceller («grid cells»), er nerveceller i et område av hjernens tinninglapp, kalt entorhinalkorteks, som representerer omgivelsene som et «mentalt kart». Gittercellene har betydning for vår stedsans og evne til å orientere oss i rommet.

Funnet av gittercellene har betydning for forståelsen av sykdommer som angriper tinninglappen. Viktigst i så måte er Alzheimers sykdom, en demenssykdom som blant annet kan gi redusert orienteringsevne.

Gitterceller ble beskrevet av May-Britt og Edvard Moser i 2005 etter at de hadde registrert aktiviteten til enkeltceller i entorhinalkorteks hos rotter. Under disse registreringene oppdaget de nerveceller som var aktive bare når dyret var på bestemte punkter i buret.

Disse punktene var fordelt svært regelmessig ut over burgulvet og utgjorde til sammen et gitter. Cellene ble kalt gitterceller. Gittercellene antas å representere, eller kode, omgivelsene rundt oss, og de deltar i dannelsen av et mentalt kart over omgivelsene våre.

Sted- og hoderetningsceller

Oppdagelsen må ses i sammenheng med den amerikansk-britiske forskeren John O’Keefes oppdagelse tidlig på 1970-tallet av det som har blitt kalt stedceller («place cells») i et annet område av tinninglappen, kalt hippocampus. Stedcellene er aktive når et forsøksdyr bare er på ett bestemt sted i buret sitt.

Viktige er også hoderetningsceller («head direction cells») som ble oppdaget av James Ranck på 1980-tallet i en annen struktur i tinninglappen, kalt presubiculum.

Hjernens navigasjonssystem

Man kan tenke seg at kombinasjonen av disse strukturene danner et mentalt kart over omgivelsene og angir det stedet på kartet der dyret befinner seg og hvilken retning det har.

Dette systemet, som kalles hjernens navigasjonssystem, registrerer også hastigheten som dyret beveger seg med gjennom egne hastighets-nerveceller («speed cells»).

En egen type nerveceller er kantceller («border cells») som registrerer når dyret nærmer seg en begrensning av omgivelsene, som kant eller en vegg. Disse beskrev ekteparet Moser i 2008.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg