mutisme

Selektiv mutisme kjennetegnes av en konsistent mangel på tale i situasjoner der tale er forventet. Et barn med selektiv mutisme snakker ikke i enkelte sosiale situasjoner der det forventes (som regel på skolen eller i barnehagen), til tross for at det snakker fritt i andre situasjoner (som regel hjemme eller med nær familie).

Selektiv mutisme betraktes i dag som hovedsakelig angstbasert. Samtidig forekommende andre problemer som tale og språkproblemer, andre angstlidelser og autismespekterforstyrrelse kan komplisere utredningen. Det er ikke funnet holdepunkter for noen sammenheng mellom selektiv mutisme og spesielle traumatiske opplevelser.

Selektiv mutisme forekommer i underkant av én prosent av barnebefolkningen, noe hyppigere hos jenter enn hos gutter. To- eller flerspråklige barn er overrepresentert.

I diagnosemanualen ICD-10 kalles tilstanden fortsatt elektiv mutisme, mens ICD-11 understreker at de fleste barn ikke opplever mutisme som en situasjon der de velger tausheten (elektiv), men at barna er tause i bestemte (selektive) situasjoner.

Informasjon om tilstanden, åpenhet, og godt samarbeid mellom hjem og barnehage/skole er sentralt i behandlingen. Det er viktig ikke å presse barnet til å snakke, slik omgivelsene ofte gjør, da det vanligvis låser situasjonen helt for barnet. En spesielt tilrettelagt form for kognitiv atferdsterapi med såkalt defokusert kommunikasjon har vist god effekt (i en norsk studie kunne 70 prosent av barna snakke fritt i skolen etter behandlingen). Defokusert kommunikasjon går ut på å redusere den underliggende angstproblematikken ved å ha minst mulig fokus på at barnet skal snakke, men at man har et felles fokus på aktiviteter barnet liker. Medikasjon med selektive serotonin reopptakshemmere (SSRI) har vært nyttig i enkelte tilfeller.

• språkforstyrrelser
• utviklingsforstyrrelse
• tale
• språk