røde blodceller

Røde blodceller har i motsetning til andre celler i kroppen ingen cellekjerne. De ser ut som flate skiver som er tynnest på midten (bikonkave) og har en gjennomsnittlig diameter på 8–9 mikrometer. Cellemembranen er bygget opp av glykoproteiner og karbohydrater. 95 prosent av massen av røde blodceller utgjøres av hemoglobin som gir cellene rødfargen. I 100 ml blod er det normalt cirka 13,5 g hemoglobin hos kvinner og 15 g hos menn. Hemoglobinkonsentrasjonen er et indirekte mål på antall røde blodceller i kroppen.

De røde blodcellene har små variasjoner i proteiner og karbohydrater på overflaten. Disse danner grunnlaget for blodtypesystemene hvorav ABO-systemet er det viktigste. Et individ kan ha blodtype A, B, AB eller O. Forlikelighet i blodtypesystemene har helsemessig betydning ved transfusjon (blodoverføring), graviditet og transplantasjon.

Ved normal blodgjennomstrømning i huden gir de røde blodcellene oss en lett rødlig hudfarge. Ved for få røde blodceller (anemi) blir huden påfallende blek. Ved blødning i huden får vi blåmerker som skyldes ansamling av de røde blodcellene utenfor blodårene.

Gjennom blodårene transporterer de røde blodcellene store mengder oksygen som er reversibelt bundet til hemoglobinet (oksyhemoglobin) og som avgis til cellene i alle vev i kroppen. Motsatt vei fraktes karbondioksid som i tillegg til binding til hemoglobin også er løst i blodplasma, til lungene hvor det pustes ut.

Røde blodceller produseres og modnes i benmargen. Mens de utvikler seg i benmargen har de cellekjerne, men denne går til grunne etterhvert som konsentrasjonen av hemoglobin i de røde blodcellene øker. Når de røde cellene slippes ut i blodet, har de mistet kjernen for å kunne bruke hele sitt volum til hemoglobin og transportoppgavene. De yngste røde blodcellene kalles retikulocytter.

Det er oksygenbehovet og hormonet erytropoietin (EPO) som regulerer produksjonen av røde blodceller. Celler som sitter i arteriene i nærheten av nyrene registrerer tilbudet av oksygen. Hvis dette er for lavt, skrus produksjonen av erytropoietin opp, og dette stimulerer til økt produksjon av røde blodceller. Nyrene er et viktig organ i reguleringen siden både sensorene for oksygen og 90 prosent av erytropietinproduksjonen er lokalisert der. Sykdom i nyrene kan påvirke evnen til å produsere røde blodceller.

Folk som bor i høyereliggende områder har økt antall røde blodceller (høyere hemoglobinkonsentrasjon). Dette skyldes oksygentrykket som avtar med økende høyde. Dette registrerer kroppen og øker produksjonen av røde blodceller for å kompensere for manglende oksygen. Ved blødning faller transportkapasiteten for oksygen, og kroppen kan opptil seksdoble produksjonen av røde blodceller for raskt å kunne gjenopprette oksygentransporten. Ved akutt blødning må det ofte gis transfusjon (blodoverføring).

Den gjennomsnittlige levetiden for røde blodceller er 120 dager. De blir da fjernet fra sirkulasjonen av milten. Hvert sekund går cirka to millioner røde blodceller til grunne, og like mange må lages.

Ved nedbrytningen av hemoglobinet blir de jernfrie bestanddelene utskilt gjennom leveren med gallen og er ansvarlig for gallens gulbrune farge. Jernet blir ført til beinmargen og brukes om igjen i hemoglobinet.

Det fins flere medfødte sykdommer i de røde blodcellene som talassemi, sigdcelleanemi og sfærocytose. De to første er store verdensomspennede sykdommer med markert opphopning rundt Middelhavet og i et belte mot Sørøst-Asia og i Afrika. Den siste sykdommen gir kulerunde i stedet for bikonkave røde blodceller og medfører en lett hemolyse. Det samme ser vi ved mekaniske hjerteklaffer hvor det knuses røde blodceller ved hvert hjerteslag. Det kan også oppstå kreft i forstadier til røde blodceller kalt erytroleukemi, myelodysplasi eller polycytemia vera. Ved anemi er det for få røde blodceller, men årsaken til dette sitter oftest andre steder enn i blodcellene.

• anemi
• blodomløpet
• blodceller
• hematopoiese