virus

I sin enkleste form består virus av arvestoff pakket inn i en proteinkapsel som kalles ‘kapsid’. Virusets arvestoff kan være enten DNA eller RNA, og det kan være enkelttrådet eller dobbelttrådet. Kapsidet består av et bestemt antall proteinenheter som bindes sammen i symmetriske strukturer. Kapsidet vil som regel løses opp og forsvinne når et virus trenger inn i en vertscelle.

Et fullt utviklet virus som er i stand til å infisere en vertscelle kalles for virion. Et virion er arvestoff pakket inn i kapsid med en membran på utsiden av kapsidet igjen. I denne membranen kan man finne flere ulike proteiner. Utseendet til virioner kan være én av følgende: ikosaeder, spiralformet, kompleks eller kappekledd.

• Les mer om virusstruktur

En virusinfeksjon oppstår når et virus kommer inn i en vertscelle og formerer seg. Virus kan komme inn i kroppen på mange måter. De kan pustes inn i form av luft- eller dråpesmitte, svelges i form av infisert mat eller drikke, eller komme inn i kroppen via insektstikk, gjennom dyrebitt eller infiserte nåler. I tillegg kan virus overføres direkte til slimhinnen i kjønnsorganene eller munnhulen under seksuell aktivitet eller til øyets bindehinne (konjunktiva).

• Les mer om smitte

På overflaten av virusets kapsid sitter en rekke proteiner som brukes til å kjenne igjen mulige nye vertsceller. Et gitt virus kan bare trenge inn i en celle dersom cellens overflateproteiner passer sammen med virusets overflateproteiner, slik at viruset kan binde seg til cellen. Et godt eksempel på hvor spesialiserte virus kan være er polioviruset, som bare infiserer mennesker og bare noen av kroppens celler. Polioviruset forårsaker sykdommen poliomyelitt, en sykdom som nå for det meste er utryddet takket være vaksinering.

Når et virus infiserer en ny celle må overflateproteinene på viruset og på cellen bindes til hverandre. Denne forankringen får cellen til å sluke viruset slik at viruset kommer inn i cellen. Deretter slippes virusets arvestoff inn i cellevæsken. Det neste steget i virusformeringen er å kopiere opp arvestoffet og montere eller lage til nye virus. Noen virus kopieres opp i så mange utgaver at vertscellen til slutt sprekker, mens andre sendes ut igjen av cellen uten å drepe den.

Virus er såkalt obligat intracellulære, det vil si at de er avhengige av å formere seg inni levende celler. Livssyklusen til virus varierer veldig fra art til art, men det er seks grunnleggende stadier som er felles for alle virusarter:

En svært effektiv måte å bekjempe spredningen av virus på er immunisering, eller vaksinasjon. Vaksinasjon går ut på å ‘trene opp’ immunsystemet med en ufarlig eller inaktiv versjon av et virus. Viruset vil ikke være i stand til å overvinne immunsystemet når det har utviklet antistoffer mot det. Det fins svært effektive vaksiner mot en rekke sykdommer som poliomyelitt, meslinger, kusma, røde hunder, hepatitt og rabies. Blant annet kopper har blitt helt utryddet ved hjelp av utbredte vaksinasjonsprogrammer.

• Les mer om vaksine

Antibiotika virker ikke på virus. Antibiotika virker på forskjellige strukturer som kun finnes i bakterier. Fordi virus ikke har disse strukturene kan man ikke bruke antibiotika mot virus.

Ofte er det ikke nødvendig å behandle virusinfeksjoner, fordi de bare gir mild sykdom og går over av seg selv. Dette gjelder for eksempel forkjølelse. Behandlingen som gis da er først og fremst rettet mot å lindre symptomene, med blant annet smertestillende og febernedsettende midler.

Det fins mange forskjellige typer virus. De som gir sykdom hos mennesker deles inn i grupper avhengig av blant annet deres sammensetning, hvilken type arvestoff de har og hvordan de formerer seg. En spesiell gruppe virus som infiserer bakterier, bakteriofager, brukes til å skille mellom bakteriearter og mellom undertyper av en bakteriestamme.

• Les mer om bakteriofager

Kromosomene i alle normale celler i kroppen inneholder 50 eller flere gener kalt onkogener, som er nødvendig for vekst og differensiering av kroppens celler. Bestemte retrovirus inneholder nesten identiske onkogener. Under kopieringsprosessen kan disse virusene endre kromosomene i vertscellen slik at onkogenene aktiveres på uheldige og upassende tidspunkter. Dette kan få cellen til å dele seg uten noen form for kontroll, og bli til kreftsvulster.

For eksempel er det kjent at enkelte arter av Humant Papillomavirus (HPV) kan forårsake livmorhalskreft. Derfor er det gjort viktige tiltak hva gjelder screening og forebygging.

Hos dyr er det kjent et stort antall kreftsykdommer som skyldes virusinfeksjon. En mye undersøkt kreftform hos mennesker er Burkitts lymfom, som skyldes Epstein-Barr-virus og som nesten utelukkende forekommer i Sentral-Afrika. Et annet eksempel er kronisk aktiv hepatitt B-infeksjon, som medfører økt forekomst av leverkreft.

Det var først på 1800-tallet at man skjønte at virus var en separat biologisk enhet. Det var hollenderen Martinus Beijerinck og russeren Dimitri Winogradsky som først oppdaget virus, gjennom deres uavhengige forsøk på mosaikksykdom som rammer tobakksplanter. Ved å forsøke å filtrere ut det han trodde var sykdomsbærende bakterier fra essens høstet fra tobakksplanten, la Winogradsky merke til at friske planter som fikk overført essensen likevel ble syke. Det betydde at det måtte finnes noe som var mindre enn bakterier som kunne forårsake sykdom. Beijerinck gjorde samme oppdagelsen seks år senere og ga enheten navnet 'virus'.

Selv om kunnskap om virus som biologiske enheter er relativ ny, fins det langt eldre skildringer av virussykdommer. Hieroglyfer fra Egypts gamle hovedstad, Memfis, forteller om en tempelprest med typiske tegn på poliomyelitt. Disse hieroglyfene kan dateres til år 3700 fvt. Mumien av farao Ramses 5, som døde i 1196 fvt. er særdeles godt bevart og viser typiske arr etter kopper. Likheten mellom disse arrene og de man kan se på nåtidens koppe-overlevere er slående.

• vaksine
• reisemedisin
• epidemi