meningeom

Meningeom er en svulst som utgår fra hjernehinnene eller hinnene omkring ryggmargen. Meningeomer ligger dermed inne i hodeskallen eller spinalkanalen, men utenfor selve hjernen eller ryggmargen.

Meningeom er den vanligste svulsten som rammer sentralnervesystemet. Cirka 2–3 prosent av befolkningen har meningeom, men de langt fleste er små, gir ingen symptomer og blir ikke diagnostisert. Meningeom er ofte et tilfeldig funn ved MR-undersøkelser av sentralnervesystemet. Forekomsten er økende, trolig grunnet økt bruk av MR.

Svulster i hjernehinnene kan forekomme på alle alderstrinn, men sees oftest i noe eldre voksen alder. Meningeom forekommer noe hyppigere hos kvinner. Gjennomgått strålebehandling av hode eller ryggmarg øker risiko for meningeom.

Meningeomer har ofte så typisk utseende ved MR-undersøkelse at det er lite tvil om diagnosen. Dersom svulstene opereres gjøres en undersøkelse av svulstvevet og meningeomene kan klassifiseres i undergrupper.

Meningeomer er med få unntak godartede. Dette vil si at de ikke sprer seg (gir metastaser), og de vokser langsomt. Derfor kan meningeomer være til stede i årevis uten å gi noen symptomer. Omkring 10 prosent er såkalt atypiske meningeom. Dette er også godartede svulster, men disse har raskere vekst og kan infiltrere inn i underliggende nervevev, noe som øker risiko for tilbakefall etter behandling. Noen ytterst få meningeomer er ondartede, altså kreft. Disse har gjerne et avvikene MR-utseende og rask vekst.

Svulster som vokser seg store nok og trykker på underliggende strukturer kan gi gradvis økende symptomer. Symptomene avhenger av svulstens størrelse og av hvilke deler av sentralnervesystemet (hjernen eller ryggmargen) som påvirkes. Store svulster i hodet gir ofte en trykkende, daglig hodepine. Dersom svulstene vokser seg svært store kan resultatet bli bevissthetsreduksjon og sløvhet. Noen ganger sees epileptiske anfall eller gradvis tap av nevrologiske funksjoner. Svulster som trykker mot motoriske områder kan gi lammelser. Store svulster fortil i hjernen kan gi endret personlighet, hukommelsesvansker og apati. Dersom for eksempel meningeomer sitter i området ved tyrkersadelen (sella turcica), kan den gi symptomer fra hypofysen og også synsfeltutfall. Andre ganger kan luktenerven (1. hjernenerve) påvirkes, slik at luktesansen blir svekket eller borte. Svulster som trykker på ryggmargen gir ofte gradvis svekket gangfunksjon og/eller funksjonssvikt i armene.

Siden mange meningeomer er så små at de ikke trykker på underliggende nervevev og ikke gir symptomer trenger de fleste heller ikke behandling. Disse må imidlertid oftest følges med MR-undersøkelser over år for å utelukke vekst over tid.

Ved meningeom som vokser eller gir symptomer vil det være aktuelt med behandling. De fleste hjernehinnesvulster lar seg operere. De ligger på utsiden av hjernevevet og kan derfor ofte fjernes uten at hjernen blir skadet. Området av hjernehinnen med svulsten klippes bort og erstattes gjerne med en kunstig hjernehinneerstatning. Noen hjernehinnesvulster ligger imidlertid i områder der kirurgi er vanskelig uten å forårsake skade. Lokalisasjon av meningeomet er dermed avgjørende for hvorvidt hele svulsten lar seg fjerne kirurgisk. Noen meningeomer vokser for eksempel inn i hjernens venesinus eller omslutter andre viktige blodårer eller nerver. Strålebehandling, for eksempel med strålekniv kan være aktuelt ved små meningeom, restsvulster etter kirurgi, eller ved tilbakefall.

Prognosen er oftest meget god, men det finnes unntak. De fleste opplever gradvis tilbakegang av symptomer etter kirurgi, men noe restplager er ikke uvanlig. Risiko for tilbakefall avhenger av hvorvidt hele svulsten lot seg fjerne kirurgisk og hvor raskvokstende svulsten er. Ved tilbakefall kan det bli nødvendig med ny operasjon eller med strålebehandling. Inntil en av fire som opereres for meningeom i hjernen opplever å få epileptiske anfall før eller etter inngrepet.

• hjernesvulst
• hjerne
• kreft
• nevrokirurgi
• hjernekirurgi
• epilepsi