radioimmunoassay

Antistoffet bør ha høy affinitet for å kunne binde selv svært lave konsentrasjoner av det stoffet som skal analyseres (antigenet). I tillegg bør det være spesifikt, slik at få andre stoffer kan binde seg til det, og dermed gi falskt forhøyede verdier for antigenet som skal måles.

Bindingen mellom antigen og antistoff skjer i konkurranse med en kjent mengde antigen som er radioaktivt merket (for eksempel ³H eller ¹²⁵I). Jo mer det finnes av antigenet i løsningen som skal analyseres, desto mindre radioaktivt merket antigen vil binde seg til antistoffet.

Antigen-antistoffkompleksene kan isoleres fra løsningen, og antigener som ikke har bundet seg til antistoffene, blir vasket vekk. Mengden radioaktivt antigen som har bundet seg til antistoffene, beregnes ved at man setter prøvene i apparater som måler radioaktivitet. Ved å gjøre målingene først i nærvær av økende konsentrasjoner kjent mengde antigen, kan man lage en standardkurve som viser hvor mye en kjent mengde antigen gir av radioaktivitet bundet til antistoffene. Når ukjente mengder av antigenet skal bestemmes i andre løsninger, kan for eksempel konsentrasjonen av et hormon i serum leses ut av standardkurven ved at man bruker tallene for radioaktivitet som man får i radioimmunoassayet.

Radioimmunoassayene er utviklet til å bli effektive og som regel spesifikke målemetoder, men det finnes feilkilder. Analysen baserer seg på en immunologisk gjenkjennelse av det som skal måles, og sier ingenting om den biologiske aktiviteten. Fragmenter av et hormon som reagerer med antistoffet, men som er biologisk inaktive, vil kunne medbestemmes. I tillegg kan uspesifikke faktorer som interfererer med bindingen mellom antigen og antistoff føre til falske høye eller lave verdier. Dette kan delvis kompenseres ved at man utvikler bedre antistoffer og ved at man benytter analyseprinsipper hvor man bruker to i stedet for ett antistoff.

• antistoffer