Osmoregulering, den prosessen i en organisme som dreier seg om å opprettholde et bestemt osmoisk trykk i kroppsvæskene, uavhengig av forandringer i vann- og saltinnholdet i maten, fordampning av vann gjennom hud og lunger, svetting og så videre. Denne formen for biologisk likevekt oppnås ved en regulering av det vannet og de saltene som skilles ut via nyrene. Nyrevirksomheten reguleres av nervesentre i mellomhjernen (hypothalamus og hypofysen). Herfra utskilles hormoner som påvirker nyrene direkte og dessuten indirekte via binyrene.

En gruppe nerveceller i hypothalamus (nudeus supraopticus) har vist seg å være særlig følsomme for saltinnholdet i blodet. Det osmotiske trykket i pulsåreblodet varierer litt, det avhenger blant annet av opptaket av væske fra mage-tarm-kanalen. Blir det tatt opp mye væske, synker saltkonsentrasjonen, og det osmotiske trykket blir lavere. Blir det derimot tatt opp lite væske og avgitt mye, for eksempel ved sterk svetting, stiger blodkonsentrasjonen, og det osmotiske trykket stiger.

Man har påvist at variasjoner på 1 % i blodets vanninnhold blir registrert av nervecellene i det nevnte området i mellomhjernen. Ved stimulering, det vil si ved forhøyet saltkonsentrasjon, produserer hypofysen det såkalte antidiuretiske hormon (ADH), som reduserer utskillelsen av vann (diuresen) gjennom nyrene. Ved forhøyet utskillelse av ADH motvirkes altså vannutskillelsen.

Blodet konsentreres følgelig ikke utover en viss grense, i stedet produseres det mindre urin. Når det osmotiske trykket i blodet synker, reduseres produksjonen av ADH, og vannutskillelsen via nyrene øker igjen.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.