Tennene er egentlig en rest av et hudpanser som dekket hele kroppen hos menneskets forfedre blant urfiskene. I løpet av utviklingen fra fisk til padder og krypdyr og videre til fugler og pattedyr er dette panseret etter hvert blitt borte. Hos pattedyrene finnes nå bare tennene igjen som harde kalkdannelser som er forankret i kjevene, og som først og fremst tjener til å bite av og findele maten.

Hos mennesker starter mineralisering (forkalkning) av melketennene mellom uke 14 og 18 i fosterlivet. Det skal mye til for at det skjer noe galt med tennene før fødselen, men i løpet av de første leveårene kan mineraliseringen forstyrres av sykdommer etc. Tennene er på den måten kroppens «ferdsskriver». Det finnes også genetisk betingede sykdommer som rammer tennene. Forandringene er da uavhengig av når tennene dannes.

En tann kan deles i krone og rot. Kronen er den synlige delen, mens roten er festet til tannkjøtt og kjeveben. Tannen består hovedsakelig av dentin (tannben), som på kronen er dekket av emalje og på roten av et tynt lag sement. Overgangen mellom emaljen (krone) og sementen (rot) kalles tannhalsen. Denne er hos unge mennesker dekket av tannkjøttet, men kommer til syne dersom tannkjøttet med årene trekker seg bort fra kroneområdet. I det indre av tannen finnes det et hulrom, pulpahulen, som er fylt av et løst bindevev, pulpaen (tannmargen eller «nerven»), som inneholder bindevev, blodkar og nerver. Pulpaen fortsetter gjennom rotkanalen til rotspissen og derfra ut gjennom en åpning som er ganske vid når tannen dannes, men som forsnevres etter hvert.

I den unge tannen utgjør pulpaen omkring en firedel av tannvolumet, men den skrumper langsomt inn ved at det dannes nytt dentin på innsiden av hulrommet.

Tannen sitter i en fordypning (alveol) i kjevebenet og holdes på plass av rothinnen. Denne består av korte kollagenfibrer. Den ene enden er festet i tannrotens sement og den andre enden i benet i alveolveggen.

Tanndannelsen er en prosess som til minste detalj er styrt av gener. Foreldrenes tannforhold vil derfor ofte kunne gjenkjennes hos barnet. For noen barn kan det oppstå problemer dersom det arver store tenner fra far og små kjever fra mor. Cellene som danner tenner har sin opprinnelse fra munnhulens epitel (øverste cellelag) og fra bindevevet under epitelet.

Tennene anlegges i 6. fosteruke, da epitelet langs kjevekantene fortykkes til en voll (tannlisten). Fra denne vokser det fem tannknopper (blir til melketenner), ned i bindevevet i hver kjevehalvdel. I grenselaget endrer cellene karakter og utvikler seg til henholdsvis odontoblaster (fra bindevev) og ameloblaster (fra epitel). Tannanlegget inneholder signalsentre som styrer utviklingen gjennom frigjøring av ulike signalsubstanser for eksempel BMP4 (eng. bone morphogenetic protein).

BMP4 er budbringeren fra den ene celletypen til den andre. Ameloblastene beveger seg utover mot overflateepitelet etter hvert som de produserer emalje og odontoblastene beveger seg inn mot tannens indre. Odontoblastene etterlater seg tynne cytoplasmautløpere, og dentinet blir derfor gjennomhullet av mikroskopiske kanaler (dentinkanaler). Ameloblaster vandrer også ned langs tannanleggets sider og stimulerer her bindevevsceller til å produsere tannrotens dentin. Også kollagenfibrene i rothinnen og sementen på rotoverflaten dannes av bindevevet omkring.

I ca. 5. fostermåned danner emaljeorganet nytt tannanlegg bak det første. Dette anlegget begynner straks å utvikle seg til den permanente tannen, som skal avløse melketannen når den felles.

I likhet med benvev består dentinet av krystaller av kalsiumfosfatet hydroksylapatitt (Ca(OH2–3Ca3(PO4)2)), men er mye tyngre og tettere enn benvev. Krystallene er innleiret i et nettverk av kollagenfibrer. Dentinet er et levende vev som kan produseres av odontoblaster hele livet forutsatt at pulpavevet i tannen er intakt. Deler av dentinkanalene inneholder nerver. Det er tett kontakt mellom odontoblastutløpere og nerveendene i dentin og pulpa. Dette kan forklare at dentinet er smertefølsomt.

Emaljen er organismens hardeste vev og er nesten like hard som glass. Også emaljen består av krystaller av hydroksylapatitt, men krystallene ligger langt tettere enn dentinkrystallene og er ca. 200 ganger så store. De har form som fem- eller sekskantede prismer (det går 10 000 av dem på et knappenålshode). Prismene ligger tett sammenpakket og strekker seg fra dentinet til overflaten av tannen. Krystallene er innesluttet i et nettverk av nesten uoppløselige proteinfibrer. Disse utgjør bare ca. 1 % av emaljens masse, men de gjør den likevel ytterst motstandsdyktig mot syrer, enzymer og andre oppløsende stoffer. Ameloblastene går til grunne når emaljeproduksjonen er avsluttet og tannen bryter ut gjennom slimhinnen i munnhulen.

Sementen dekker rotoverflaten og likner på benvev. Sementen er feste for fibrene som fester tannen til kjevebenet.

Som de fleste andre pattedyr får mennesket to sett tenner: melketenner og blivende (permanente) tenner.

Melketennene dannes som nevnt allerede fra 6. fosteruke, men tannfrembruddet begynner stort sett først i barnets 6. levemåned. I de fleste tilfellene bryter de fire midterste fortennene frem tidligst, vanligvis først i underkjeven. Et par måneder senere kommer de fire ytterste fortennene, slik at alle fortenner ofte er kommet frem ved 1-årsalderen. Deretter følger de fire forreste jekslene og så hjørnetennene midt i eller sist i 2. leveår, mens de fire bakerste jekslene først er fremme omkring 2 1/2-årsalderen.

Mange foreldre knytter feber og slapphet hos barnet til frembrudd av tenner. Det er imidlertid ikke påvist at tannfrembrudd i seg selv fører til sykdom. Barn i 1/2–1 1/2 års alder er lett mottakelige for infeksjoner og har ikke så sjelden feber og nedsatt allmenntilstand. Men barnet kan være mer urolig og irritert enn vanlig. En lokal kløe i tannkjøttet kan føre til irritabilitet, og barnet putter alt det kommer over i munnen. Spyttsekresjonen/-utskillelsen øker i takt med tannfrembruddet, og barnet vil sikle som følge av det. Noen opplever også at barnet får diaré. Dette kan sees i sammenheng med at det er på dette tidspunktet barnet går over fra flytende til fast føde. Den økte spyttsekresjonen og siklingen i kombinasjon med alt barnet putter i munnen, kan også forklare økt tarmaktivitet. Tilsvarende gjelder for rødhet/utslett rundt munnen. Studier har vist at det er en sammenheng mellom sikling, økt irritabilitet, suge- og bitebehov og tannfrembrudd, mens det er en svakere sammenheng mellom gniing i ørene, nedsatt appetitt på fast føde, hudutslett, svak temperaturstigning og søvnløshet rundt dagene for tannfrembrudd. I forbindelse med tannfrembruddet kan barnet med fordel få en bitering av gummi. Denne er lett å holde ren og gir ikke sår og rifter i tannkjøttet.

Tidspunktene for tannfrembruddene kan variere en del, og et forsinket frembrudd hos fullstendig friske barn skyldes vanligvis arv. Normalvariasjonen dvs. tiden for første frembrudd for 9 av 10 barn er 4 til 13 mnd. med gjennomsnitt på 8 mnd. Det forekommer også en sjelden gang at barn blir født med tenner.

tannfellingen, foregår ved at de permanente tennene under veksten trykker mot røttene på melketennene. Melketennenes røtter vil etter hvert bli resorbert («spist opp») av kroppens celler. Melketannen blir etter hvert løsere og felles når roten er helt resorbert. Tannen består da normalt bare av kronen, eventuelt med takkete rester av roten. Den inneholder ikke pulpavev, og løsningen skjer uten smerter og knapt nok blødning. Ikke lenge etter bryter den nye tannen frem. Hvis det går mer enn et halvt år før den viser seg, bør man rådføre seg med tannpleier eller tannlege.

Det anlegges normalt 32 permanente tenner. Bortsett fra de 4 visdomstennene bryter tennene vanligvis frem fra 5-årsalder til 14-årsalder. For ett individ vil det ta 5–7 år fra den første permanente tann er frembrutt til alle er på plass bortsett fra visdomstennene. Rekkefølgen på frembruddet av blivende tenner er mindre lovmessig enn ved det første tannfrembruddet.

Først kommer de såkalte seksårsjekslene. Det er de forreste permanente jekslene (molarene) som bryter frem like bak bakerste melkejeksel, først i underkjeven. Deretter følger de midterste fortennene og så fortennene ved siden av disse. Etter et par års pause felles og erstattes hjørnetennene. Så er det melkejekslene sin tur, først de forreste og sist de bakerste, og disse tennene erstattes av de såkalte premolarer. Rekkefølgen kan imidlertid som nevnt variere. Endelig kommer molar nummer 2 (tolvårsjekselen) bak hver seksårsjeksel, og dette skjer i 10–14-årsalderen. Den 3. molaren, den bakerste jekselen (visdomstannen), bryter frem først i 17–25-årsalderen, dersom den da ikke har en slik plassering i kjeven at den ikke kan komme frem.

Hvis en melketann ikke felles, kan årsaken være at den tilsvarende permanente tannen ikke er anlagt eller er ute av stilling. Dette sjekkes røntgenologisk før melketannen eventuelt fjernes. I fronten i overkjeven forekommer det også overtallige tenner som kan hindre tannfrembruddet.

Tennenes form er tilpasset deres funksjon. De brede, meiselformede fortennene egner seg til å bite av maten, mens de spisse hjørnetennene hos dyrene er et effektivt våpen. Jekslene er knuseapparater, og de er forsynt med tyggeknuter. Premolarene har to tyggeknuter atskilt av en fure som følger tannrekkens retning, mens molarene som er større, har flere tyggeknuter.

De forreste tennene har bare en enkelt rot, den forreste premolaren i overkjeven har imidlertid to sidestilte røtter som ofte er vokst sammen. De bakerste tennene, de store jekslene, har i underkjeven to røtter, den ene foran den andre, mens de i overkjeven har tre røtter, to ut mot kinnet og en inn mot ganen.

Melketennene er blålig hvite, mens de permanente tennene er mer gulaktige. De blir gulere med årene, fordi dentinet blir tykkere og tettere. Etter skade av en tann (for eksempel et slag) kan dentindannelsen bli så kraftig at pulpa fortrenges fullstendig. Tannen får da gjerne en gulere farge og skiller seg tydelig fra de andre tennene. Dersom det har vært blødning inne i en tann, kan den bli grålig og betydelig mørkere enn nabotennene. Hvis emaljedannelsen forstyrres, vil den ellers gjennomskinnelige emaljen bli opak og tett med fargesjatteringer fra kritthvitt til gul og brunt. Ofte vil det være avgrensede flekker som får fargeforandringer, men all emalje kan være misfarget. Dette sees ved genetisk betingede sykdommer som rammer all emaljedannelse. Medikamentet tetracyklin bør unngås i barneårene når tenner dannes fordi dette stoffet avleires i tannvev under utvikling og misfarger dette. Kronisk overdosering av fluorider som svelges kan også gi emaljeforandringer, men dette har liten praktisk betydning i de fleste tilfeller. I enkelte land hvor drikkevannet kommer fra borebrønner med svært høyt fluorinnhold kan dette føre til skjemmende emaljeskader.

Ved normalt sambitt er det kontakt mellom overkjevens og underkjevens tenner. Det vil si at alle jeksler møtes med tyggeflatene mot hverandre, samtidig med at fortennene i underkjeven møter baksiden av fortennene i overkjeven. Sett fra siden danner det normale bittet en sagtakket linje hvor tennene i over- og underkjeve passer sammen i et mønster. Denne begynner med at den øverste hjørnetannen går ned mellom underkjevens hjørnetann og den forreste premolaren. På tilsvarende måte møter de andre tennene to motstående tenner bortsett fra visdomstennene i overkjeven. Det er viktig for utviklingen av bittet at seksårsjekselen bryter frem normalt. Dersom melkejeksler får mye karies og må fjernes på barn under syv år, kan seksårsjekselen i samme kjeve bevege seg fremover slik at det blir plassmangel for de tennene som ennå ikke er frembrutt.

Tannsykdommer og -avvik kan opptre i mange forskjellige former. Det kan opptre avvik i tennenes antall, form og kvalitet. Når tennene er brutt frem kan de rammes av karies (tannråte) og kronisk marginal periodontitt (tannkjøttsykdom). Dette er de vanligste årsakene til tanntap hos voksne. Blant barn og unge er det mindre karies enn før, men i den voksne befolkning har langt de fleste fremdeles stiftet bekjentskap med kariessykdommen.

Både karies og kronisk marginal periodontitt har sin årsak i bakteriebelegget som dannes på tennene (se plakk), men begge sykdommer kan forebygges med regelmessig tannrengjøring. Bruk av fluorider er vesentlig for å forebygge karies.

I de siste tiårene har erosjon av tannsubstans pga. direkte syrepåvirkning fra næringsmidler eller oppgulp av magesyre vært et økende problem blant unge. En årsak kan være at inntaket av surt drikke som brus (også sukkerfri brus) og juice er meget høyt i Norge. Emaljen gis ikke «hvileperioder», men får stadig tilført små mengder surt drikke.

Tennene er utsatt for aldersforandringer i form av endret farge og misfarget belegg. Belegget kan fjernes hos tannpleier/tannlege, og bleking av tenner som ikke er hvite nok, er stadig mer populært. Tannsettet slites også ned med tiden, men omfanget varierer fra person til person. For å beholde et funksjonelt tannsett kan det være nødvendig med omfattende restaurering av nedslitte bitt.

Forstyrrelser i utviklingen og forkalkningen av tennene forekommer så vel i forbindelse med melketennene som med det permanente tannsettet. Mineraliseringen av melketennene finner sted før fødselen og er sjelden utsatt for feil i et normalt svangerskap. Det ufødte barnet og tennene har høy prioritet fra naturens side når det gjelder tilførsel av mineraler til tenner under dannelse. I fosterlivet oppstår derfor sjelden skader i tannutviklingen som ikke skyldes genfeil. Etter fødselen forekommer slike feil hyppigere. Sykdommer som fører til lavt kalsium/fosfatnivå i blodet kan gi tannutviklingsfeil. Sykdommer som fører til høy feber kan gi forstyrrelser i tannutviklingen. Medikamentet tetracyklin skal unngås i perioden hvor tenner dannes fordi dette stoffet binder seg til tannvev og misfarger tennene.

Biomarkører som tungmetallene bly, sink og kvikksølv avleires i tannvev som dannes i eksponeringsperioden. Analyser av tenner kan indikere i hvilken grad oppvekstmiljøet har vært forurenset. Foreløpig er slike analyser kun gjort i forskningsøyemed. Forskning har vist at eksponering for miljøgifter som dioksin og PCB gir økt forekomst av emaljeskader.

Det kan forekomme at fortennene eller jekslene i melketannsettet ikke felles til vanlig tid. Tannfelling og tannfrembrudd er i stor grad styrt av gener. Ved problemer er det grunn til å forhøre seg om andre familiemedlemmer har tilsvarende erfaringer. I så fall vet en mer om hva som er i vente. Avvik i tannfrembrudd kan også skyldes lokale eller andre generelle faktorer. Røntgenbilder er til uvurderlig nytte når forstyrrelser i tannfrembruddet skal kartlegges. For eksempel kan det være en overtallig tann (mesiodens) som hindrer en fortann i å bryte frem. Hjørnetannen og visdomstannen (3. molar) i det permanente tannsettet gir flest problemer med tannfrembruddet. Hjørnetennene i overkjeven bryter noen ganger frem for høyt oppe på yttersiden av kjevebuen og gir inntrykk av å stikke unormalt langt ut. Dette gjør i mange tilfeller foreldrene urolige, men hvis det er tilstrekkelig plass til denne hjørnetannen, vil den i løpet av forholdsvis kort tid innta sin normale posisjon. Mens tennenes størrelse er gitt ved frembrudd så vokser barnet, og det som ser ut som et plassproblem, kan løse seg ved naturlig vekst av kjevene. Hvis det ikke er tilstrekkelig plass, kan det bli nødvendig med tannregulering.

Tannfrembruddet av tredje jeksel, eller visdomstannen, kan ofte bli problematisk på grunn av plassmangel i kjeven eller fordi tannanlegget har gal stilling i kjeven. Visdomstennene kan ofte forbli liggende i kjeven uten å bryte frem. Dersom dette ikke skaper problemer i forhold til andre tenner eller på annen måte, er det ikke nødvendig å fjerne dem. Visdomstenner som bryter frem, kan medføre betennelse i det omliggende tannkjøttet og påføre pasienten store plager. I slike tilfeller er det ofte best å fjerne jekselen.

Avvik forekommer når det gjelder form, antall og tennenes stilling, og dessuten når det gjelder innbyrdes forhold mellom tennene i over- og underkjeven. Disse avvikene treffer man på i melketannsettet så vel som i det permanente tannsettet. Særlig viktig er de avvikene som oppstår på grunn av uheldige vaner i barneårene. Disse kan for en stor del unngås, og de kan selvkorrigeres eller lett rettes helt opp igjen hvis uvanen avsluttes før barnet er for gammelt.

Langvarige sugevaner på smokk, tommel eller andre fingrer, leppebiting og tungesuging kan forårsake åpent bitt hvor fortennene i kjevene ikke møtes ved tygging. Sugevaner som fortsetter ut over 3–4-årsalder vil ofte skape bittavvik som krever tannregulering senere. Sugingen må pågå 5–6 timer i døgnet for at tennene skal påvirkes.

Andre bittavvik kan skyldes et misforhold mellom tennenes størrelse og den plass de har til rådighet i kjevene. Ved plassmangel kan noen tenner bli trengt ut av tannrekken, mens andre ikke kan bryte frem i det hele tatt.

Tennene i over- og underkjeven møtes ved sambitt, på fagspråket kalt okklusjon. Den amerikanske tannlegen Angle har laget en tredelt inndeling av okklusjonen for å kunne karakterisere de viktigste avvikene. Inndelingen tar bl.a. utgangspunkt i hvordan seksårsjekselen i overkjeven treffer tilsvarende jeksel i underkjeven.

I Angle klasse I har underkjeven normal stilling i forhold til overkjeven. Referansepunktet på seksårsjekselen i overkjeven er den fremste tyggeknuten og hvordan denne biter i forhold til fordypningen på kinnsiden av seksårsjekselen i underkjeven.

I klasse II har man et avvik hvor seksårsjekselen biter for langt bak, og dette gir ofte overbitt.

Klasse III betyr at underkjeven er fremskutt i forhold til overkjeven og dette representerer underbitt.

I prinsippet kan avvik i tannstilling enten være avgrenset til tenner og kjevekam eller de kan skyldes mer basale avvik i ansiktskraniet. Det siste vil ofte komplisere behandlingen. I noen tilfeller med plassmangel i kjevene vil tannlegen anbefale at permanente tenner trekkes.

Ved behandling av avvikende stilling av tennene reguleres tannen langsomt på plass med et vedvarende trykk. Vanligvis brukes krefter opptil 0,1 N (ca. 100 gram), og det er et hovedpoeng at denne kraften kan forankres i tenner som ikke skal flyttes som for eksempel jeksler. Ulike former for fjærer og strikker brukes. Behandlingen foregår over en viss tid, fordi kjevebeinet skal ha tid til å omformes ved presset fra tannen. Ved kontrollene vil kjeveortopeden aktivere apparaturen for å sette på ny kraft, og da kan tennene som skal flyttes, føles litt ømme. Kjeveortopedisk apparatur er i prinsippet av to typer. Enten avtagbare plater eller fastsittende reguleringsstreng som er festet til tennene med pålimte plastklosser («brackets») Brukes en løs plate, så er det pasienten selv som tar den inn og ut av munnen. Platen kan brukes både på dagtid og om natten.

Det er gunstig å starte med tannregulering før barnet er helt utvokst, men også hos voksne kan tannregulering gjennomføres med godt resultat. Etter den aktive behandlingen kommer en periode hvor resultatet må stabiliseres.

Behandlingsperiodens lengde vil være avhengig av bittavvikets alvorlighet, vanligvis vil behandlingen være gjennomført i løpet av en toårsperiode. En bivirkning som forekommer ved tannregulering, er avkortet rotlengde hos noen pasienter uten at det nødvendigvis har praktisk betydning. Kjeveortopedisk apparatur vanskeliggjør tannrengjøring, og det er derfor nødvendig at den enkelte er påpasselig for å unngå karies.

Det er et gradert refusjonssystem fra trygden for tannregulering. De som har størst behov, får mest refusjon, mens de med mindre behandlingsbehov får mindre. De fleste som har tannregulering, har et bittavvik med trangstilling av tenner som gir 40 % refusjon. Mer omfattende reguleringsbehov som ved leppe-kjeve-ganespalte utløser 100 % refusjon. For voksne over 18 år er det ingen refusjon. I dag er det vanlig at mellom 1/3 og 1/4 av et barnekull får tannregulering.

Hvor lang tid det tar å korrigere et avvik, avhenger av hvor alvorlig tilfellet er, av vevets reaksjon på behandlingen og av pasientens egen oppfølging. Tennenes posisjon på kjevekammen er også et resultat av trykket fra tunge (trykk utover) og kinn og lepper (trykk innover). Et stabilt resultat etter regulering er bl.a. avhengig av at påvirkningen fra disse strukturene ikke blir for sterk i gal retning.

Se også karies, periodontitt, tannrengjøring, tannrotbetennelse, tannstein, tannuttrekking.

Tann Mineralisering starter (svangerskapsmåned) Frembruddstider som omfatter de fleste barn (alder i mnd.)
Første fortann 4 6–12
Andre fortann 4 9–16
Hjørnetann 4 16–23
Første molar (jeksel) 4 14–19
Andre molar (jeksel) 5 24–33

Fortennene i underkjeven er de første tennene som bryter frem. Ni av ti barn vil få første tann i perioden fra 4–13 mnd. alder. Dannelsen av melketannsettet tar ca. 4 år og tennene bryter frem i løpet av en toårs periode. Samtlige røtter er ferdig utviklet ved 3 ½ års alder.

Tann Mineralisering starter Frembruddstider som omfatter de fleste barn (alder i år)
Første fortann 3–4 mnd. 5–7
Andre fortann 4–5 mnd. 6–9
Hjørnetann 6 mnd. 9–13
Første premolar (liten jeksel) 1 ½–2 år 9–11
Andre premolar (liten jeksel) 2–2 ½ år 9–13
Første molar (jeksel) Fødsel 5–7
Andre molar (jeksel) 2 ½– 3 år 10–14

Generelt starter utviklingen av underkjevens tenner først og disse bryter også tidligere frem enn overkjevens tenner. Det tar om lag 3 år fra en tann er fullt frembrudt til roten er ferdig utviklet. Tredje molar (visdomstannen) har svært varierende frembruddstid, men bryter vanligvis frem i alderen 17–25 år.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.