Hjernesvulst, alle typer svulster inne i hodeskallen (kraniet), det vil si i hjernen, hjernehinnene eller den intrakranielle delen av hjernenervene.

Den hyppigste formen for hjernesvulst er hjernemetastaser (sekundære hjernesvulster), det vil si spredning (metastasering) til hjernen fra kreft som har oppstått i andre organer i kroppen. Av og til kan hjernemetastasene gi symptomer før man merker noe til den primære svulsten. De stammer oftest fra karsinomer, det vil si fra svulster som er utgått fra epitel. De vanligste utgangspunktene for hjernemetastaser er lungekreft, brystkreft, malignt melanom, nyrekreft, tarmkreft og skjoldbruskkjertelkreft. Testikkelkreft kan også spre seg til hjernen.

De primære hjernesvulstene oppstår inne i hodeskallen. De vanligste utgår fra nervesystemets støttevev (gliaceller) og kalles gliomer. Den vanligste formen for gliomer er astrocytomer. Disse kan ha ulike alvorlighetsgrader. Noen astrocytomer vokser langsomt over mange år, mens andre (glioblastomer) vokser svært raskt og har et aggressivt sykdomsbilde. 

En annen vanlig form for hjernesvulst har utgangspunkt i hjernehinnene (meningene) og kalles meningeom.

Hjernesvulster som utgår fra hypofysen (hjernevedhenget), kalles hypofysesvulst, og svulster fra hjernenerver kalles nevrinom. Nevrinomer går vanligvis ut fra høre-balansenerven, såkalt acusticus-nevrinom.

Hos barn oppstår andre typer svulster enn dem man ser hos voksne. Hjernesvulster hos barn går ofte ut fra umodne nerveceller og kalles da embryonale svulster. Medulloblastom, som oftest oppstår i lillehjernen, sees spesielt hos barn. Ependymom finnes også spesielt hos barn, oftest i 4. ventrikkel (se hjerne). I tillegg til de ovennevnte finnes det en lang rekke typer som forekommer mer sjeldent.

Svulster i hjernevevet kan være tydelig avgrenset fra omgivelsene, på samme måte som godartede svulster andre steder i kroppen. På samme måte som ondartede svulster ellers kan de også spre seg og vokse inn i omgivende vev, det vil si øvrige deler av hjernen og hjernehinnene. Primære hjernesvulster danner imidlertid sjelden metastaser.

Etter det mikroskopiske utseendet på svulstcellene deles de fleste hjernesvulstene inn etter en prognosegradering fra grad I til IV. Grad I er mest langsomtvoksende. Graden av malignitet (ondartethet) øker med grad II, III og IV. Grad IV, glioblastoma multiforme (glioblastom), er hurtigvoksende, dårlig avgrenset mot omkringliggende hjernevev, og vanskelig å fjerne kirurgisk.

Forekomst

I Norge oppdages det ca. 360 nye tilfeller av primære hjernesvulster hvert år. Hjernesvulster kan oppstå i alle aldre.

Symptomene ved en hjernesvulst avhenger av hvilket område svulsten utgår fra. De avhenger også av størrelsen på svulsten og i hvor stor grad den forårsaker et forhøyet hjernetrykk. Symptomene varierer ofte fra uke til uke, av og til fra dag til dag.

Hjernevevet som ligger omkring svulsten blir ofte ødelagt eller sammenklemt. Fordi hodeskallen gjør at hjernen nærmest ligger i en lukket boks, vil enhver prosess som krever plass inne i skallen, også gi økt, generelt trykk inne i hodet. Dette er uavhengig av om svulsten er godartet eller ondartet, og vil også skje ved enhver sykdomsprosess som tar opp plass inne i hodeskallen, for eksempel en hjerneblødning. Bare sjelden er hodepine det første symptomet. Hodepinen relaterer seg til det forhøyede, generelle trykket i hjernen. Den er oftest en tung, sprengende hodepine som kan være ledsaget av kvalme og brekninger, og som kjennes ut som den sitter "i hele hodet".

Tidlig i forløpet kan det ofte forekomme anfall med bevissthetsforandringer eller kramper (epilepsi). Hos pasienter som opplever slike anfall for første gang er det derfor vanlig å undersøke hodet med MR for å se om en hjernesvulst kan være årsaken.

Det kan også opptre forstyrrelser i sansefunksjonene med tap av disse funksjonene eller at man ser lysglimt, kjenner dufter som i virkeligheten ikke er til stede, eller hører lyder som ikke finnes.

Det kan forekomme taleforstyrrelser (dysfasi). Dette kan arte seg som utydelig tale som er vanskelig for andre å forstå (motorisk dysfasi), eller at pasienten har problemer med å forstå tale (sensorisk dysfasi). Begge deler kan også forekomme samtidig.

Personlighetsforandringer eller psykiske forandringer forekommer også, men ikke hos alle.

Svekkelse eller lammelse av forskjellige muskler kan opptre i en arm, et ben eller i hele den ene siden av kroppen, avhengig av hvor i hjernen svulsten befinner seg. Ved svulster lokalisert til lillehjernen har pasienten ofte dårlig styring over muskelfunksjonene slik at gangen blir ustø og klossete og balansen dårlig. 

En god sykehistorie og grundig nevrologisk undersøkelse er viktig. Radiologiske undersøkelser med CT og spesielt MR er også sentrale hjelpemidler i diagnostikken.

I mange tilfeller kan man fullstendig fjerne (operere bort) en hjernesvulst, for eksempel et meningeom. Utsiktene til helbredelse er da meget gode. Andre ganger er det ikke mulig å fjerne hele svulsten, for eksempel hvis den ligger i et område som anatomisk sett er vanskelig å nå, eller den vokser på en måte som gjør at den er vanskelig å avgrense mot friskt hjernevev (infiltrerende vekst).

At svulsten oppdages på et tidlig stadium, øker muligheten for et operativt inngrep. Cellegift og strålebehandling kan også ha effekt på visse svulsttyper. 

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.