Tannhelsetjeneste, noen ganger kalt folketannrøkt, er en samlebetegnelse på offentlige og private virksomheter som tilbyr forebyggende og helbredende tannhelsetjenester til befolkningen. Lov om tannhelsetjenesten av 1983 gir rammene for den offentlige tannhelsetjenesten, mens private tannhelsetjenester i det vesentlige bare er regulert av de bestemmelser som gjelder for tannhelsepersonell etter helsepersonelloven. Offentlige tilskudd til tannbehandling gis bare i liten grad utover de tilbud som den offentlige tannhelsetjenesten har en lovmessig plikt til å yte.

Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp gjelder både offentlige og private tannleger; innenfor så vel som utenfor vanlig kontortid.

Den offentlige tannhelsetjenesten skal drives i henhold til en tannhelseplan vedtatt av fylkestinget. Det er fylkeskommunen som har ansvar for denne tjenesten.

Fylkeskommunen skal påse at de som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket, har tilgang til nødvendig tannhelsehjelp. Fylkeskommunen har et spesielt ansvar for å sikre et regelmessig og oppsøkende tannhelsetjenestetilbud til barn og unge inntil det året de fyller 18 år, til personer med psykisk utviklingshemning samt til grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og som mottar hjemmesykepleie. Ungdom, inntil det året de fyller 20 år, omfattes også av lovbestemmelsen om obligatoriske tjenester fra fylkeskommunen, men disse er gitt prioritet etter de andre nevnte gruppene. Den offentlige tannhelsetjenesten skal prioritere forebyggende tiltak foran behandling. I tillegg til de prioriterte oppgavene kan den offentlige tannhelsetjenesten yte tjenester til voksne betalende pasienter i samsvar med den tannhelseplanen som er vedtatt for fylket.

Fylkestannlegen er ansatt av fylkeskommunen for å sørge for planlegging og samordning av tannhelsetjenesten i fylket. Den offentlige tannhelsetjenesten i et fylke er organisert i tannhelsedistrikter som omfatter en eller flere kommuner eller deler av kommuner. I hvert distrikt skal det minst være en distriktstannlege, som i større distrikter gjerne har tittelen overtannlege. Fylkeskommunen kan for øvrig ivareta sine forpliktelser gjennom å ansette eget personell eller inngå avtaler med privatpraktiserende tannleger.

Bare offentlige tannlegekontorer kan benytte benevnelsen tannklinikk.

Private tannhelsetjenester ytes av privatpraktiserende tannleger. Disse skal i sin virksomhet følge de bestemmelser om ansvarsforhold, forsvarlighet, taushetsplikt og krav til dokumentasjon som er fastsatt i eller i medhold av helsepersonelloven. På alle vesentlige punkter stilles det således tilsvarende krav til tannlegers virksomhet som f.eks. til legers virksomhet.

Det er i prinsippet fri prisfastsettelse for tannhelsetjenester i Norge. I henhold til konkurranselovgivningen skal det gis prisopplysninger gjennom oppslag eller tilsvarende slik at pasientene selv kan vurdere prisnivået før avtale om behandling inngås.

Tilsyn med tannhelsetjenesten utføres av Helsetilsynet i fylket og Statens helsetilsyn. Klager på det faglige innholdet i offentlige eller private tannhelsetjenester behandles av Helsetilsynet i fylket og Statens helsetilsyn. Klager på manglende offentlig tannhelsetjenestetilbud rettes til fylkeskommunen. Dersom fylkeskommunens vedtak går klageren imot, kan avgjørelsen påklages til Helsetilsynet i fylket. Det finnes også en klagenemnd under Den norske tannlegeforenings lokalforeninger som behandler henvendelser fra pasienter om tannlegers virksomhet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.