autisme

Forekomsten av autismespekterforstyrrelser har økt sterkt over hele verden i løpet av de siste 25 årene, og anslås nå til å ligge på rundt én til to prosent. Gutter får tre til fire ganger hyppigere en autismediagnose enn jenter, men jenter har større risiko for ikke å bli diagnostisert. De fleste forskere mener at hovedgrunnen for den økte forekomsten er endrete diagnosekriterier, økt oppmerksomhet på tilstandene og økt gjenkjenningskompetanse i hjelpeapparatet, slik at flere barn med mildere symptomer får en autismediagnose i dag enn tidligere.

Årsakene til autismespekterforstyrrelser er sammensatte og ikke fullt ut kjente. Tvilling- og familiestudier har vist at arvelige biologiske faktorer utgjør de viktigste årsakene. Avanserte avbildningsteknikker har vist avvik i hjernestrukturene og nettverkene som deltar i bearbeidelse av sosial informasjon og regulering av sosial fungering hos mennesker med autismespekterforstyrrelser. Også avvik i immunsystemet forekommer hyppigere hos både barn og voksne med autisme.

En rekke miljøfaktorer er også forbundet med høyere risiko for autisme, for eksempel bruk av visse epilepsimedikamenter i svangerskapet, infeksjoner og andre komplikasjoner under svangerskap og fødsel og økt alder hos én eller begge foreldre, men det er uklart om noen av disse faktorene utgjør årsaksfaktorer.

Tallrike studier har vist at antakelsen om at bestemte vaksinetyper eller gjentatte vaksiner i ung alder forårsaker autisme er feil.

Symptomer på autisme vises vanligvis i sped- og småbarnsalder, men oppdages noen ganger først i skolealder eller senere i livet. Tidlige tegn kan være at barnet ikke reagerer på navnet sitt, ikke viser gjensynsglede, i liten grad bruker øynene som kommunikasjonsmiddel og har forsinket eller uvanlig språk. Karakteristisk er lite interesse for felles oppmerksomhet, det vil si at barnet i samspill med andre ikke bruker blikket eller gester for å følge den andres blikk, slik at begge retter oppmerksomheten på samme gjenstand eller hendelse.

Barn med autisme har ofte begrensede interesseområder som de forfølger med stor intensitet. Symptomene varierer stort i utforming og alvorlighetsgrad fra barn til barn, men også hos samme barn på ulike alderstrinn. Noen er lite interessert i å være sammen med andre og trives best i sin egen verden, mens andre egentlig ønsker kontakt, men har problemer med å forstå og forholde seg til sosiale situasjoner og gjensidig kommunikasjon.

Barn med autisme kan ha alle nivåer av intellektuell fungering – fra dyp psykisk utviklingshemning og manglende språk hos en mindre del, til ekstremt høy IQ og svært avansert språk.

Barn med autisme og deres familier trenger ofte allsidig hjelp.

Den store spennvidden i symptomer og funksjonsnivå mellom mennesker med autisme gjør at behandlingstiltakene selvsagt også vil variere mye.

For de minste barna er programmer med atferdsterapeutisk tilnærming som har som mål å øke selvhjulpenhet og bedre språk, kognitive ferdigheter og sosiale og kommunikative ferdigheter best dokumentert. Anvendt atferdsanalyse (Applied behavior analysis, ABA) også betegnet som Early intensive behavioral intervention» (EIBI) dersom det anvendes før fem års alder, eller på norsk «Tidlig intensiv opplæring basert på anvendt atferdsanalyse (TIOBA), brukes en del. EIBI er omdiskutert både fordi det stiller store krav til foreldrene og fordi behandlingsmålet i stor grad er å endre barnets naturlige utvikling og begrense de autistiske trekkene, istedenfor å tilby opplæring som utnytter barnets sterke sider. Slikt det praktiseres i Norge vektlegger man at behandlingen skal innpasses i et naturlig hverdagsliv og bygge på naturlige aktiviteter.

For barn som får diagnosen først i skolealder og som ofte har et høyere funksjonsnivå er psykoedukativ behandling med informasjon om tilstanden til alle involverte sentralt. For tiltak og behandling for øvrig, se under Aspergers syndrom.

I WHO’s 10. revisjon av diagnosesystemet ICD-10 deles autismespekterforstyrrelsene i ulike undergrupper, for eksempel barneautisme, Aspergers syndrom, uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, Retts syndrom og atypisk autisme. De senere års forskning har vist at det er vanskelig å skille disse undergruppene fra hverandre. Den 11. revisjonen av ICD som ble vedtatt av WHO’s generalforsamling i 2013 bruker derfor ikke lenger betegnelsene for undergruppene, men fellesdiagnosen autismespekterforstyrrelse. I tillegg skal det spesifiseres om det også foreligger nedsatte intellektuelle evner og/eller språkferdigheter.

Symptomene på Retts syndrom kan forklares av mutasjonsfunn i et spesifikt gen (MECP 2-genet). Dermed regnes det ikke lenger som en undergruppe av autismespekterforstyrrelsene, men klassifiseres i ICD-11 som utviklingsanomali utenfor autisme-kapitlet.

• Aspergers syndrom
• utviklingsforstyrrelse