Systemisk blodtrykk
Blodtrykk. Figuren viser trykksvingningene og gjennomsnittstrykket i det store kretsløpet. Det største trykkfallet skjer ved blodets passasje gjennom arteriolene. Disse korte åresegmentene har mye glatt muskulatur i veggen, og kalles ofte motstandsblodårer.
Av /OpenStax CNX, Anatomy and Physiology. 12. feb. 2019.
Lisens: CC BY 4.0

Blodtrykk er det trykket som blodet utøver mot blodåreveggen. Trykket er høyest i hovedpulsåren (aorta) og nær null, det vil si lik atmosfæretrykket, i venene ved innmunningen til høyre forkammer i hjertet. Trykket faller lite langs arteriene, mens det er et stort trykkfall gjennom arteriolene og kapillarene.

Når ordet 'blodtrykk' brukes uten nærmere spesifisering, er det trykket i arteriene i det store kretsløpet som menes.

Det arterielle blodtrykket varierer i løpet av en hjertesyklus. Det høyeste trykket i arteriene kalles systolisk blodtrykk og det laveste trykket kalles diastolisk blodtrykk.

I fysiologi og medisin blir hydrostatiske trykk, slik som blodtrykk, vanligvis angitt i måleenheten mmHg (millimeter kvikksølv). Hos en ung, voksen person i hvile er 120/70 mmHg et vanlig blodtrykk. Dette leses som «120 over 70».

Størrelsen på det arterielle blodtrykket er bestemt av hjertets minuttvolum og motstanden i blodåresystemet. Blodtrykket holdes stabilt ved hjelp av et blodtrykksregulerende senter i sentralnervesystemet.

Hos barn er blodtrykket lavere enn hos voksne. Hos eldre mennesker blir arteriene gjerne stivere, og dette kan medføre at blodtrykket stiger noe. Høyt blodtrykk er en svært vanlig tilstand. Ved fysiske anstrengelser og ved psykisk opphisselse kan blodtrykket også stige forbigående.

Arterielt blodtrykk

blodtrykk

Blodtrykk. Det arterielle blodtrykk registrert kontinuerlig gjennom to pulsslag. Gjennomsnittstrykket er i hvile det diastoliske trykket pluss 1/3 av pulstrykket.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Det arterielle blodtrykket svinger i takt med hjertets pumpevirksomhet. Når hjertet pumper blod ut i hovedpulsåren (systolen) vil trykket i denne, og i de andre store arteriene som grener seg av fra hovedpulsåren, stige. Den maksimale blodtrykksverdien i en hjertesyklus kalles det systoliske blodtrykket. Trykket i arteriene faller igjen i hjertets hvileperiode (diastolen) og når sin minimale verdi, det diastoliske blodtrykket, like før hjertet på ny pumper blod ut i hovedpulsåren.

Gjennomsnittsverdiene for det systoliske og det diastoliske blodtrykket er hos unge, voksne personer henholdsvis 120 mmHg og 80 mmHg over atmosfæretrykket. Et individs arterielle blodtrykk angis ved disse to trykkene: for eksempel 120/80 mmHg og uttales '120 over 80'. Forskjellen mellom de to trykkene kalles pulstrykk.

Hovedpulsåren og de andre store arteriene har stor diameter og derfor lav motstand mot blodstrøm. Ved hver hjertekontraksjon presses det i starten mer blod ut i de store arteriene enn det som strømmer videre. Trykket i aorta og de andre arteriene øker, samtidig som de på grunn av veggenes elastisitet utvides noe. Når hjertet slapper av, opprettholdes blodstrømmen gjennom blodåresystemet fordi arterieveggen nå trekker seg sammen igjen og motvirker stort trykkfall. I denne fasen faller arterietrykket gradvis, inntil trykkfallet avbrytes ved at hjertet på ny trekker seg sammen og pumper ut blod.

Puls

Hver gang hjertet trekker seg sammen vil en pulsbølge forplante seg hurtig langs arteriene. Pulsen kan føles med fingertuppene over arterier som ligger nær huden, for eksempel ved håndleddet (arteria radialis). Pulstrykkets størrelse og pulsbølgens hastighet øker med økende alder fordi arteriene etter hvert blir mindre elastiske.

Middelblodtrykket

Middelblodtrykket, også kjent på engelsk som mean arterial pressure eller MAP, er det gjennomsnittlige blodtrykket. I hvile ligger middelblodtrykket nærmere det diastoliske enn det systoliske trykket, fordi diastolen varer lengre. Da er middelblodtrykket omtrentlig lik diastolisk trykk pluss 1/3 av pulstrykket. Ved høye hjertefrekvenser derimot vil middelblodtrykket ligge nærmere det systoliske trykket, fordi diastolens varighet forkortes mer enn systolens varighet.

Måling av blodtrykket

blodtrykk

Blodtrykk. Blodtrykket kan måles manuelt ved at det blåses luft inn i en mansjett som er lagt rundt overarmen, slik at underliggende armarterien avklemmes. Trykket som mansjetten utøver mot overarmen avleses med et manometer. Et stetoskop plasseres over arterien i albuebøyningen. Idet luften gradvis slippes ut av mansjetten, kan det registreres når trykket i mansjetten først er lik det systoliske blodtrykket og når det deretter er lik det diastoliske blodtrykket.

Av /Store medisinske leksikon ※.
blodtrykk
/Store medisinske leksikon ※.

Med mansjett og manometer

Arterielt blodtrykk kan måles ved at en oppblåsbar mansjett legges rundt overarmen. Mansjettrykket kan forandres ved hjelp av en manuell luftpumpe. Når trykket øker slik at mansjetten strammes rundt armen, vil den underliggende arterien klemmes sammen. Trykket som mansjetten utøver mot overarmen avleses med et manometer. Et stetoskop plasseres over arterien i albuebøyningen. Når det ikke strømmer blod gjennom arterien, og når blodet strømmer med vanlig fart, høres ingen lyd i stetoskopet. Når arterien blir klemt sammen, slik at blodstrømmens hastighet øker, kan man høre blodstrømmen i det trange partiet. Blodstrømmen er her blitt turbulent, og dette lager lyd.

Ved måling av blodtrykket pumpes mansjetten opp til et trykk som ligger over det forventede systoliske trykket. Den underliggende arterien blir da helt sammenklemt gjennom hele hjertesyklus, og det høres ingen lyd i stetoskopet. Trykket i mansjetten senkes deretter langsomt og jevnt, mens manometeret avleses. Når mansjettrykket er kommet så vidt under det systoliske trykket, presses litt blod gjennom det sammenklemte partiet av arterien i den delen av systolen der trykket i arterien er høyest. Da oppstår det turbulent strømning, og lyden dette gir kan høres med stetoskopet. Mansjettrykket idet lyden høres, er lik det systoliske trykket. Når mansjettrykket senkes ytterligere, vil blod presses gjennom arterien i stadig større del av systolen, og lyden vil forandre karakter. Når mansjettrykket blir lavere enn det diastoliske trykket, vil blodet igjen strømme med vanlig fart gjennom arterien i hele hjertesyklus, og lyden forsvinner. Trykket i mansjetten idet lyden forsvinner, er lik det diastoliske trykket.

Både det systoliske og det diastoliske blodtrykket angis. Hos en ung, voksen person som sitter eller ligger rolig, er 120/70 mmHg en vanlig verdi når blodtrykket måles i hjertehøyde. Blodtrykket påvirkes av tyngdekraften, og er derfor høyere i arterier under hjertehøyde og lavere i arterier over hjertehøyde.

Ved palpasjon

Det systoliske trykket kan også bestemmes palpatorisk, det vil si gjennom å føle pulsen over håndleddet. Vanligvis føler man (palperer) pulsen over arteria radialis på håndleddet, nær roten av tommelfingeren. Så lenge mansjettrykket er høyere enn det systoliske trykket, kan en ikke føle pulsen med fingrene over arterier som ligger perifert for avklemmingen. Det systoliske trykket svarer til trykket i mansjetten idet man først føler pulsen.

Historikk

En av de første gangene blodtrykket ble målt, ble den ene enden av et høyt glassrør stukket inn i halsarterien på en hest. Røret ble holdt vertikalt, og det ble avlest hvor høyt blodsøylen steg. Det viste seg å være cirka 136 centimeter. Hvis det hadde vært kvikksølv i stedet for blod i røret, ville søylen steget 100 millimeter, fordi kvikksølv er mye tyngre (massetetthet 13,6 kilo per liter). Selv om ikke blodtrykket måles på denne måten, er det likevel millimeter kvikksølvsøyle som brukes som vanlig benevnelse, forkortet til mmHg.

Blodtrykksregulering

Blodtrykkets størrelse

Det arterielle blodtrykkets størrelse er avhengig av kraften og frekvensen som hjertet pumper blodet ut med, av arterienes elastisitet og av de små arteriolenes diameter. Det er tegn på farlig svikt i blodkretsløpet hvis blodtrykket synker til svært lave verdier.

Det arterielle middelblodtrykket er bestemt av hjertets minuttvolum (MV) og den totale perifere motstanden (TPM) i blodåresystemet:

\[\text{trykket i hovedpulsåren} = {\text{minuttvolum x total perifer motstand}}\]

Av de tre variablene i denne ligningen er det trykket i hovedpulsåren (blodtrykket) som holdes mest konstant. Blodtrykket kan påvirkes enten ved endringer i minuttvolumet eller ved endringer i den perifere motstand. Den totale perifere motstanden er først og fremst bestemt av blodårenes – og da særlig arteriolenes – radius. Motstanden i en blodåre er uttrykt ved Poiseuilles lov, som sier at motstanden er omvendt proporsjonal med radiusen i fjerde potens (r4).

\[\text{arteriolemotstand} ∝ \frac{1}{r^4}\]

Dersom radius i en arteriol for eksempel halveres, vil motstanden øke til det 16-dobbelte (24 = 16).

Regulering av arteriolenes diameter

Blodårenes motstand, og da særlig arteriolenes, er regulert av et hierarki av mekanismer:

Lokale mekanismer:

Sentrale mekanismer:

Den overordnede kontrollen av karmotstanden skjer ved hjelp av det autonome nervesystemet og hormoner. Når baroreseptorene registrerer trykkfall, vil aktiviteten i vasomotoriske nervefibrer øke og det vil frigjøres hormoner (adrenalin og angiotensin II), som fører til vasokonstriksjon.

Blodtrykksrefleksen

Det arterielle blodtrykket holdes innenfor snevre grenser ved hjelp av et blodtrykksregulerende senter lokalisert i den forlengede marg i hjernestammen. Dette senteret mottar nerveimpulser fra mange sanseceller, blant annet fra kjemoreseptorene i veggen til hovedpulsåren og halsarteriene, og fra strekkreseptorer i lungearteriene og hjertets forkamre.

Viktigst for blodtrykksreguleringen er signalene fra baroreseptorer i en utvidet del av halsarterien, nær delingsstedet for indre og ytre halsarterie, sinus caroticus. Reseptorene som her er plassert mellom hjertet og hjernen, er en god lokalisering for kontroll av trykket i de arteriene som forsyner hjernen med blod. De reagerer på strekk av arterieveggen. Når trykket stiger, øker nerveimpulstrafikken fra disse reseptorene til den forlengede marg, og når trykket faller, avtar impulstrafikken. Reseptorene reagerer også på hastigheten som blodtrykket endrer seg med.

Det blodtrykksregulerende senteret sender impulser via autonome nervefibrer til hjertet og til arterioler i mange organer. Både fall i minuttvolumet, via en påvirkning av vagusnerven på hjertets rytmesenter (sinusknuten), og redusert perifer motstand, via redusert sympatisk aktivitet til arteriolene, kan være svar på informasjon fra baroreseptorene om at blodtrykket er for høyt.

Nyrene deltar i den langsiktige reguleringen av blodtrykket. Ved fallende blodtrykk skiller de ut enzymet renin som regulerer dannelsen av angiotensin II (renin-angiotensin II-aldosteron-systemet, RAAS). Dette øker den perifere motstand ved at arteriolenes radius blir mindre, og bidrar til at blodtrykket øker igjen.

Unormalt blodtrykk

For høyt blodtrykk (hypertensjon) er en svært vanlig tilstand. Det medfører en ekstra belastning på hjertet som må pumpe blod mot en større motstand, og det øker den mekaniske påkjenningen på blodårene. Høyt blodtrykk er i seg selv en årsaksfaktor ved utviklingen av åreforkalkning (aterosklerose). Begge er risikofaktorer for hjerneslag, som er særlig alvorlig. Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer høyt blodtrykk som blodtrykksverdier over 140/90 mmHg i hvile.

For lavt blodtrykk (hypotensjon), som resulterer i svimmelhet og eventuell besvimelse, kan oppstå når man reiser seg for raskt fra huksittende eller liggende stilling. Dette kalles ortostatisk hypotensjon. Alvorlig hypotensjon er livstruende og kan inntreffe ved redusert blodvolum (hypovolemisk sjokk), svikt i hjertets pumpeevne (kardiogent sjokk) eller redusert perifer motstand på grunn av generell utvidelse av blodkar (anafylaktisk sjokk, nevrogent sjokk, septisk sjokk).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Nikolai Haug

"1) Autoregulering: De glatte muskler i åreveggen kontraheres når trykket øker, og dilateres når trykket faller." Jeg mener denne setningen kan misforstås som at kontraksjon i åreveggen er en respons på økt blodtrykk og dilatasjon som en respons på lavt blodtrykk. Det artikkelen prøver å si er vel at trykket øker ved kontraksjon og faller ved dilatasjon?

svarte Marianne L. Smebye

Hei! Takk for innspill! Denne artikkelen er til revisjon hos fagansvarlig. Når den blir oppdatert, vil også kommentaren din bli vurdert. Vennlig hilsen Marianne Lislerud Smebye, redaktør

svarte Halvard Hiis

Takk for spørsmålet. «Perifer motstand» er den motstanden blodet møter i blodåresystemet. Blodårene har en begrenset størrelse/åpning. Når blodet pumpes inn i blodåren, vil den ikke automatisk utvides, men forsøke å holde formen. Det er det som utgjør motstanden. Perifer kalles det fordi det er alt utenfor hjertet (som i denne sammenhengen er det sentrale). Når den perifere motstanden reduseres, er det som regel fordi blodårene blir utvidet/avslappet.
Jeg ser at vi kan trenge en artikkel som forklarer «perifer motstand».
Hilsen Halvard, medisinsk redaktør

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg