strålekonservering

Strålingsenergien har evne til å slå ut molekylært bundne elektroner i det materialet hvor de absorberes. Det er denne egenskapen som gir en effekt i levende celler, og som utnyttes til å drepe mikroorganismer som bakterier, virus og parasitter i matvarer. DNA spiller en sentral rolle i den levende cellens funksjon; og alt etter graden av skade i DNA-molekylet vil dette kunne føre til celledød. I en levende celle vil det skje en metabolsk kjedereaksjon, en potensering av de primære effektene, slik at endringene på molekylnivå blir større i en levende celle enn i en som er død. Dette er årsaken til at levende organismer i en bestrålt matvare drepes, mens de kjemiske endringene for øvrig er meget moderate.

Alt etter hensikten med konserveringsprosessen kan strålekonservering klassifiseres i 5 bruksområder.

Strålekonserveringsprosessen har vært gjenstand for omfattende forskning verden over. På basis av foreliggende datamateriale har en ekspertkomité, nedsatt av Verdens helseorganisasjon (WHO), FN's organisasjon for ernæring og landbruk og Den internasjonale atomenergikommisjon, trukket følgende konklusjoner:

1. Radioaktivitet oppstår ikke i produktene.
2. Bestrålingen fører ikke til dannelse av kjemiske forbindelser som kan ha helseskadelige virkninger for konsumentene.
3. Den mikrobiologiske sikkerheten av et strålekonservert næringsmiddel er den samme som for et varmebehandlet produkt.
4. Bestrålingen fører ikke til noen vesentlig endring av den næringsmessige kvaliteten. Sammenlignet med varmebehandling påvirker strålekonserveringen i mindre grad næringsstoffene og vitaminene i et produkt.
5. Strålekonservering av næringsmidler anbefales godkjent uten ytterligere krav til dokumentasjon i doseområdet opptil 10 kGy.

På denne bakgrunn har norske helsemyndigheter i prinsippet godkjent strålekonserveringsprosessen.

• matvarer