tennene

Melketennene er det første tannsettet hos barn. Melketannsettet består av 20 tenner: to jeksler og tre fronttenner (det vil si to fortenner og én hjørnetann) i hver kjevehalvdel i over- og underkjeven. Melketennene har en viktig funksjon, ikke bare som tyggeredskap, men også som støtte for det underliggende blivende tannsettet. Normal dannelse av melketennene har dessuten stor betydning for språkutviklingen hos barnet.

• Les mer om melketennene.

Tannfellingen foregår ved at de permanente tennene under barnets vekst trykker mot røttene på melketennene. Melketennenes røtter vil etter hvert bli «spist opp» (resorbert) av kroppens celler. Melketannen blir løsere og felles når roten er helt resorbert. Den består da normalt bare av kronen, eventuelt med takkete rester av roten. Melketannen inneholder ikke lenger pulpavev, og løsningen skjer uten smerter og knapt nok blødning. Kort tid etter bryter den nye tannen frem. Hvis det går mer enn et halvt år før den permanente tannen viser seg, bør man rådføre seg med tannpleier eller tannlege.

Det permanente tannsettet består vanligvis av 32 tenner: tre jeksler (molarer), to premolarer, en hjørnetann (canin) og to fortenner (incisiver) i hver kjevehalvdel i over- og underkjeven. De tre jekslene kalles seksårsjeksel, tolvårsjeksel og visdomstann.

Tennene bryter vanligvis frem fra femårsalder til fjortenårsalder. Det vil ta omtrent fem til sju år fra den første permanente tannen er frembrutt til alle er på plass. Visdomstennene (bakerste jeksel) kan avvike fra dette. Rekkefølgen på frembruddet av de permanente tennene er mindre lovmessig enn ved frembruddet av melketennene.

Først kommer de såkalte seksårsjekslene. Det er de forreste permanente jekslene som bryter frem like bak bakerste melkejeksel, først i underkjeven. Deretter følger de midterste fortennene og så fortennene ved siden av disse. Etter et par års pause felles og erstattes hjørnetennene. Så står melkejekslene for tur; først de forreste og sist de bakerste, og disse tennene erstattes av de såkalte premolarene. Rekkefølgen kan imidlertid som nevnt variere. Endelig kommer jeksel nummer to (tolvårsjekselen) bak hver seksårsjeksel, og dette skjer i 10–14-årsalderen. Den tredje og bakerste jekselen (visdomstannen), bryter frem først i 17–25-årsalderen, dersom den da ikke har en slik plassering i kjeven at den ikke kan komme frem.

Hvis en melketann ikke felles, kan årsaken være at den tilsvarende permanente tannen ikke er anlagt eller er ute av stilling. Dette sjekkes med et røntgenbilde før melketannen eventuelt fjernes. Manglende tannanlegg kalles agenesi. Det kan også forekomme overtallige tenner som kan hindre tannfrembruddet. Disse ses oftest i overkjevens front.

Melketennene er blålig hvite, mens de permanente tennene er mer gulaktige. De blir gulere med årene, fordi tannbenet blir tykkere og tettere og fortrenger pulpaen. Etter skade av en tann (for eksempel et slag) kan det lages så mye tannbein at pulpa fortrenges fullstendig. Tannen får da gjerne en gulere farge og skiller seg tydelig fra de andre tennene. Dersom det har vært blødning inne i en tann, kan den bli grålig og betydelig mørkere enn nabotennene. Hvis emaljedannelsen forstyrres, vil den ellers gjennomskinnelige emaljen bli ugjennomskinnelig (opak) og tett med fargesjatteringer fra kritthvitt til gul og brunt. Ofte vil det være avgrensede flekker som får fargeforandringer, men all emalje kan være misfarget. Dette sees ved genetiske sykdommer som rammer all emaljedannelse, og etter sykdom og andre påvirkninger mens tannen dannes. Antibiotikumet tetrasyklin bør unngås i barneårene når tenner dannes, fordi dette stoffet avleires i tannvev under utvikling og gir en gråblå misfarging. Kronisk overdosering av fluorider som svelges kan også gi emaljeforandringer, men dette har liten praktisk betydning i de fleste tilfeller. I enkelte land hvor drikkevannet kommer fra borebrønner med svært høyt fluorinnhold, kan dette føre til skjemmende emaljeskader med kritthvite til brunsvarte flekker og avskalling.

Ved normalt sambitt er det kontakt mellom overkjevens og underkjevens tenner. Det vil si at alle jekslene møtes med tyggeflatene mot hverandre, samtidig med at fortennene i underkjeven møter baksiden av fortennene i overkjeven. Sett fra siden danner det normale bittet en sagtakket linje hvor tennene i over- og underkjeve passer sammen i et mønster. Denne begynner med at den øverste hjørnetannen går ned mellom underkjevens hjørnetann og den forreste premolaren. På tilsvarende måte møter de andre tennene to motstående tenner bortsett fra visdomstennene i overkjeven.

Det er viktig for utviklingen av bittet at seksårsjekselen bryter frem normalt. Dersom melkejeksler får mye karies («hull i tennene») og må fjernes på barn under syv år, kan seksårsjekselen i samme kjeve bevege seg fremover slik at det blir plassmangel for de tennene som ennå ikke er frembrutt. Ved plassmangel kan det bli aktuelt med tannregulering.

Tannbein lages av en type celler som kalles odontoblaster. Det finnes også en type celler som bryter ned tannbein, odontoklaster. Etter at tannen er ferdig dannet, blir odontoblastene liggende i et lag på dentinoverflaten mot pulpaen med tynne utløpere inn i dentinet. Ved skader på tannen, som for eksempel karies eller tannslitasje, kan odontoblastene produsere nytt tannbein inn mot pulpahulen hvis pulpavevet er intakt. Tannbein består, i likhet med beinvev, av krystaller av kalsiumfosfatet hydroksylapatitt (som har kjemisk formel Ca(OH₂–3Ca₃(PO₄)₂)), men er mye tyngre og tettere enn beinvev. Tettheten skyldes at tannbeinet er tettpakket av krystaller uten hulrom for blodårer som i bein (Havers' kanal). I tannbein finnes kun tynne kanaler som kalles dentinkanaler som ineholder utløpere fra odontoblastene. Krystallene er innleiret i et nettverk av kollagenfibre. Deler av dentinkanalene inneholder nerver. Det er tett kontakt mellom odontoblastutløpere og nerveendene i tannbeinet og pulpaen. Hvis emaljen er skadet, kan tannbeinet komme i kontakt med mat, drikke, luft eller annet i munnen. Da kan nerveutløpere i dentinkanalene aktiveres. Noen av disse utløperne er smertefølsomme nervefibre, og dette kan forklare at dentinet er smertefølsomt. Odontoklastene bryter ned tannbeinet i melketennenes røtter slik at de permanente tennene kan bryte fram.

Kronens tannbein er dekket av emalje. Emaljen er kroppens hardeste vev og er nesten like hard som glass. Emaljen har til oppgave å beskytte tannbeinet mot mekanisk slitasje, syrer, enzymer og andre oppløsende stoffer. Tannemalje produseres av ameloblastceller.

Emaljen består også av krystaller av hydroksylapatitt, men krystallene ligger langt tettere enn i tannbeinet og er om lag 200 ganger større. De har form som fem- eller sekskantede prismer (det går 10 000 av dem på et knappenålshode). Prismene ligger tett sammenpakket og står vinkelrett mot overflaten av tannen. Krystallene er innesluttet i et nettverk av nesten uoppløselige proteinfibre. Disse utgjør bare om lag én prosent av emaljens masse, men de gjør den likevel ytterst motstandsdyktig mot syrer, enzymer og andre oppløsende stoffer. Emaljelaget er omtrent én millimeter tykt. Ameloblastene går til grunne når emaljeproduksjonen er avsluttet og tannen bryter ut gjennom slimhinnen i munnhulen. Det kan derfor ikke produseres ny emalje senere i livet.

Emaljen er hvit, men svært gjennomskinnelig. Tannens farge bestemmes derfor mye av tannbeinets farge. Tannemaljen kan misfarges av mat, drikke, tobakk, karies og tannstein. Overflatisk misfarge kan fjernes med tannbørste og tannpasta. Farget belegg og tannstein som sitter mer fast kan fjernes av tannlege eller tannpleier.

Sementen dekker rotoverflaten og likner på beinvev. Den grenser inntil tannemaljen i tannhalsområdet. Sementen lages av cementoblaster, og består av hydroksylapatittkrystaller som i emalje og tannbein, men er mye tynnere enn emalje. I den øverste tredjedelen av rota er sementen uten celler, mens i den nederste delen er det noen celler innbakt i og utenpå sementen. Det gjør at det kan produseres noe mer sement i løpet av livet. Sementen er feste for fibrene som fester tannen til kjevebeinet.

Tennenes form er tilpasset deres funksjon. De brede, meiselformede fortennene egner seg til å bite av maten, mens de spisse hjørnetennene hos dyrene er et effektivt våpen. Jekslene er knuseapparater og har tyggeknuter. Premolarene har to tyggeknuter atskilt av en fure som følger tannrekkens retning, mens jekslene, som er større, har flere tyggeknuter.

De forreste tennene har bare én enkelt rot hver; den forreste premolaren i overkjeven har imidlertid to sidestilte røtter som ofte er vokst sammen. De bakerste tennene, de store jekslene, har i underkjeven to røtter, den ene foran den andre, mens de i overkjeven har tre røtter, to ut mot kinnet og én inn mot ganen.