Pulmonal hypertensjon, forhøyet trykk i lungekretsløpet, nærmere bestemt i lungepulsåren (arteria pulmonalis). Pulmonal hypertensjon oppstår når det er: 1) økt motstand mot blodgjennomstrømningen i lungekretsløpet, 2) betydelig økt blodgjennomstrømning i lungekretsløpet eller 3) ved betydelig økt viskositet i blodet (blodet er tyktflytende).

Primær pulmonal hypertensjon: Denne betegnelsen brukes når man ikke kan påvise en spesifikk bakenforliggende årsak til det økte trykket i lungekretsløpet. Denne tilstanden er sjelden og utgjør en svært liten prosentdel av alle pasienter med pulmonal hypertensjon. Primær pulmonal hypertensjon opptrer hyppigst hos unge voksne, og kvinner er oftere affisert enn menn.

Sekundær pulmonal hypertensjon: Denne betegnelsen brukes om de tilfellene der en annen sykdom fører til økt trykk i lungekretsløpet, noe som er langt vanligere enn primær pulmonal hypertensjon. Kroniske lungesykdommer (for eksempel emfysem og lungefibrose), hjertesykdommer (for eksempel medfødte hjertefeil, defekte hjerteklaffer), deformasjoner i brystkassen, lungeembolisme (blodpropp i lungekretsløpet) og polycytemi er blant de vanligste årsakene til sekundær pulmonal hypertensjon.

Tung pust ved anstrengelser, økt trettbarhet og smerter i brystet er de vanligste symptomene ved pulmonal hypertensjon. Symptomene opptrer vanligvis ikke før pulmonalarterietrykket er det dobbelte av det normale. Mange av sykdommene som fører til forhøyet trykk i lungekretsløpet, gir opphav til lignende symptomer, uten at trykket i arteria pulmonalis er økt. Det er derfor vanskelig å si om pasientens primære sykdom er komplisert med pulmonal hypertensjon ut fra symptomatologien.

På grunn av økt belastning på høyre hjertekammer vil pasienter med pulmonal hypertensjon etter hvert kunne utvikle sviktende hjertefunksjon med påfølgende væskeansamling i kroppen.

Før den pulmonale hypertensjonen har ført til sviktende funksjon av høyre hjertehalvdel, er det vanskelig å stille diagnosen ut fra den kliniske undersøkelsen. Ekko-Dopplerundersøkelse av hjertet er den beste ikke-invasive metoden, men for å stille den endelige diagnosen og vurdere alvorlighetsgraden benyttes hjertekateterisering. Man går da inn med et tynt kateter i en vene i lysken eller overarmen og fører dette med venen til hjertet, gjennom høyre for- og hjertekammer og inn i arteria pulmonalis hvor man kan måle trykket. Når diagnosen pulmonal hypertensjon er stadfestet, må man utrede årsaken til tilstanden. Dersom man ikke finner annen tilgrunnliggende sykdom, taler det i retning av primær pulmonal hypertensjon.

Det finnes ingen spesifikk behandling for primær pulmonal hypertensjon. Pasientene settes vanligvis på antikoagulasjonsbehandling, og mange pasienter får også medikamenter som utvider blodårene i lungekretsløpet. Behandlingen av pasienter med sekundær pulmonal hypertensjon går i første rekke ut på å gi optimal behandling for deres grunnsykdom. Utvalgte pasienter med pulmonal hypertensjon kan behandles med hjerte-lungetransplantasjon, eventuelt lungetransplantasjon.

De fleste pasienter har symptomer i to–fem år før diagnosen blir stilt. Prognosen ved primær pulmonal hypertensjon varierer i stor grad, men ubehandlet har det vært en betydelig dødelighet i løpet av tre–fem år fra diagnosetidspunktet. Ny medikamentell behandling og muligheten for transplantasjon har bedret prognosen for mange av pasientene. Ved sekundær pulmonal hypertensjon vil prognosen i stor grad være avhengig av grunnsykdommens karakter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.