tennene

Tannben består i likhet med benvev av krystaller av kalsiumfosfatet hydroksylapatitt (Ca(OH₂–3Ca₃(PO₄)₂)), men er mye tyngre og tettere enn benvev. Krystallene er innleiret i et nettverk av kollagenfibrer. Tannben er et levende vev som kan produseres av odontoblaster hele livet forutsatt at pulpavevet i tannen er intakt. Deler av dentinkanalene inneholder nerver. Det er tett kontakt mellom odontoblastutløpere og nerveendene i tannbenet og pulpaen. Dette kan forklare at dentinet er smertefølsomt.

Emaljen er organismens hardeste vev og er nesten like hard som glass. Også emaljen består av krystaller av hydroksylapatitt, men krystallene ligger langt tettere enn i tannbenet og er om lag 200 ganger større. De har form som fem- eller sekskantede prismer (det går 10 000 av dem på et knappenålshode). Prismene ligger tett sammenpakket og strekker seg fra tannbenet til overflaten av tannen. Krystallene er innesluttet i et nettverk av nesten uoppløselige proteinfibre. Disse utgjør bare om lag én prosent av emaljens masse, men de gjør den likevel ytterst motstandsdyktig mot syrer, enzymer og andre oppløsende stoffer. Ameloblastene går til grunne når emaljeproduksjonen er avsluttet og tannen bryter ut gjennom slimhinnen i munnhulen.

Sementen dekker rotoverflaten og likner på benvev. Sementen er feste for fibrene som fester tannen til kjevebenet.

Melketennene er det første tannsettet hos barn. Melketannsettet består av 20 tenner: to jeksler og tre fronttenner (det vil si to fortenner og én hjørnetann) i hver kjevehalvdel i over- og underkjeven. Melketennene har en viktig funksjon, ikke bare som tyggeredskap, men også som støtte for det underliggende blivende tannsettet. Normal dannelse av melketennene har dessuten stor betydning for språkutviklingen hos barnet.

• Les mer om melketennene.

Tannfellingen foregår ved at de permanente tennene under veksten trykker mot røttene på melketennene. Melketennenes røtter vil etter hvert bli «spist opp» (resorbert) av kroppens celler. Melketannen blir etter hvert løsere og felles når roten er helt resorbert. Den består da normalt bare av kronen, eventuelt med takkete rester av roten. Melketannen inneholder ikke pulpavev, og løsningen skjer uten smerter og knapt nok blødning. Ikke lenge etter bryter den nye tannen frem. Hvis det går mer enn et halvt år før den permanente tannen viser seg, bør man rådføre seg med tannpleier eller tannlege.

Det permanente tannsettet består vanligvis av 32 tenner. Bortsett fra de fire visdomstennene bryter tennene vanligvis frem fra femårsalder til fjortenårsalder. Det vil ta omtrent fem til sju år fra den første permanente tannen er frembrutt til alle er på plass; bortsett fra visdomstennene. Rekkefølgen på frembruddet av de permanente tennene er mindre lovmessig enn ved frembruddet av melketennene.

Først kommer de såkalte seksårsjekslene. Det er de forreste permanente jekslene (molarene) som bryter frem like bak bakerste melkejeksel, først i underkjeven. Deretter følger de midterste fortennene og så fortennene ved siden av disse. Etter et par års pause felles og erstattes hjørnetennene. Så er det melkejekslene sin tur; først de forreste og sist de bakerste, og disse tennene erstattes av de såkalte premolarer. Rekkefølgen kan imidlertid som nevnt variere. Endelig kommer jeksel nummer to (tolvårsjekselen) bak hver seksårsjeksel, og dette skjer i 10–14-årsalderen. Den tredje og bakerste jekselen (visdomstannen), bryter frem først i 17–25-årsalderen, dersom den da ikke har en slik plassering i kjeven at den ikke kan komme frem.

Hvis en melketann ikke felles, kan årsaken være at den tilsvarende permanente tannen ikke er anlagt eller er ute av stilling. Dette sjekkes med et røntgenbilde før melketannen eventuelt fjernes. I fronten i overkjeven forekommer det også overtallige tenner som kan hindre tannfrembruddet.

Tennenes form er tilpasset deres funksjon. De brede, meiselformede fortennene egner seg til å bite av maten, mens de spisse hjørnetennene hos dyrene er et effektivt våpen. Jekslene er knuseapparater og har tyggeknuter. Premolarene har to tyggeknuter atskilt av en fure som følger tannrekkens retning, mens jekslene som er større, har flere tyggeknuter.

De forreste tennene har bare én enkelt rot hver; den forreste premolaren i overkjeven har imidlertid to sidestilte røtter som ofte er vokst sammen. De bakerste tennene, de store jekslene, har i underkjeven to røtter, den ene foran den andre, mens de i overkjeven har tre røtter, to ut mot kinnet og én inn mot ganen.

Melketennene er blålig hvite, mens de permanente tennene er mer gulaktige. De blir gulere med årene, fordi tannbenet blir tykkere og tettere. Etter skade av en tann (for eksempel et slag) kan det lages så mye tannben at pulpa fortrenges fullstendig. Tannen får da gjerne en gulere farge og skiller seg tydelig fra de andre tennene. Dersom det har vært blødning inne i en tann, kan den bli grålig og betydelig mørkere enn nabotennene. Hvis emaljedannelsen forstyrres, vil den ellers gjennomskinnelige emaljen bli ugjennomskinnelig (opak) og tett med fargesjatteringer fra kritthvitt til gul og brunt. Ofte vil det være avgrensede flekker som får fargeforandringer, men all emalje kan være misfarget. Dette sees ved genetisk sykdommer som rammer all emaljedannelse. Antibiotikumet tetrasyklin bør unngås i barneårene når tenner dannes fordi dette stoffet avleires i tannvev under utvikling og misfarger dette. Kronisk overdosering av fluorider som svelges kan også gi emaljeforandringer, men dette har liten praktisk betydning i de fleste tilfeller. I enkelte land hvor drikkevannet kommer fra borebrønner med svært høyt fluorinnhold kan dette føre til skjemmende emaljeskader.