Bakterier, type mikroorganisme; er ikke synlig med det blotte øyet, men må sees gjennom mikroskop. En del bakterier er ytterst farlige og sykdomsfremkallende. Allikevel ville vårt liv på Jorden være utenkelig uten de utallige typer harmløse og til og med nyttige bakteriene som finnes. Den gang det oppstod liv på kloden, var bakteriene uten tvil pionerer som gjorde Jorden levelig også for andre vesener. Den eldste kjente fossile bakterien er mer enn tre milliarder år gammel.

Bakterier er utbredt overalt. Det finnes ikke noe område på Jorden, i vann eller luftrom, som ikke normalt inneholder et stort antall bakterier. Mennesket har måttet utvikle helt spesielle teknikker for å gjøre gjenstander og dyr bakteriefrie.

Bakterier formerer seg hurtig ved to-deling (fisjon). Hvor ofte de deler seg, avhenger av hvilken art det dreier seg om og av miljøet. Generasjonstiden for den mest utbredte tarmbakterien, Escherichia coli, er 20 minutter. Hvis den kunne fortsette med deling hvert 20. minutt, ville det etter 12 timer være nesten 70 milliarder bakterier utgått fra den. En bakterie med sitt avkom ville kunne fylle verdenshavene i løpet av få døgn.

Mer enn 50 % av tørrstoffet i ost som er laget av melk inneholder levende bakterier. En teskje jord fra hagen inneholder flere millioner bakterier; i samme mengde gjødsel finnes flere tusen millioner bakterier. Hvert støvfnugg som virvler rundt i luften virker som en slags fallskjerm for utallige bakterier. Vi er omgitt av utallige typer av mikroorganismer, og vi kan under visse omstendigheter bli syke av dem. Men de fleste bakterier er harmløse for planter, dyr og mennesker. Tvertimot er det et gjensidig nytteforhold mellom disse gruppene (symbiose). De fleste bakteriene er knyttet til ulike biologiske prosesser og har i den forbindelse viktige funksjoner. Bakterienes hovedoppgave (bortsett fra sykdomsfremkallende bakterier) er å sørge for at våre omgivelser er og forblir beboelige. Bakterienes nedbrytning av dødt organisk stoff til enkeltdeler, fører til at de kan brukes av andre levende organismer. Bakteriene spiller for eksempel en avgjørende rolle i nitrogensyklusen, som er avhengig av nitrogenbindende bakterier.

Alle disse bakteriene opptrer som uavhengige organismer, som parasitter (som snylter på andre levende organismer) eller som saprofytter (som lever på råtne stoffer). Som parasitter kan de være sykdomsfremkallende. Mest mulig kjennskap til bakteriene og deres interaksjoner med hverandre og vertsorganismene kan gi mulighet til å gripe inn for å hindre formering, til å ødelegge arten eller eventuelt å stimulere dens utvikling, hvis det er ønskelig.

Bakterier klassifiseres verken som planter eller dyr, men regnes som et eget rike (Eubacteria). De mangler avgrenset cellekjerne og kalles derfor prokaryote, til forskjell fra eukaryote organismer, som har cellekjerne. Enkelte bakterier er autotrofe og kan leve av uorganiske stoffer som de omdanner til organiske stoffer. Derved spiller de en helt sentral rolle i naturens husholdning. De såkalte heterotrofe bakteriene er avhengige av karbon fra organiske forbindelser som derved brytes ned. Bakterier bygger også opp organiske forbindelser som brukes av andre vesener. Dødt organisk materiale brytes ned som ledd i naturens renovasjonsvesen og for at det skal brukes på ny. Noen bakterier er aerobe, det vil si de er avhengige av oksygen for å leve. Andre er anaerobe, det vil si de ikke tåler oksygen. Noen bakterier greier seg både uten og med oksygen; de er fakultativt anaerobe eller aerobe. Bakteriene er ofte følsomme for endringer i miljøet. På den annen side finnes det knapt nok noe miljø som ikke kan utnyttes av en eller annen bakterie.

En bakterie består av en enkelt celle og har en størrelse på fra 0,5 til 10 mikron (1 mikron = 0,001 millimeter). En middels stor bakterie må derfor forstørres nesten 1000 ganger før den blir så stor som et punktum. Bakteriene har cellevegg, og innenfor denne er cellevæsken (cytoplasma), som på samme måte som hos høyere organismer er omgitt av en membran. Membranen er semipermeabel (delvis gjennomtrengelig), det vil si at den tillater noen stoffer å trenge gjennom, men ikke andre. Det opptas vann og nødvendige næringsstoffer. Dessuten utskilles avfallsstoffer og også enzymer som skal påvirke omgivelsene i nyttig retning for bakteriene. Fordøyelsen påbegynnes altså utenfor bakterien. I cellevæsken finnes ribosomer, strukturer hvor proteinene, cellens byggestener, dannes. Arvestoffet, DNA, ligger fritt i cytoplasma og er ikke organisert i noen egentlig kjerne. Før bakterien deler seg, skjer det en fordobling av DNA (replikasjon) slik at hver ny bakterie får samme arveanlegg og egenskaper. Bakterier formerer seg ved to-deling. Selv om det ikke skjer noen kjønnet formering hos bakterier, overføres arvemateriale ofte mellom bakterier ved hjelp av konjugasjon, transduksjon og transformasjon.

Bakterier kan være runde (kokker) eller avlange (staver). De minste bakteriene er ca. 0,5 mikron i diameter. Hos mange arter henger bakteriene sammen to og to etter delingen, eller i tetrader. Andre ganger dannes kjeder, såkalte streptokokker (av gr. streptos, 'kjede'). Stafylokokkene ligger sammen i hauger (av gr. stafylos, 'drueklase'). En del arter betegnes etter den sykdommen de forårsaker. Gonokokker er årsaken til gonoré, mens meningokokker forårsaker meningitt (hjernehinnebetennelse). Stavformede bakterier kan være lange og tynne eller korte og tykke. Bakterier av slektene Spirillum og Vibrio er skrueformede eller spiralformede med flageller. Enkelte stavformede og spiralformede bakterier beveger seg ved hjelp av flageller (trådformede bevegelsesorganer) som kan være flere ganger cellens lengde. Antall og plassering av flagellene er karakteristisk for arten. De er for eksempel plassert bare ved den ene enden (monotrich) eller over hele overflaten (peritrich). Mange bakterier har fimbrier, hårlignende strukturer på sin overflate, noe som gjør at de lettere kan feste seg til overflaten på celler som en forutsetning for tilhefting og infeksjon.

Ofte er bakterien innelukket i en karbohydratholdig slimkapsel, som utskilles av celleveggen. Kapselen er et slags forsvar mot omgivelsene hos sykdomsfremkallende bakterier som beskytter dem mot immunreaksjoner «cellespising» (fagocytose) og andre forsvarsmekanismer fra vertsorganismen.

Noen bakterier kan danne overlevelsesformer som kalles sporer. Sporenes plassering i bakterien er ofte forskjellig fra art til art, for eksempel kan den være plassert i den ene enden (stivkrampebakterier) eller i midten (miltbrannbasiller). Sporene er meget motstandsdyktige mot ytre påvirkninger; de tåler for eksempel koking og hjelper derved til å bevare arten. Når miljøet blir gunstig igjen, vokser bakterien og delingen kan begynne.

Vi har alle en bakterieflora i oss, i luftveier, i fordøyelseskanalen, på huden og på slimhinner. Denne normalfloraen gir en viss beskyttelse mot sykdomsfremkallende bakterier. Kroppen tilføres bakterier når vi puster i kontakt med andre mennesker og ved matinntak. Vår kropp tilføres daglig millioner av nye bakterier, hvorav noen er harmløse og noen er skadelige. Det må være en viss likevekt mellom normalfloraen og den menneskelige organisme (og dette gjelder også i like stor grad for planter og dyr); vi lever faktisk i en symbiose med utallige bakterier som er til gjensidig nytte. Enkelte sykdomsfremkallende bakterier kan bare ta overhånd under spesielle omstendigheter som for eksempel ved nedsatt motstandskraft. På grunn av nyvinninger innen medisinsk teknologi og behandling lever stadig flere pasientgrupper lenger, men med nedsatt motstandskraft. Da kan bakterier som vanligvis tilhører normalfloraen, forårsake sykdom (såkalte opportunistiske infeksjoner). Endringer i normalfloraen kan også være av betydning for likevekten og for sykdomsutvikling. Dette kan forekomme når våre egne vanlige bakterier utsettes for plutselige forandringer i bioklimaet, for eksempel ved langvarig antibiotikabehandling.

Forskningen har naturlig nok rettet seg mest mot studiet av sykdomsfremkallende bakterier. Så tidlig som på 1500-tallet antok man at det eksisterte et «smittsomt stoff» som lett kunne spre sykdom. Anthonie van Leeuwenhoek (1632–1723) var den første som tegnet bakterier som han observerte gjennom sitt primitive mikroskop. Louis Pasteur (1822–95) utarbeidet metoder for å kunne sterilisere eller pasteurisere instrumenter, glass, næringsmidler, etc. som ble brukt i hans laboratorium. Blant hans viktigste resultater var bruken av «svekkede» sykdomsbakterier. Han innførte også uttrykket «vaksinasjon» for innsprøyting av serum fra kukopper, noe som første gang ble utført av Edward Jenner (1749–1823) i 1796. Ignaz Semmelweis (1816–65) utforsket spredningen av barselfeber. Joseph Lister (1827–1912) etablerte begrepet «desinfeksjon».

Erfaring har vist at mange slags bakterier kan bekjempes effektivt og holdes under kontroll. Renslighet ved grundig såpevask ble tidlig godtatt som en av de enkleste måtene å holde infeksjoner borte på. Såpens gunstige virkning kan økes ved tilsetning av for eksempel lysol eller karbolsyre. På den måten lages medisinsk eller desinfiserende såpe. Det bidrog til stor forbedring med hensyn til desinfeksjon av værelser, gjenstander, instrumenter, næringsmidler, etc. Denne delen av kampen mot de sykdomsfremkallende bakteriene er nå blitt en del av dagliglivets rutine i store deler av verden.

I 1905 oppdaget Paul Ehrlich (1854–1915) at bakterier kan være meget følsomme for arsenforbindelser som ikke er skadelige for den menneskelige organisme. Salvarsan viste seg å være dødelig for spiroketen Treponema pallidum, som forårsaker syfilis. Ehrlich fikk Nobelprisen i medisin i 1908. Louis Pasteur (1822–95) oppdaget at ulike mikroorganismer var i stand til å ødelegge hverandre. Dette kalles antibiose. Men denne oppdagelsen ble først tatt i bruk i praktisk medisin da sir Alexander Fleming (1881–1955) oppdaget at muggsoppen Penicillium notatum ødela bakteriekulturen hans. Dette førte i 1929 til isolering av det nå velkjente antibiotikumet penicillin. Mye arbeid var nødvendig for å få det til å bli praktisk anvendelig, og penicillin ble først brukt i stor utstrekning under den annen verdenskrig. I 1945 fikk Fleming Nobelprisen i medisin.

I 1935 oppdaget Gerhard Domagk (1895–1964) prontosil med dets hemmende virkning på bakteriekulturer, og sulfapreparatenes æra var begynt. Sulfapreparater kan hemme dannelsen av folsyre i bakterier, og folsyre er uunnværlig for mange bakterier. Mangel på denne livsviktige syren hindrer veksten av disse bakteriene også i menneskekroppen, og sulfapreparatene kan derfor brukes til å behandle infeksjoner.

Etter hvert har nye antibiotika blitt utviklet. Målet er å finne eller utvikle stoffer som virker hemmende eller drepende på bakteriene selektivt, uten å skade vertscellene. Enkelte antibiotika virker ved å blokkere ribosomfunksjonen. Andre virker på celleveggdannelsen, stoffskiftet eller nukleinsyredannelsen.

Motstandskraften (resistensen) mot bakterieinfeksjoner veksler fra menneske til menneske, og det enkelte individs resistens varierer også avhengig av ytre og indre faktorer. De enkelte bakteriers anslagskraft (virulens) veksler også fra tid til annen, blant annet avhengig av miljøet de lever i. Avgjørende for utfallet av en infeksjon er forholdet mellom verten (mennesket) og inntrengeren (bakterien). Av og til blir det fredelig sameksistens og andre ganger krig med forskjellig utfall. Forholdet mellom immunapparatet og bakterien kan prege sykdomsbildet. Det er blant annet ved lepra (spedalskhet) vist at de svært forskjellige forløpsformer ved denne sykdommen synes å være avhengig av dette forholdet. Tilsvarende gjelder nok også ved tuberkulose. Pirquetprøve (tuberkulinprøven) er en immunitetsreaksjon, og man kan her iaktta på huden den sterke reaksjonen fra immunapparatets side på produkter fra tuberkelbakterien.

I forhold til den store mengden forskjellige bakteriearter som finnes, er det bare en meget liten del som kan forårsake sykdom hos mennesker. Disse bakteriene betegnes som patogene. Den sykdomsfremkallende virkningen skyldes i stor grad giftige stoffer (toksiner) som bakteriene danner og frigjør under vekst (eksotoksiner) eller som frigjøres når bakteriene dør (endotoksiner, lipopolysakkarider (LPS)). Stivkrampebakterien (Clostridium tetani) kan formere seg lokalt i et sår som kan være lite og virke svært uskyldig. I selve såret gjør ikke bakterien så mye skade, men under veksten danner den et toksin som opptas i kroppen. Toksinet er en nervegift som kan forårsake meget smertefulle kramper og pasientens død. Tilsvarende forhold gjelder for difteribakterien (Corynebacterium diphteriae). Selve halsinfeksjonen behøver ikke å være så alvorlig lokalt, men bakterien danner meget giftige eksotoksiner som blant annet kan angripe hjertet med døden til følge. Ved difteri og stivkrampe foreligger det en infeksjon. Bakteriene vokser i kroppen og danner toksiner der. I andre tilfeller kan bakteriene vokse i matvarer som blir forgiftet. Et eksempel på dette er botulismebakteriene som kan vokse i både kjøtt og fisk. De danner der et uhyre giftig toksin som kan forårsake dødelige matforgiftninger. Botulismebakterien Clostridium botulinum er en anaerob sporedanner. Den vokser særlig i hermetikk som ikke har vært oppvarmet nok, for eksempel i hjemmelagede kjøttkaker, salt sild, salte kjøttpølser og spekemat. Det finnes forskjellige typer av botulinumtoksin. Det sterkeste av dem er det kraftigste toksinet man kjenner til. Et milligram av dette stoffet er nok til å drepe så mange marsvin at de til sammen veier 1200 tonn; 1/41/2 kilogram av dette toksinet ville være nok til å utrydde Jordens befolkning. Dette er derfor også et mulig biologisk våpen. Bakterietoksinene er proteiner som er artsfremmede for mennesket. De vil derfor stimulere immunapparatet til å danne motstoffer (antistoffer) som vil nøytralisere toksinene. Dette forholdet blir utnyttet i medisinen. Først blir toksinene avgiftet. Deretter sprøytes dette toksinet inn i kroppen. Organismen danner antistoffer som også virker mot det aktive toksinet, og man blir beskyttet mot toksinvirkningen. Dette er prinsippet for både difteri- og stivkrampevaksinen, som har reddet utallige menneskeliv.

Ved infeksjoner med for eksempel tyfoid-/paratyfoid- og dysenteribakterier er endotoksiner av vesentlig betydning for sykdomsbildet med bl.a. feber, diaré, slapphet og sykdomsfølelse. Renset endotoksin fra tydfoidbakterier fremkaller i uhyre små mengder feber.

Det finnes også en rekke andre faktorer som gjør bakterier sykdomsfremkallende. Fimbrier, hårlignende strukturer på bakterieoverflaten, gjør at de kan feste seg på celler, som forutsetning for infeksjon. En karbohydratholdig kapsel kan beskytte bakterien mot kroppens forsvarsmekanismer. Bakteriene kan overleve inne i mange menneskeceller, godt beskyttet fra immunapparatet. Bakteriene kan også variere sine overflatestrukturer hyppig, slik at de forandrer seg raskt og «lurer» kroppens immunforsvar og ikke blir gjenkjent.

Bakterier kan studeres i mikroskopet. I et ufarget våtpreparat kan man se på levende bakterier direkte, for eksempel fra en urinprøve eller fra et kulturmedium. Man kan da få et inntrykk av bakterienes utseende, om det dreier seg om kokker eller staver og om de har egen bevegelighet. Mer informasjon kan en få ved å farge bakteriene. Det finnes en rekke forskjellige fargemetoder. Den viktigste fargemetoden innen medisinsk bakteriologi er «gramfargingen», som har fått sitt navn etter den danske legen Christian Gram. Det fikserte preparatet farges først med krystallfiolett, deretter med iod-iodkalium. Preparatet skylles med alkohol. Noen bakteriearter vil da beholde den blå-fiolette fargen og kalles grampositive. Andre vil miste fargen ved alkoholbehandlingen og betegnes gramnegative. For å få tydeligere frem de gramnegative bakteriene farger man etter alkoholbehandlingen med en rød farge. På denne måten får man blå-fiolette grampositive bakterier og røde gramnegative bakterier. Denne fargemetoden er til god hjelp når det gjelder klassifisering av bakterier som er både runde (kokker) og avlange (staver).

Meningokokken (bakterien som forårsaker smittsom hjernehinnebetennelse) og gonokokken (som gir gonoré) er begge gramnegative. Pneumokokker (som gir lungebetennelse) og stafylokokker (som gir sårbetennelse og verk) er grampositive. Blant stavbakteriene er for eksempel Escherichia coli og tyfoidbakteriene gramnegative. Bacillus anthracis (miltbrannbasillen) er grampositiv.

Mange antibiotika har forskjellig virkning på grampositive og gramnegative bakterier. Den ulike fargbarheten er et uttrykk for den forskjellige celleveggen hos bakteriegruppene.

Tuberkulosebakteriene lar seg imidlertid ikke farge ved gramfarging, men de lar seg farge godt av det sterke fargestoffet karbolfuksin under oppvarming. Når de først har tatt opp denne fargen, holder de godt på den og lar seg ikke avfarge med saltsyrealkohol eller andre sterke syreblandinger. Tuberkulosebakteriene kalles derfor for syrefaste. Mycobacterium leprae er også syrefast. Den blir også kalt Hansens bakterie etter den norske legen Armauer Hansen som i 1873 var den første som kunne påvise bakterien hos pasienter med spedalskhet. Ved hjelp av merkede spesifikke antistoffer kan bakterier påvises for eksempel ved fluorescensmikroskopi. Elektronmikroskopet med sin store oppløselighet har avslørt mange detaljer i bakterienes oppbygning som tidligere var ukjent.

De fleste bakterier lar seg dyrke, og dette er den vanligste måten å påvise bakterier. Et unntak er leprabakterien. Man har ennå ikke klart å lage et medium som gir vekst av denne bakterien, så den må dyrkes i armadilloer (beltedyr), noe som vanskeliggjør studiet av denne viktige sykdomsårsaken. Dessuten oppdager man stadig nye, ikke dyrkbare bakteriearter nå som man med oppformering av nukleinsyrer kan påvise arvematerialet (DNA) direkte, utenom dyrking.

Bakterier har forskjellige vekstkrav, og næringsmediet må tilpasses etter de bakterier som man skal ha tak i. Ved dyrking av anaerobe bakterier som ikke tåler oksygen, må dette foregå i kolber eller kamre der alt oksygen er fjernet. Det brukes flytende og faste medier. For de sykdomsfremkallende (patogene) bakteriene inngår ofte kjøttkraft i mediet, og dyrkningstemperaturen er gjerne kroppstemperatur, ca. 37 °C. Faste medier lager man som regel med agar. De nødvendige næringsstoffene blandes i agaren i opphetet eller meget varm tilstand. Blandingen helles opp i sterile flate skåler (petriskåler). Ved avkjøling stivner agaren og man får en jevn overflate, som prøven eller kulturen kan såes ut på. Etter inkubering vokser bakteriene opp i kolonier som minner om små tuer. Disse koloniene kan ha et karakteristisk utseende. I noen tilfeller dannes pigment som også er med på å karakterisere bakterien. Ofte kan kulturen ha en typisk lukt. Veksthastigheten og kolonienes størrelse og form kan være forskjellig. Noen ganger er koloniene slimete og flyter sammen. Ofte brukes tilsetning av 5 % blod til agaren. Enkelte bakterier danner et toksin (hemolysin) som løser opp blodet, og da sees en lys halo eller oppklaring rundt bakteriekoloniene. Et eksempel på dette er hemolytiske streptokokker som er den vanlige årsaken til såkalt 3-dagers halsesyke, «kjøttetende» infeksjoner og skarlagensfeber, samt indirekte årsak til glomerulonefritt og giktfeber. En erfaren bakteriolog kan ofte stille den rette bakteriediagnosen, dvs. si hvilken bakterie det dreier seg om bare ved å se på koloniene og deres vekstmønster på agar-skålen. Andre ganger er det ikke så enkelt. Da må man så ut videre fra en enkelt koloni. Derved får man en renkultur av bakterien som kan undersøkes videre når det gjelder vekstkrav og hva slags enzymprofil den har ved at man analyserer videre dens evne til å spalte proteiner, sukkerarter og deres stoffskifteprodukter.

Bakterien kan også undersøkes med serologiske tester. En kan eksempelvis ha mistanke om at det dreier seg om en bakterie i tyfoid/paratyfoidgruppen av salmoneller. Har man antistoffer mot slike bakterier, kan man prøve ut om den aktuelle bakterien reagerer med ett av disse antistoffene; derved kan man få typebestemt bakterien. Er man i tvil om den isolerte bakterien har noe med pasientens sykdom å gjøre, kan dette spørsmålet av og til avklares ved at man undersøker om pasienten har dannet antistoffer mot den aktuelle bakterien. Dyrking av bakterier er også nødvendig for å få kartlagt følsomhet eller resistens overfor kjemoterapeutika og antibiotika. Under standardiserte forhold undersøker man om veksten av bakterien hemmes.

De fleste sykdomsfremkallende bakterier vil vokse på mediene i løpet av bare ett eller få døgn. Ett unntak er tuberkulosebakterien som krever spesialmedier og lang dyrkningstid for å vokse. Det kan gå flere uker før bakteriekolonier dukker opp.

Ved behov kan bakterier sprøytes inn i dyr (poding) for å undersøke hvor sykdomsfremkallende de er. Som forsøksdyr brukes vanligvis mus, marsvin og kaniner. Slike dyreforsøk kan være nødvendige i enkelte tilfeller og har gitt avgjørende kunnskap om mekanismen ved forskjellige infeksjonssykdommer og ved utprøving av medikamenter.

Behovet for hurtigdiagnostikk med direkte påvisning av bakterier i klinisk prøvemateriale er stadig mer aktuelt. Bakterieelementer som egner seg for direkte påvisning er proteiner (antigener) og nukleinsyrer (arvematerialet, DNA eller RNA), evt. fettsyreprofilen. Når velegnede antigener og gode antistoffer finnes, kan proteinpåvisning utføres, gjerne ved immunologiske metoder eller fluorescensmikroskopi. Bakteriespesifikke nukleinsyrer kan påvises ved en gensøker (probe) ved hybridisering eller oppformering ved bruk av for eksempel polymerasekjedereaksjonen (PCR).

En rekke karakteristika kan brukes når vi deler inn bakteriene i arter, slekter, familier og ordener. Et endelig skjema for klassifikasjon er ikke fastlagt, og det er fortsatt mye uklarhet vedrørende bakteriers slektskap. Nye bakteriearter blir stadig oppdaget og ny kunnskap gjør at slektskap mellom (grupper av) bakterier ikke lenger er slik som man først trodde. Tradisjonelle egenskaper som kan brukes til klassifikasjon av bakterier er form, fargbarhet og enzymprofil. Formen er forskjellig; bakterier kan være runde eller avlange. Fargbarheten avgjør om de er grampositive eller gramnegative, syrefaste, osv. Noen bakterier er autotrofe (kan leve av uorganiske stoffer), mens andre er heterotrofe og trenger organisk materiale for å leve. Noen danner toksiner og noen er sporedannere. Noen er avhengige av oksygen og andre er ikke. Noen bakterier har flageller og egen bevegelighet, mens andre er ubevegelige. Noen bakterier fremkaller sykdom hos mennesker og dyr, andre hos planter.

Et helt nytt fundament i bakterie-klassifikasjonen er blitt lagt ved bruk av nukleinsyreteknologi. Slektskap mellom bakterier kan påvises ved DNA-likhet (DNA-homologi); jo likere arvematerialet (DNA) mellom to bakteriearter er, jo høyere DNA-homologi, og jo nærmere er de beslektet. Metoder som særlig brukes til måling av DNA-homologi, er DNA-DNA hybridisering, sammenligning av DNA-sekvenser av genet som koder for 16S-delen av bakterie-ribosomet, og genetisk transformasjon. Fettsyreprofilen kan avdekkes ved kromatografi (HPLC), mens proteinprofilen kan karakteriseres ved massespektrometri. Dessuten kan bestemmelse av bakteriens totale arvemateriale (genomsekvensen) og mikromatrisestudier av genuttrykksprofiler og totalt arvemateriale gi helt ny innsikt i dens struktur, egenskaper og funksjon.

Bakterier i slekten Mycoplasma er de minste organismene som kan formere seg selvstendig og kan dyrkes i cellefrie medier. Den vanligste sykdomsfremkallende arten er Mycoplasma pneumoniae, som gir luftveisinfeksjon og lungebetennelse.

Rickettsiene er også en form for bakterier, men de kan ikke dyrkes på cellefrie medier. Til dyrking kreves cellekulturer eller befruktede egg. Rickettsier forårsaker alvorlige sykdommer som for eksempel flekktyfus.

Chlamydia må også dyrkes på cellekulturer eller befruktede egg. Chlamydia trachomatis er den vanligste årsaken til kjønnssykdom i Norge, forekommer oftest hos personer under 25 år og viser seg i form av en uspesifikk betennelse i urinveier og kjønnsorganer. En viktig komplikasjon til infeksjonen er sterilitet hos kvinner på grunn av sammenvokste eggledere etter infeksjon. Denne bakterien kan også gi konjunktivitt hos nyfødte. En annen type av Chlamydia trachomatis er årsaken til kjønnssykdommen lymfogranuloma inguinale (eller l. venereum). Trakom, som er den mest utbredte årsaken til blindhet i verden, skyldes en tredje undergruppe av Chlamydia trachomatis.

Salmonella-artene er tallrike, men de alvorligste er Salmonella typhi som gir tyfoidfeber, og Salmonella paratyphi som forårsaker paratyfoidfeber.

Shigella-artene fremkaller bakteriell dysenteri, ofte med blodig diaré.

Escherichia coli (E. coli) forekommer normalt i store mengder i tarmen, men er også den vanligste årsaken til urinveisinfeksjoner. Mengden av denne bakterien i vann gir en pekepinn om hvor forurenset det er. Drikkevann undersøkes derfor regelmessig med hensyn til forekomst av E. coli (coli-tall).

Klebsiella er nært beslektet med E. coli og kan gi infeksjoner både i luftveier og urinveier.

Campylobacter er spiralformede gramnegative staver som kan fremkalle diaré som ofte er blodig.

Helicobacter pylori kan finnes i magesekken; forekomst av denne bakterien er årsaken til magesår. Personer med H. pylori har også høyere forekomst av kreft i magesekken (adenokarsinom) enn andre.

Serratia-bakteriene er vanligvis ikke sykdomsfremkallende, men lever i jord og vann, men også i brød og melk. Under veksten av en viss Serratia-type dannes det et rødt fargestoff som på nattverdsbrød og helgenbilder er blitt tolket som blod. Bakterien kalles derfor ofte hostie-bakterien eller mirakelbakterien.

Haemophilus influenzae fikk opprinnelig dette navnet fordi man trodde at den var årsaken til influensa. Dette har vist seg å være galt, idet influensa er en virus-sykdom, men Haemophilus-bakterien følger ofte virus-infeksjoner og kan forverre symptomene for eksempel fra luftveiene. Bakterien kan også forårsake ørebetennelse og meningitt.

Yersinia pestis er årsaken til pest. Sykdommen rammer rotter og spres med lopper til mennesker som får byllepest eller lungepest. Det var denne bakterien som under navnet svartedauden utryddet store deler av Europas befolkning på 1300-tallet. Denne infeksjonen har preget mange lands historie dramatisk. Y. pestis er i dag svært lite utbredt, selv om det stadig forekommer nye utbrudd.

Yersinia enterocolitica finnes hos gnagere, gris og geit. Hos mennesker kan den gi en tynntarmsinfeksjon med symptomer som kan minne om blindtarmbetennelse. Den kan også forårsake et sykdomsbilde med knuterosen, gastroenteritt og leddgiktlignende symptomer.

Familien Micrococcaceae inneholder blant annet Staphylococcus aureus, som kalles gule stafylokokker fordi de danner et gult pigment. Dette er en svært utbredt bakterie som kan gi byller og sårinfeksjoner i huden. Bakterien er den viktigste årsaken til sykehusinfeksjoner. Nylig har en multi-resistent variant av bakterien, meticillin-resistente Staphylococcus aureus (MRSA) gjort sykehusinfeksjoner med denne bakterien langt mer alvorlig enn før, fordi den vanskelig, eller ikke i det hele tatt, lar seg kurere med antibiotika.

Neisseriaceae-familien omfatter blant annet gonokokken som gir gonoré og meningokokken som gir hjernehinnebetennelse.

Lactobacteriaceae inneholder de nyttige melkesyrebakteriene som brukes ved fremstilling av ost og andre melkeprodukter. Familien inneholder også de betahemolytiske streptokokkene (blant annet streptokokker gruppe A) som gir halsbetennelse, skarlagensfeber og barselfeber (de såkalt «kjøttetende bakteriene»), og pneumokokkene som gir lungebetennelse, øreverk og hjernehinnebetennelse.

Corynebacteriaceae har fått sitt navn på grunn av at man ser korn i bakterien. Medisinsk sett er Corynebacterium diphteriae viktigst, som årsak til difteri.

Bacillaceae inneholder sporedannende bakterier som dels er aerobe (Bacillus-artene) og dels er anaerobe (Clostridium-artene). Den tidligere så fryktede Bacillus anthracis kan gi miltbrann; den er nå lite utbredt, men er aktuell innen biologisk krigføring. Clostridium tetani er stivkrampebakterien.

Actinomycetales-bakteriene kan av utseende minne om sopp. Noen er syrefaste og vanskelige å farge slik som Mycobacterium tuberculosis og Mycobacterium leprae. Typisk for disse bakteriene er at de gir sykdommer med kronisk forløp, henholdsvis tuberkulose og spedalskhet.

Streptomycetaceae er jordbakterier som tidligere ikke ble viet stor interesse. Imidlertid har dette endret seg idet enkelte arter innenfor denne familien produserer viktige antibiotika som streptomycin, terramycin og neomycin.

Spirochaetales inneholder skrueformede bakterier. De viktigste artene er Borrelia burgdorferi, en flåttbåren bakterie som kan gi utslett og nervesykdom, og Treponema pallidum som er årsaken til syfilis.

Gjennom rekombinante DNA-teknikker har bakterier fått et nytt og uhyre viktig anvendelsesområde. Bakteriene tilføres bæremolekyler med DNA-sekvenser som koder for visse genetiske informasjoner (gener) som er ønskelige. Dette genetiske materialet kan lett forandres og oppformeres i bakterien, slik at det kan studeres videre og brukes i produksjon av proteiner. Ved hjelp av slik teknikk produseres for eksempel insulin; bakterier lager menneskeinsulin fra arveanlegget for insulin som er tatt fra mennesket og klonet inn i bakterien.

Foreslå endring

Kommentarer

16. mars 2009 skrev Thor Ingvart Karlsen

I kryssord var det spørsmål om bakterie:
Løsningsord: Listerie.
Omtale fant jeg bare hos Google.

5. juli 2011 skrev Per Mathisen

Ville bare berømme en velskrevet og tankevekkende artikkel om bakterier - selv for undertegnede som er lege. Tilsvarende artikkel i Wikipedia var til sammenligning tung og mindre intellektuelt inspirerende, selv om den har flere illustrasjoner.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.