hypertensjon

Hypertensjon, høyt blodtrykk. Først og fremst må man være oppmerksom på at høyt blodtrykk ikke er noe absolutt begrep med helt klare grenser mellom det vi kaller normalverdier og forhøyede verdier. Det er en velkjent sak at blodtrykket stiger med alderen. Det kan selvsagt diskuteres om dette er «normalt», men det er i hvert fall et faktum. Det er likeledes et faktum, og vel også normalt, at blodtrykket stiger hvis man blir opphisset og ved kroppslige anstrengelser. Selv om dette er en såkalt normalreaksjon, kan det i enkelte tilfeller få meget uheldige følger; for eksempel kan et hjerteinfarkt bli utløst.

Tilstanden med unormalt lavt blodtrykk kalles hypotensjon.

Blodtrykket måles i vanlig praktisk medisin på overarmen (se blodtrykk). Det er det arterielle blodtrykket som måles. Det angis to verdier. Den høyeste er det såkalte systoliske blodtrykk, det vil si blodtrykket når hjertet trekker seg sammen. Den laveste er det diastoliske blodtrykk, som kommer når hjertet er avslappet. Vanligvis har det systoliske blodtrykket lov til å variere fra 100–160 og det diastoliske fra 70–90, eventuelt 95 mm Hg. Man må naturligvis ta alderen med i betraktningen. Uansett filosofi med hensyn til aldersforandringers normalitet vil enhver lege ta et blodtrykk på for eksempel 170/100 hos en mann eller kvinne på ca. 30 år meget alvorlig, mens det tilsvarende blodtrykk hos en 75-åring ikke vil gi grunn til så sterk reaksjon fra legens side.

På sykehusene har man det velkjente begrepet innleggelsesblodtrykk. Ved innleggelsen har pasienten ofte et noe høyt blodtrykk, som imidlertid vanligvis har normalisert seg til neste dag. Dette kommer av at man ved innleggelsen føler seg litt nervøs og usikker, og kanskje har tiden forut for innleggelsen vært preget av uvante hendelser.

Et blodtrykk man skal legge avgjørende vekt på, må måles med pasienten i hvile, under rolige forhold og uten at pasienten har vært utsatt for store anstrengelser på forhånd.

Når forhøyet blodtrykk opptrer uten at tilstanden er sekundær til en annen sykdom, snakker man om essensiell eller idiopatisk hypertensjon.

Det er klarlagt at arvelige faktorer bidrar til å bestemme nivået av blodtrykket. Livsstilsfaktorer og kostholdsfaktorer er også av stor betydning, og disse kan vi forandre i gunstig retning.

Det er flere mekanismer som kan tenkes å føre til forhøyet blodtrykk. Noen antar at hovedgrunnen til essensiell hypertensjon er stimulering av nervene i de minste arteriene. Det er en del holdepunkter for at denne såkalte nervøse teori kan være riktig. Stimulering av sympaticus, som er en del av det autonome nervesystem, fører til økning i blodtrykket. Stoffer som hemmer sympaticus ved overføringsstedet for impulser eller ved nerveendene, kan senke blodtrykket.

Hos pasienter med essensiell hypertensjon kan det også finnes økt mengde stoffer som kan gi sammentrekning av de mindre blodårene. Renin, et enzym fra nyrene, omdanner angiotensinogen, som dannes i leveren, til angiotensin I, som omdannes videre til angiotensin II, ved hjelp av enzymet angiotensin-converting enzyme. Angiotensin II får blodårene til å trekke seg sammen. Hemming av konverteringen av angiotensin I til angiotensin II, samt blokkering av reseptoren for angiotensin II brukes i behandlingen av hypertensjon (ACE-hemmer/ATII-blokker).

Sannsynligvis har også flere andre stoffer betydning for blodtrykkets nivå, herunder aldosteron fra binyrene og endotelin, som dannes i selve blodåreveggen.

I en del tilfeller finner man en sykdom bak det forhøyede blodtrykket. Det kan spesielt dreie seg om nyresykdommer av forskjellige slag. Også sykdom i hormonproduserende kjertler kan ha hypertensjon som et av sine symptomer. Dette gjelder for eksempel ved Cushings syndrom. Videre kan det leilighetsvis påvises svulster i binyremargens vev. Disse svulstene kalles feokromocytomer. Slike svulster lager både adrenalin og noradrenalin, som har evnen til å forhøye blodtrykket. Det er karakteristisk at denne sykdommen i hvert fall i begynnelsesstadiet har et svingende forløp. Sterkt forhøyet blodtrykk veksler med normale verdier. Som nevnt ovenfor dannes det i binyrebarken aldosteron, som virker inn på saltomsetningen i nyrene. Såkalt primær hyperaldosteronisme kan være årsak til forhøyet blodtrykk, men sjelden i de alvorligste grader. Tilstanden avsløres særlig gjennom elektrolyttanalyser og ved direkte måling av aldosteron i blodet. En eventuell svulst i binyrebarken kan avsløres ved spesialisert røntgenundersøkelse. Vanligvis vil man imidlertid også foreta en røntgenologisk undersøkelse av nyrene og deres blodforsyning. Forstyrrelser her, for eksempel nyrecyster eller forsnevring av nyrearterier (nyrearteriestenose) kan gi et lignende sykdomsbilde.

Forhøyet produksjon av skjoldbruskkjertelens hormoner kan også gi en viss hypertensjon, men denne rammer i de fleste tilfeller bare det systoliske blodtrykk. Akromegali, som skyldes økt veksthormondannelse i hypofysen, har hypertensjon som et av sine mange symptomer.

Karsykdommer kan også gi hypertensjon. Dette gjelder for eksempel ved polyarteritis nodosa, som er en av de generaliserte bindevevssykdommene. Det typiske eksempel er imidlertid coarctatio aortae (aortaforsnevring). Ved denne tilstanden er blodgjennomstrømningen i aorta delvis hindret ved en innsnevring av åren etter avgangen av arterier til overarmer og til hjernen. Denne tilstanden kan effektivt behandles operativt, og det er av stor betydning at den blir diagnostisert så tidlig som mulig. En enkel undersøkelse som gir berettiget grunn til mistanke, er at blodtrykket i overarmene er påfallende mye høyere enn blodtrykket ovenfor kneet.

Leilighetsvis kan hypertensjon være et sykdomstegn ved hjernesvulst. Ved de tidligere poliomyelittepidemier opplevde man av og til at pasienter med poliomyelitt som også hadde rammet den forlengede marg, fikk hypertensjon.

Ved svangerskapsforgiftning (eklampsi) er også høyt blodtrykk et av symptomene. Blodtrykksmåling inngår derfor i svangerskapskontrollen.

Ved påvist hypertensjon kan forskjellige undersøkelser komme på tale. Det er ikke i alle tilfeller at alle undersøkelser bør eller skal gjøres. Blodtrykket bør imidlertid kontrolleres regelmessig, spesielt for å se om det holder seg høyt eller om det er mer vekslende. 24-timers blodtrykksregistrering foretas også med spesiell apparatur for å danne et bilde av eventuelle døgnsvingninger i blodtrykket. En vanlig klinisk undersøkelse av hjertet hører med.

Ekkokardiografisk undersøkelse gir vesentlig informasjon om belastningen av blodtrykket på hjertet. Spesielt gir veggtykkelsen av venstre hjertekammer (venstre ventrikkel-hypertrofi) slik informasjon, som også har betydning for prognosen hos den enkelte pasient.

Elektrokardiogram kan gi vesentlige opplysninger, og røntgenologisk undersøkelse av hjertet kan si om hjertet er forstørret, og om forstørrelsen for eksempel spesielt har rammet venstre hjertekammer.

Nyreundersøkelse, for eksempel undersøkelse når det gjelder proteiner i urinen, er også en av rutineundersøkelsene. Leilighetsvis kan mer spesielle nyreundersøkelser komme på tale, så vel røntgenologisk som med spesiell isotopteknikk. Undersøkelse med henblikk på spesielle stoffer i blod og urin vil avhenge av det totale sykdomsbildet. Selvsagt må pasientene vurderes når det gjelder de sykdommene man vet kan gi anledning til forhøyet blodtrykk.

Ofte gir forhøyet blodtrykk absolutt ingen symptomer og oppdages tilfeldig. Ellers er hodepine et relativt vanlig symptom. Den er gjerne verst om morgenen og kan være forbundet med svimmelhet. Dette er likevel så vanlige symptomer at det kun er i de færreste tilfeller man finner forhøyet blodtrykk som årsak.

De tydelige symptomene kommer gjerne først når det forhøyede blodtrykket har vart en tid, og det har gitt organforandringer. Det kan komme tegn på en viss hjertesvikt. Man blir fortere tungpustet enn før. Hvis det forhøyede blodtrykket har gitt komplikasjoner fra hjertet i form av avleiringer i kransarteriene (koronararteriene), vil det kunne opptre symptomer på angina pectoris og også eventuelt hjerteinfarkt.

Ved hypertensjon av lengre varighet kan det også opptre alvorligere symptomer fra hjernen. Hodepinen blir sterk, og det kan også komme synsforstyrrelser. Allerede relativt tidlig ved forhøyet blodtrykk kan man ved å se på øyebunnen oppdage forandringer i blodårene der. Det kan også opptre små blødninger i øyebunnen, og øyebunnsforandringene gir utvilsomt et visst innblikk i hvor alvorlig hypertensjonen måtte være.

For øvrig er hypertensjon den viktigste risikofaktoren for hjerneslag, både som blodpropp (trombose) og blødning.

Hvis det finnes en utløsende årsak, behandles naturligvis først og fremst denne. Noen av de mulige årsakene er nevnt tidligere.

Et forhøyet blodtrykk bør føre til en viss endring av livsførsel. Men det er ikke riktig å bli altfor sykdomsopptatt. Hvis man er overvektig, bør vekten reduseres. Dette gjøres best ved en kombinasjon av økt mosjon og et magert kosthold. Mettet fett i kostholdet synes å påvirke blodtrykket. En nedgang i forbruket av mettet fett vil kunne redusere et noe forhøyet blodtrykk. Forsøk har kunnet vise at fiskefett kan senke blodtrykket noe. En reduksjon av saltmengden i kosten bør absolutt gjennomføres. Disse kostholdsrådene kan føre til at blodtrykket synker, og de vil iallfall lette en eventuell medikamentell behandling av blodtrykket.

Det har etter hvert kommet mange medikamenter, antihypertensiva, som virker inn på et for høyt blodtrykk slik at det kan bli helt normalt. Fortsatt brukes såkalte vanndrivende midler, diuretika. Det er viktig at disse brukes etter legens direktiver. Det finnes også medikamenter som virker direkte på de små blodårenes muskulatur, slik at årene utvides, og derved senkes blodtrykket. En annen gruppe medikamenter er de såkalte betablokkere, som påvirker den sympatiske stimuleringen av hjertets muskulatur. De har imidlertid også andre virkninger.

Det finnes også medikamenter som virker inn på noradrenalin, og hemmer dets virkning. Derved reduseres den perifere karmotstanden, og blodtrykket nedsettes. Tilsvarende effekt har hemmere av kalsiumioners innstrømning i cellene (kalsiumblokkere).

I behandlingen av høyt blodtrykk nyttes i stor grad også stoffer som hemmer dannelsen av angiotensin II (ACE-hemmere), samt stoffer som blokkerer virkningen av angiotensin II direkte (ATRB).

Det er ikke riktig og heller ikke mulig å gi noen absolutt oversikt over hvilket preparat som skal brukes hos den enkelte pasient. Det er mange forhold som spiller inn. Om det foreligger organkomplikasjoner og i tilfelle hvilke, er et av spørsmålene. Ofte brukes de forskjellige preparatene i kombinasjon for å få maksimal virkning og færrest mulige bivirkninger. Alle medikamentene er imidlertid meget sterke og må brukes omhyggelig etter gitte direktiver.

Forhøyet blodtrykk kan være en meget alvorlig tilstand med tydelig overdødelighet hvis det ikke settes inn effektiv behandling i rett tid.

• Pasientbrosjyre om høyt blodtrykk fra Helsebiblioteket.no