Osmose, prosess som fører til utligning av forskjellen i konsentrasjon mellom to løsninger ved at det oppløste stoffet siver (diffunderer) fra den svakere til den sterkere oppløsningen. Molekylene i en væske er i stadig bevegelse (såkalte brownske bevegelser). Hvis man f.eks. oppløser sukker (glukose) i vann, vil glukose- og vannmolekylene fordele seg jevnt i væsken, slik at konsentrasjonen (antall oppløste partikler per ml vann) blir den samme overalt. Det samme vil skje hvis to glukoseoppløsninger med forskjellig konsentrasjon er atskilt av en porøs membran som både glukose- og vannmolekylene kan passere gjennom. Men hvis bare vannmolekylene kan passere porene i membranen, vil de vandre gjennom membranen inntil glukosekonsentrasjonen innenfor er den samme som utenfor. Det er denne ensrettede vandringen (diffusjonen) av et løsemiddel som kalles osmose.

Osmosen kan hemmes eller hindres dersom man setter den mest konsentrerte oppløsningen under trykk, f.eks. med et stempel. Jo mer konsentrert løsningen er, desto større må trykket være. Man sier derfor at en løsning øver et osmotisk trykk, og den kraften dette trykket representerer, kan måles som det mottrykket som hindrer at det suges opp løsemiddel fra en svakere løsning.

En membran som er gjennomtrengelig for en type molekyler (f.eks. vann), men ikke gjennomtrengelig for andre molekyler eller ioner (f.eks. glukose), kalles halvgjennomtrengelig eller semipermeabel. Det viktigste eksempelet på en membran av denne typen er cellemembranen. Den er gjennomtrengelig for vann (og for enkelte andre små molekyler, som etanol), men ikke for sukkerarter, aminosyrer, salter, proteiner osv. (Når sukkerarter o.l. skal inn i cellen, må cellemembranen gjøre bruk av spesielle transportmekanismer.) Derfor kan ingen celler holde på vannmolekyler, men de kan kontrollere vanninnholdet indirekte, nemlig ved å kontrollere konsentrasjonen av oppløste salter (ioner) inne i cellen.

Et typisk eksempel på en halvgjennomtrengelig membran er pølseskinn, også den kunstige typen, som består av celluloseacetat. Hvis man koker pølser i usaltet vann, vil det osmotiske trykket stige inne i pølsene, slik at de har lett for å sprekke. – Det er også osmose som er ansvarlig når erter sveller. Det er det osmotiske trykket som holder plantedeler utspilt (i den utstrekning de ikke er stivet av med cellulosefibrer).

Osmose spiller en avgjørende rolle for stoffskiftet mellom blodet og vevsvæsken og mellom vevsvæsken og cellene, og det osmotiske trykket i kroppsvæskene reguleres med stor nøyaktighet av nyrene (se osmoregulering).

To løsninger med samme osmotiske trykk kalles isotoniske. Blodplasma er således isotonisk med cellevæsken (cytoplasmaet) i de røde blodcellene. Og en væske som skal brukes som en midlertidig erstatning for blodplasma, må være isotonisk med blodet dersom de røde blodcellene ikke skal bli skadet. For eksempel kan man bruke en såkalt fysiologisk saltløsning, som er en 0,9 % løsning av natriumklorid i vann. Bruker man en sterkere (hypertonisk) løsning, trenger vann ut av de røde blodcellene slik at de skrumper. Bruker man en svakere (hypotonisk) løsning, vil vann diffundere inn i blodcellene, slik at de svulmer opp og eventuelt sprenges i stykker. Prinsippet med å supendere røde blodlegemer i vandige løsninger med NaCl av forskjellig styrke brukes til å undersøke røde blodlegers «osmotisk resistens» (vil være nedsatt ved bla. sfærocytose).

I forhold til vevsvæsken er blodet hypertonisk. Dette skyldes at blodet inneholder proteiner som består av så store molekyler at de ikke kan trenge gjennom veggene i blodårene. Dette såkalte kolloid-osmotiske trykket i blodet er av fundamental betydning for stoffutvekslingen mellom blodet og vevsvæsken.

Se også blodomløpet, cellen, nyrene.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.