tennene

I likhet med benvev består dentinet av krystaller av kalsiumfosfatet hydroksylapatitt (Ca(OH₂–3Ca₃(PO₄)₂)), men er mye tyngre og tettere enn benvev. Krystallene er innleiret i et nettverk av kollagenfibrer. Dentinet er et levende vev som kan produseres av odontoblaster hele livet forutsatt at pulpavevet i tannen er intakt. Deler av dentinkanalene inneholder nerver. Det er tett kontakt mellom odontoblastutløpere og nerveendene i dentin og pulpa. Dette kan forklare at dentinet er smertefølsomt.

Emaljen er organismens hardeste vev og er nesten like hard som glass. Også emaljen består av krystaller av hydroksylapatitt, men krystallene ligger langt tettere enn dentinkrystallene og er om lag 200 ganger større. De har form som fem- eller sekskantede prismer (det går 10 000 av dem på et knappenålshode). Prismene ligger tett sammenpakket og strekker seg fra dentinet til overflaten av tannen. Krystallene er innesluttet i et nettverk av nesten uoppløselige proteinfibrer. Disse utgjør bare om lag én prosent av emaljens masse, men de gjør den likevel ytterst motstandsdyktig mot syrer, enzymer og andre oppløsende stoffer. Ameloblastene går til grunne når emaljeproduksjonen er avsluttet og tannen bryter ut gjennom slimhinnen i munnhulen.

Sementen dekker rotoverflaten og likner på benvev. Sementen er feste for fibrene som fester tannen til kjevebenet.

Melketennene dannes som nevnt allerede fra sjette fosteruke, men tannfrembruddet begynner normalt først i barnets sjette levemåned. I de fleste tilfellene bryter de fire midterste fortennene frem tidligst, vanligvis først i underkjeven. Et par måneder senere kommer de fire ytterste fortennene, slik at alle fortenner ofte er kommet frem ved ettårsalderen. Deretter følger de fire forreste jekslene og så hjørnetennene midt i eller sist i andre leveår, mens de fire bakerste jekslene først er fremme omkring 2½-årsalderen. Melketannsettet består totalt av 20 tenner.

Mange foreldre knytter feber og slapphet hos barnet til frembrudd av tenner. Det er imidlertid ikke påvist at tannfrembrudd i seg selv fører til sykdom. Barn i ½–1½-årsalder er lett mottakelige for infeksjoner og har ikke så sjelden feber og nedsatt allmenntilstand. Men barnet kan være mer urolig og irritert enn vanlig. En lokal kløe i tannkjøttet kan føre til irritabilitet, og barnet putter alt det kommer over i munnen. Spyttsekresjonen/ -utskillelsen øker i takt med tannfrembruddet, og barnet vil sikle som følge av det. Noen opplever også at barnet får diaré. Dette kan sees i sammenheng med at det er på dette tidspunktet barnet går over fra flytende til fast føde. Den økte spyttsekresjonen og siklingen i kombinasjon med alt barnet putter i munnen, kan også forklare økt tarmaktivitet. Tilsvarende gjelder for rødhet/utslett rundt munnen. Studier har vist at det er en sammenheng mellom sikling, økt irritabilitet, suge- og bitebehov og tannfrembrudd, mens det er en svakere sammenheng mellom gniing i ørene, nedsatt appetitt på fast føde, hudutslett, svak temperaturstigning og søvnløshet rundt dagene for tannfrembrudd. I forbindelse med tannfrembruddet kan barnet med fordel få en bitering av gummi. Denne er lett å holde ren og gir ikke sår og rifter i tannkjøttet.

Tidspunktene for tannfrembruddene kan variere en del, og et forsinket frembrudd hos fullstendig friske barn skyldes vanligvis arv. Normalvariasjonen, det vil si tiden for første frembrudd for ni av ti barn er fra fire til tretten måneder med gjennomsnitt på åtte måneder. Det forekommer også en sjelden gang at barn blir født med tenner.

Tannfellingen foregår ved at de permanente tennene under veksten trykker mot røttene på melketennene. Melketennenes røtter vil etter hvert bli resorbert («spist opp») av kroppens celler. Melketannen blir etter hvert løsere og felles når roten er helt resorbert. Tannen består da normalt bare av kronen, eventuelt med takkete rester av roten. Den inneholder ikke pulpavev, og løsningen skjer uten smerter og knapt nok blødning. Ikke lenge etter bryter den nye tannen frem. Hvis det går mer enn et halvt år før den viser seg, bør man rådføre seg med tannpleier eller tannlege.

Det anlegges normalt 32 permanente tenner. Bortsett fra de fire visdomstennene bryter tennene vanligvis frem fra femårsalder til 14-årsalder. Det vil ta cirka fem–sju år fra den første permanente tann er frembrutt til alle er på plass; bortsett fra visdomstennene. Rekkefølgen på frembruddet av blivende tenner er mindre lovmessig enn ved det første tannfrembruddet.

Først kommer de såkalte seksårsjekslene. Det er de forreste permanente jekslene (molarene) som bryter frem like bak bakerste melkejeksel, først i underkjeven. Deretter følger de midterste fortennene og så fortennene ved siden av disse. Etter et par års pause felles og erstattes hjørnetennene. Så er det melkejekslene sin tur; først de forreste og sist de bakerste, og disse tennene erstattes av de såkalte premolarer. Rekkefølgen kan imidlertid som nevnt variere. Endelig kommer molar nummer to (tolvårsjekselen) bak hver seksårsjeksel, og dette skjer i 10–14-årsalderen. Den tredje molaren, den bakerste jekselen (visdomstannen), bryter frem først i 17–25-årsalderen, dersom den da ikke har en slik plassering i kjeven at den ikke kan komme frem.

Hvis en melketann ikke felles, kan årsaken være at den tilsvarende permanente tannen ikke er anlagt eller er ute av stilling. Dette sjekkes røntgenologisk før melketannen eventuelt fjernes. I fronten i overkjeven forekommer det også overtallige tenner som kan hindre tannfrembruddet.

Tennenes form er tilpasset deres funksjon. De brede, meiselformede fortennene egner seg til å bite av maten, mens de spisse hjørnetennene hos dyrene er et effektivt våpen. Jekslene er knuseapparater, og er forsynt med tyggeknuter. Premolarene har to tyggeknuter atskilt av en fure som følger tannrekkens retning, mens molarene som er større, har flere tyggeknuter.

De forreste tennene har bare én enkelt rot; den forreste premolaren i overkjeven har imidlertid to sidestilte røtter som ofte er vokst sammen. De bakerste tennene, de store jekslene, har i underkjeven to røtter, den ene foran den andre, mens de i overkjeven har tre røtter, to ut mot kinnet og én inn mot ganen.

Melketennene er blålig hvite, mens de permanente tennene er mer gulaktige. De blir gulere med årene, fordi dentinet blir tykkere og tettere. Etter skade av en tann (for eksempel et slag) kan dentindannelsen bli så kraftig at pulpa fortrenges fullstendig. Tannen får da gjerne en gulere farge og skiller seg tydelig fra de andre tennene. Dersom det har vært blødning inne i en tann, kan den bli grålig og betydelig mørkere enn nabotennene. Hvis emaljedannelsen forstyrres, vil den ellers gjennomskinnelige emaljen bli opak og tett med fargesjatteringer fra kritthvitt til gul og brunt. Ofte vil det være avgrensede flekker som får fargeforandringer, men all emalje kan være misfarget. Dette sees ved genetisk betingede sykdommer som rammer all emaljedannelse. Medikamentet tetracyklin bør unngås i barneårene når tenner dannes fordi dette stoffet avleires i tannvev under utvikling og misfarger dette. Kronisk overdosering av fluorider som svelges kan også gi emaljeforandringer, men dette har liten praktisk betydning i de fleste tilfeller. I enkelte land hvor drikkevannet kommer fra borebrønner med svært høyt fluorinnhold kan dette føre til skjemmende emaljeskader.

Forstyrrelser i utviklingen og forkalkningen av tennene forekommer så vel i forbindelse med melketennene som med det permanente tannsettet. Mineraliseringen av melketennene finner sted før fødselen og er sjelden utsatt for feil i et normalt svangerskap. Det ufødte barnet og tennene har høy prioritet fra naturens side når det gjelder tilførsel av mineraler til tenner under dannelse. I fosterlivet oppstår derfor sjelden skader i tannutviklingen som ikke skyldes genfeil. Etter fødselen forekommer slike feil hyppigere. Sykdommer som fører til lavt kalsium/fosfatnivå i blodet kan gi tannutviklingsfeil. Sykdommer som fører til høy feber kan gi forstyrrelser i tannutviklingen. Medikamentet tetracyklin skal unngås i perioden hvor tenner dannes fordi dette stoffet binder seg til tannvev og misfarger tennene.

Biomarkører som tungmetallene bly, sink og kvikksølv avleires i tannvev som dannes i eksponeringsperioden. Analyser av tenner kan indikere i hvilken grad oppvekstmiljøet har vært forurenset. Foreløpig er slike analyser kun gjort i forskningsøyemed. Forskning har vist at eksponering for miljøgifter som dioksin og PCB gir økt forekomst av emaljeskader.

Det kan forekomme at fortennene eller jekslene i melketannsettet ikke felles til vanlig tid. Tannfelling og tannfrembrudd er i stor grad styrt av gener. Ved problemer er det grunn til å forhøre seg om andre familiemedlemmer har tilsvarende erfaringer. I så fall vet en mer om hva som er i vente. Avvik i tannfrembrudd kan også skyldes lokale eller andre generelle faktorer. Røntgenbilder er til uvurderlig nytte når forstyrrelser i tannfrembruddet skal kartlegges. For eksempel kan det være en overtallig tann (mesiodens) som hindrer en fortann i å bryte frem. Hjørnetannen og visdomstannen (tredje molar) i det permanente tannsettet gir flest problemer med tannfrembruddet. Hjørnetennene i overkjeven bryter noen ganger frem for høyt oppe på yttersiden av kjevebuen og gir inntrykk av å stikke unormalt langt ut. Dette gjør i mange tilfeller foreldrene urolige, men hvis det er tilstrekkelig plass til denne hjørnetannen, vil den i løpet av forholdsvis kort tid innta sin normale posisjon. Mens tennenes størrelse er gitt ved frembrudd så vokser barnet, og det som ser ut som et plassproblem, kan løse seg ved naturlig vekst av kjevene. Hvis det ikke er tilstrekkelig plass, kan det bli nødvendig med tannregulering.

Tannfrembruddet av tredje jeksel, eller visdomstannen, kan ofte bli problematisk på grunn av plassmangel i kjeven eller fordi tannanlegget har gal stilling i kjeven. Visdomstennene kan ofte forbli liggende i kjeven uten å bryte frem. Dersom dette ikke skaper problemer i forhold til andre tenner eller på annen måte, er det ikke nødvendig å fjerne dem. Visdomstenner som bryter frem, kan medføre betennelse i det omliggende tannkjøttet og påføre pasienten store plager. I slike tilfeller er det ofte best å fjerne jekselen.

Avvik forekommer når det gjelder form, antall og tennenes stilling, og dessuten når det gjelder innbyrdes forhold mellom tennene i over- og underkjeven. Disse avvikene treffer man på i melketannsettet så vel som i det permanente tannsettet. Særlig viktig er de avvikene som oppstår på grunn av uheldige vaner i barneårene. Disse kan for en stor del unngås, og de kan selvkorrigeres eller lett rettes helt opp igjen hvis uvanen avsluttes før barnet er for gammelt.

Langvarige sugevaner på smokk, tommel eller andre fingrer, leppebiting og tungesuging kan forårsake åpent bitt hvor fortennene i kjevene ikke møtes ved tygging. Sugevaner som fortsetter ut over tre–fireårsalder vil ofte skape bittavvik som krever tannregulering senere. Sugingen må pågå fem–seks timer i døgnet for at tennene skal påvirkes.

Andre bittavvik kan skyldes et misforhold mellom tennenes størrelse og den plass de har til rådighet i kjevene. Ved plassmangel kan noen tenner bli trengt ut av tannrekken, mens andre ikke kan bryte frem i det hele tatt.

Tennene i over- og underkjeven møtes ved sambitt, på fagspråket kalt okklusjon. Den amerikanske tannlegen Edward Angle (1855–1930) laget en tredelt inndeling av okklusjonen for å kunne karakterisere de viktigste avvikene. Inndelingen tar blant annet utgangspunkt i hvordan seksårsjekselen i overkjeven treffer tilsvarende jeksel i underkjeven.

I Angle klasse I har underkjeven normal stilling i forhold til overkjeven. Referansepunktet på seksårsjekselen i overkjeven er den fremste tyggeknuten og hvordan denne biter i forhold til fordypningen på kinnsiden av seksårsjekselen i underkjeven.

I klasse II har man et avvik hvor seksårsjekselen biter for langt bak, og dette gir ofte overbitt.

Klasse III betyr at underkjeven er fremskutt i forhold til overkjeven og dette representerer underbitt.

I prinsippet kan avvik i tannstilling enten være avgrenset til tenner og kjevekam eller de kan skyldes mer basale avvik i ansiktskraniet. Det siste vil ofte komplisere behandlingen. I noen tilfeller med plassmangel i kjevene vil tannlegen anbefale at permanente tenner trekkes.