Pasientautonomi dreier seg om selvbestemmelse som et moralsk ideal eller norm for den som søker eller mottar helsehjelp. Pasientautonomi står sterkt som moralsk ideal i vår tid, i kontrast til tidligere tiders paternalisme. Juridisk er pasientautonomi en lovfestet rettighet i form av selvbestemmelsesrett og brukermedvirkning.
Det kan gis flere ulike etiske begrunnelser for pasientautonomi. En kan skille mellom begrunnelser ut i fra pasientautonomiens nytteverdi og dens egenverdi. I begrunnelser ut i fra nytteverdi er det pasientautonomiens antatt positive konsekvenser som trekkes frem, mens det i begrunnelser ut i fra egenverdi er pasientautonomiens verdi i seg selv.
Begrunnelser ut i fra nytteverdi er eksempelvis å hevde at pasientautonomi kan bidra til bedre individuell tilpasning av helsehjelp, ved at brukere og pasienter kan bidra i utformingen av denne. En kan også begrunne nytten ved økt pasientautonomi ved å si at det kan bidra til å gi økt motivasjon til å følge et behandlingsopplegg nøye, og gi bedre selvfølelse som igjen har en terapeutisk effekt.
Begrunnelser ut i fra egenverdi er eksempelvis at pasienter selv bør bestemme over sin egen helse, eller bli sett og respektert når en søker helsehjelp i kraft av en grunnleggende verdighet. Selv om en hevder at pasientautonomi er av verdi i seg selv, er det viktig å være klar over at denne verdien ikke står alene, men alltid må balanseres mot andre grunnverdier. Se de fire prinsipper for mer om dette.
Under følger fire ulike etiske begrunnelser for pasientautonomi ut i fra egenverdi: Pasientautonomi som henholdsvis rettighet, selvrealisering, verdighet, og omsorg.
Pasientautonomi kan begrunnes som en del av enkeltmenneskets eierskap til seg selv og sin egen kropp. En har fullstendig selvbestemmelsesrett over sin egen privatsfære. I et slikt perspektiv har en pasient rett til å verne om sin egen privatsfære, på samme måte som en for øvrig har rett til å verne om sin egen eiendom.
Helsepersonell skal respektere pasientens privatsfære. I denne inngår pasientens kropp, og helseinformasjon og andre sensitive opplysninger om pasienten. For inngrep i denne privatsfæren kreves det samtykke. Helsepersonell har plikt til å respektere pasientens selvbestemmelsesrett.
Pasientautonomi kan begrunnes som en del av menneskets selvrealisering. I dette perspektivet bør enhver få anledning til å forfølge sine egne mål og verdier i livet, og realisere sin unike personlighet så fritt som mulig. Mennesker er ulike. Ingen andre kan vite hva som er det beste for enkeltmenneskets liv, og sette seg til doms over dets valg.
Helsepersonell kan ikke påberope seg å ha overlegen innsikt i pasientens mål og verdier. De kan dermed ikke vite hva som er til pasientens beste. Pasienten bør derfor bli så involvert i eget behandlingsforløp som mulig. Det er også avgjørende at pasienten får så stor selvbestemmelse som mulig over de behandlingsvalg som gjelder pasienten selv, og som pasienten skal leve med konsekvensene av videre i livet.
Pasientautonomi kan begrunnes som del av den grunnleggende verdighet en har som menneske. Dette menneskeverdet har en ved å være et moralsk vesen. Mennesket er et fritt, handlende vesen, som skiller rett fra galt. Det at en kan skille rett fra galt, og videre ta ansvaret for sine handlinger, gjør at mennesket er et moralsk vesen.
Som moralsk vesen kan ikke pasienten unndra seg ansvaret for seg selv og sitt liv. I dette perspektivet er det avgjørende at helsepersonell anerkjenner dette, og ikke umyndiggjør pasienten. Dermed bør helsepersonell respektere pasientens verdighet, ved å fremme pasientens mulighet til selvbestemmelse.
Pasientautonomi kan begrunnes som del av den selvstendighet en søker å utvikle i relasjoner med andre. Fra en blir født til en dør inngår mennesker i nære relasjoner med andre, hvor en forsøker å hjelpe hverandre frem så godt en kan. Foreldre viser vei som rollemodeller. Foreldre lar ikke sine barn bare prøve og feile, men gir støtte, omsorg og råd. Slik fremmer en hverandres mulighet til selvbestemmelse. Dette gjelder også voksne i mellom.
I dette perspektivet utvikles all selvbestemmelse i relasjoner, også pasientautonomi. Helsepersonell fremmer pasientens autonomi best ved å gi støtte, omsorg og råd. Pasientautonomi realiseres ved dialog med pasienten, ikke ved å overlate pasienten til sin egen selvbestemmelsesrett og privatsfære.
Å være opplyst og ta egne valg er i dag et sterkt og sentralt moralsk ideal. Dette idealet om enkeltmenneskets autonomi ønsker en å fremme, særlig gjennom barneoppdragelse og utdanning. Det er også et ideal en ønsker å fremme for brukere og pasienter i møte med helse- og omsorgstjenesten.
En del av idealet om å være opplyst og ta egne valg er at en i størst mulig grad skal ta beslutninger som gjelder en selv, inkludert ens egen helse. Også i møte med helsepersonell bør pasienten gis valgfrihet. Hvis valgfriheten skal være reell, må pasienten bli opplyst og få valgmuligheter. Dette er grunnlaget for pasientautonomi.
Pasientautonomi er slik sett mer enn en rettighet for pasienten, og en tilsvarende plikt for helsepersonell. Det moralske idealet innebærer ikke bare at en pasient har rett til informasjon og medvirkning, men at pasienten bør gripe denne rettigheten. Å sørge for god pasientautonomi er slik ikke bare en juridisk forpliktelse for helsepersonell, men også en moralsk forpliktelse for pasienten.
I tidligere tider ble det tydeligere sett på som helsepersonell sitt ansvar å avgjøre hva som var til beste for pasienten. Siden det var helsepersonell som satt med den faglige kunnskapen og erfaringen, var det også helsepersonell som hadde grunnlag for å ta behandlingsvalg. Dermed var det også helsepersonell som satt med ansvaret for de behandlingsvalg som ble gjort.
Å ta valg på vegne av andre, om forhold som bare gjelder dem selv, betegnes som paternalisme. En kan skille mellom svak og sterk paternalisme. Svak paternalisme er når en ikke styrer andres valg av mål, men styrer den andres valg av midler til å nå dette målet. Eksempelvis kan en fastlege anerkjenne pasientens mål om å bli kvitt sine ryggsmerter, men foreskrive ryggøvelser fremfor å skrive ut resept på sterke smertestillende tabletter.
Sterk paternalisme er når en styrer så vel andres valg av mål, som deres valg av midler. Eksempelvis kan en unnlate å anerkjenne en pasient sitt mål om ta selvmord, og derfor unnlate å skrive ut resept på sterke smertestillende tabletter.
Så vel svak som sterk paternalisme kan ha som mål å fremme en persons autonomi. Den svake paternalisten griper ikke inn i den andres mål, men vurderer det slik at den andre ikke har tilstrekkelig kunnskap om eller dømmekraft til å velge de midlene som på best mulig måte fører til dette målet. Derfor vil den svake paternalisten hjelpe den andre til å nå sitt mål, og dermed handle i tråd med sin vilje.
Den sterke paternalisten griper inn i den andres mulighet til å nå sitt mål. Dette står i utgangspunktet i motsetning til den andres mulighet til selvbestemmelse. Sterk paternalisme kan imidlertid også ha som overordnet mål å fremme den andres autonomi på lengre sikt. Det er særlig fremtredende i barneoppdragelse.
Hos den som ønsker å fremme den andres autonomi ved sterk paternalisme, ligger det en vurdering av at den andre midlertidig mangler kunnskap eller dømmekraft, på grunn av forhold som vil endre seg. Derfor bør en overstyre kortsiktige målsetninger hos den andre, som vil forhindre den andre i å nå visse langsiktige og mer betydningsfulle mål.
Selvbestemmelse og ansvar er to sider av samme sak. Retten til å velge medfører plikten til å ta ansvar for ens valg. I saker som kun gjelder en selv, kan en ha full valgfrihet, siden en også kan bære ansvaret alene.
I saker som også involverer andre, bør derimot de også involveres i de valg som tas. I saker som gjelder en selv, men hvor en søker hjelp fra andre, vil det også alltid innebære at en i varierende grad deler på valgene som tas, og ansvaret en bærer.
Å ta fra enkeltmennesker muligheten til å ta egne valg, vil i utgangspunktet være en uakseptabel umyndiggjøring av den andre. Det innebærer en krenkelse av retten til og idealet om at enhver tar ansvar for sitt eget liv og sine egne handlinger. Samtidig søker en nettopp helsehjelp i situasjoner hvor en er helt avhengig av ikke bare helsetjenestens ressurser, men også helsepersonellets kunnskap, erfaring og vurderingsevne.
Pasientautonomi innebærer slik så vel selvbestemmelse som medbestemmelse, så vel valg som samvalg. Helsepersonell skal fremme pasientens valgfrihet så mye som mulig, og ikke misbruke pasientens avhengighet av helsepersonellets kunnskap og ressurser. Samtidig bør ikke helsepersonell unndra seg det ansvaret som følger med sin egen mulighet til å gjøre det beste for pasienten. En urimelig ansvarliggjøring av pasienten vil bryte ned tilliten mellom pasient og helsepersonell, og tilsløre åpenbare ulikheter dem imellom.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.