Parasitter, snyltere, organismer som sameksisterer med andre organismer (verter) på bekostning av disse. Typisk får parasitten sine næringsstoffer fra verten, og forbindelsen er ødeleggende for verten. Parasitten er fysiologisk avhengig av verten og utnytter næring som verten har tatt opp (f.eks. bendelorm), eller nyttiggjør seg vertens kroppsvev. En parasitt kan forbli i vertsdyret livet ut, eller bare gjennom en del av sin livssyklus. En organisme kan være helt eller delvis parasittisk, og den kan være verts- eller stammespesifikk eller i stand til å parasittere på en rekke verter. Noen parasitter forårsaker få og milde symptomer, mens andre påfører vertsdyret sykdom som i verste fall kan være dødelig. Parasittisme som samlivsform hører inn under begrepet symbiose.

Parasitter som angriper mennesker, omfatter protozoer (encellete dyreorganismer), helminter (ormer, som rundormer, bendelormer og ikter), edderkoppdyr (flått og midd) og noen insekter (lus). Virus og sykdomsfremkallende sopp og bakterier er i prinsippet også parasitter. Noen bakterietyper er til gagn for vertsdyret (f.eks. ved å begrense antall skadelige mikroorganismer, se normalflora) og er derfor egentlig ikke parasitter. Hvis verten lider tydelig skade eller dør på grunn av parasitten, kalles parasitten patogen.

Parasittene deles inn i to grupper: utvendige og innvendige parasitter, også kalt ekto- og endoparasitter.

De innvendige parasittene lever intracellulært eller inne i vertens vev. I menneskekroppen lever de i blodårer og lymfekar, i de forskjellige cellene (cellegrupper og kjertler), i kroppsvevene og i forskjellige organer, særlig i tarmene. Til disse hører protozoer (encellete dyr), ormer av gruppen bendelorm, rundorm og ikter, samt virus, bakterier og sopp.

De utvendige parasittene lever på kroppsoverflaten til verten, noen ganger bare i en kort periode mens den tar opp næring, for deretter å forlate den. Andre slår seg til på verten i lengre tid eller permanent, ofte på typiske steder som i utvendige kroppsåpninger, under neglene, i håret, i ørene, øynene eller nesen, og de forlater ikke verten frivillig. Til de utvendige parasittene hører blodsugende insekter som malaria- og gulfebermygg, tsetsefluer, lus og lopper, samt sopp, bakterier og virus. Noen av insektene kan være særlig farlige overførere (vektorer) av innvendige parasitter, dette gjelder bl.a. malaria, gul feber og sovesyke. I andre tilfeller (f.eks. når det gjelder filarier) er de utvendige parasittene å betrakte som mellomverter. De er et nødvendig utviklingssted for larvestadiene, som først oppnår full utvikling i den endelige verten eller hovedverten. Noen parasitter trenger flere forskjellige mellomverter for å kunne fullføre sin livssyklus.

Parasitter har en enorm utbredelse på verdensbasis. Langt de fleste forekommer i tropiske og subtropiske strøk.

Måten parasittene utnytter sin vert og påfører vedkommende skade på, varierer fra art til art. Vertens helsetilstand og genetiske predisposisjon spiller en ikke ubetydelig rolle, særlig dens naturlige forsvarsmekanismer.

I noen tilfeller blir kroppsvevet direkte angrepet av parasitten, slik at det kan oppstå blødninger. Når parasitter hoper seg opp, kan visse åpninger og passasjer bli blokkert, særlig tarmene og enkelte kjertler og lymfekar. Blokkeringer kan bl.a. forårsake elefantiasis, hjerteinfarkt og hjerneblødning. Noen parasitter trenger gjennom veggen i tarmkanalen og kan f.eks. forårsake bukhinnebetennelse.

Parasittene kan forstyrre vevenes stoffskifte. Parasitten som forårsaker amøbedysenteri (Entamoeba histolytica) slår seg f.eks. ned i vevet i tykktarmen og forårsaker betennelse der.

Som tilleggssymptom kan bakterier på betennelsesstedet trenge inn i blodomløpet og bl.a. forårsake blodforgiftning eller hjernehinnebetennelse. På denne måten kan også visse encellete dyr (amøber) komme inn i blodomløpet og transporteres til viktige organer (lever og lunger), hvor de kan gjøre betydelig skade.

Der det opptrer betennelse og infeksjoner, forsøker vevene å reparere skaden ved å bygge opp igjen de skadede delene ved nydannelse, og senere ved innkapsling av parasittene, f.eks. ved cystedannelse i leveren ved infeksjon med Echinococcus granulosus. Cellene i vevene øker da sin normale aktivitet, noe som kan føre til utvikling av arrdannelse og svulster. Verten kan også påføres skade av giftvirkningen av parasittenes stoffskifteprodukter, som omfatter både nitrogenholdige avfallsprodukter og giftstoffer (toksiner). F.eks. skiller trypanosomene (se Trypanosoma) ut giften som forårsaker sovesyke. Stoffet som hakeormen utskiller, motvirker blodlevring. Ormen forårsaker derfor lokale blødninger og lever av blodet. Dette fører over tid til blodmangel (anemi), se også hakeorminfeksjon.og parasittsykdom.

Forebyggelse av parasittinfeksjoner skjer først og fremst ved god hygiene og ved å forhindre insektstikk. Insektbårne parasitter kan reduseres ved at man angriper mellomverter ved f.eks. sprøyting mot visse insekter.

Parasitt Sykdom Infeksiøs form Smittevei Utbredelse
Trichomonas vaginalis Utflod Trofozoitt Direkte/seksuelt Hele verden
Entamoeba histolytica Amøbedysenteri, diaré, levercyste Cyste/trofozoitt Direkte/seksuelt, indirekte/fekalt/oralt Hele verden, områder med dårlig hygiene
Ascaris lumbricoides Diaré Egg Indirekte/fekalt/oralt Områder med dårlig hygiene
Plasmodium falciparum Malaria Sporozoitt Anophelesmygg Tropiske og subtropiske områder

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.