Munnhulesykdommer er sykdommer i tennene, tannkjøttet, tennenes festeapparat, munnslimhinnen, de store og små spyttkjertlene, samt kjeveknoklene. Sykdommene kan være av rent lokal natur, ledd i en generell sykdom eller konsekvens av en fysisk skade.

Munnhulesykdommene kan etter sin natur inndeles slik:

  1. utviklingsforstyrrelser
  2. betennelser og betennelseslignende tilstander
  3. godartede vevsøkninger uten svulstkarakter (hyperplasier)
  4. kjevecyster og bløtvevscyster
  5. svulstdannelse
  6. sykdommer som primært angriper andre organsystemer, som blod, lymfeknuter, hud og nervesystem, men som gir seg utslag i munnhulen

Utviklingsforstyrrelser som rammer tennene, kan for eksempel være manglende tenner (agenesi), utviklingscyster (kjevecyste), forekomst av overtallige tenner (hyperodonti), spesielt i midtlinjen i overkjeven (mesiodens). Men også tennenes struktur kan være utviklingsmessig forstyrret, som ved de sjeldne tilstandene amelogenesis imperfecta, der emaljen er svekket, og dentinogenesis imperfecta, der dentinet er misdannet.

De forskjellige områdene av munnslimhinnen kan også være sete for utviklingsforstyrrelser. Man kan eksempelvis finne overvekst av tannkjøtt  (fibromatosis gingivae), som kan bli så ekstrem at tennene nærmest dekkes av bløtvev. Det kan foreligge kort tungebånd med nedsatt tungebevegelighet (ankyloglossia). Andre utviklingsforstyrrelser er leppe-kjeve-ganespalte og kløyvd tunge.

Også spyttkjertlene kan rammes av utviklingsforstyrrelser, som manglende forekomst av én eller flere store spyttkjertler, som parotis og submandibularis.

Veksten av underkjeven og overkjeven kan være hemmet på en eller begge sider ved en rekke definerte tilstander og syndromer med påfølgende ansiktsasymmetri, tilbakeliggende over- eller underkjeve med bittfeil  (skjevt bitt, overbitt, underbitt, åpent bitt  og dypt bitt) som resultat. Eksempler på syndromer der ansiktsknoklenes vekst er påvirket er Aperts syndrom, Crouzons syndrom, hemifacial mikrosomi som det av det okulo-auriculo-vertebrale spektrum, Treacher Collins syndrom og Pierre Robin syndrom.

Ved brudd i kjeveleddsregionen hos barn kan veksten skades og skjevhet av underkjeven oppstå. Vanligvis er imidlertid ovennevnte bittfeil uttrykk for normalvariasjon uten bakenforliggende sykdom eller syndrom. Kjeveknokkelen kan være liten i størrelse, mikrognati, eller posisjonert langt tilbake i forhold til skallebasis, retrognati. I kjevebenet og også i bløtvevet kan det foreligge utviklingscyster, kjevecyste.

Betennelser utgjør de viktigste sykdommene i tannkjøttet og tennenes festeapparat, periodontium. I de aller fleste tilfellene skyldes slike betennelser oppvekst av et bakteriebelegg på grunn av utilstrekkelig tannrengjøring, men generelle forhold kan også spille inn og gjøre infeksjonene verre. Spesielle bakterier er også antatt å kunne være årsak til periodontitt av den mer aggressive typen, og det er etablert mikrobiologisk diagnostikk for slike tilfeller.

Tannkjøttbetennelse starter øverst i den myke delen av tannkjøttet, gingiva, og kalles da gingivitt, en tilstand som forårsaker blødning, hevelse og noe ubehag men ikke skade på tannens festeapparat. Spredning av denne tannkjøttbetennelsen nedover i rothinnen, marginal periodontitt, gjør at tennenes festeapparat brytes ned, og etter hvert som mer og mer feste blir betent og bukker under for den nedbrytende infeksjonen, blir tannen så løs at den må fjernes av tannlegen eller faller ut av seg selv.

Periimplantitt av Hans Ragnar Preus. Gjengitt med tillatelse

I de senere år er det også registrert infeksjoner rundt tannimplantater. Dette er en infeksjon som likner på periodontitt, men som rammer benet rundt tannimplantatene. Tilstanden kalles periimplantitt og har en forekomst på omtrent 20 prosent i normalbefolkningen. Årsaken kan være sammenfallende med den som forårsaker periodontitt, men det er også spekulert i om det av og til kan skyldes feilbelastning eller kombinasjoner av disse. Utilstrekkelig tannrengjøring rundt implantatene eller spesielle bakterier er de antatt viktigste årsakene til periimplantitt, og det ansees derfor som helt avgjørende at en pasient får behandlet sin periodontitt før man setter inn tannimplantater. Manglende eller ikke vellykket behandling av periimplantitt kan ofte medføre at implantatet må fjernes, noe som kan medføre store skader på kjevebenet.

Enkelte medisiner kan gi en overvekst av og betennelse i tannkjøttet, såkalt hyperplastisk gingivitt.

Gingivitt av Hans Ragnar Preus. Gjengitt med tillatelse

En annen tilstand som også er mer vanlig enn tidligere er hyperplastisk gingivitt forårsaket av medisiner. Medisiner brukt ved epilepsi (epinat), immunosuppressiva (ciklosporin) og høyt blodtrykk (kalsiumantagonister), er sammen med utilstrekkelig tannrengjøring årsaken til at man får en varierende grad av blomkålaktig overvekst av tannkjøttet. Dette ødelegger ikke tannfestet, som periodontitt gjør, men gir en overvekst av tannkjøttet som kalles hyperplasi. Behandlingen er bedret munnhygiene/tannrengjøring inklusive bruk av mellomromsbørster, eventuelt kirurgisk fjerning av hyperplasiene hvis de er hemmende eller skjemmende sammen med mulig endring av blodtrykksmedisinen til en annen type som ikke har denne bivirkningen.

Piercing forårsaker særlig skader på fortennene i underkjeven, slik som vist her.

Piercing av Hans Ragnar Preus. Gjengitt med tillatelse

Betennelser i tannkjøttet, med tap av benfeste, kan også skyldes fysisk skade fra piercing og kuleliknende smykker i tungen eller i området mellom leppen og haken. Disse smykkene kan, om plassert feil, skade tannkjøttet og kjevebenet som tennene står i, slik at det oppstår en sekundær betennelse i det skadede vevet. Dette er skader som lett kan forveksles med periodontitt, men skyldes i utgangspunktet en fysisk skade mot området rundt tennene – i hovedsak fortennene  i underkjeven.

Betennelser i munnslimhinnen kan forårsakes av virus, sopp eller bakterier, men kan også skyldes traumer, for eksempel gnag fra en protese som passer dårlig. Hvis irritasjonen er sterk, vil man kunne få sårdannelse, og i såret kan det sette seg en infeksjon. Er traumet mindre intenst, sees gjerne en vevsøkning i form av blomkålaktig overvekst av slimhinnen kalt hyperplasi. Både virus og sopp kan forårsake disse tilstandene, med en fellesbetegnelse kalt mucositter.

Betennelse i munnslimhinnen kan dessuten skyldes allergiske eller immunologiske reaksjoner. Til sistnevnte gruppe hører munnskåld, også kalt aftøs stomatitt, og visse sykdommer som manifesterer seg med blæredannelse, som pemfigussykdommene. En vanligere form for slimhinnesykdom i munnhulen er de lichenoide forandringene. Mange mennesker har lichen planus, som er hvitlige striper i munnslimhinnen, oftest på innsiden av kinnet, uten å vite om det, siden dette er helt fritt for ubehag. En annen form for lichenoid slimhinnelidelse er erosiv lichen planus som er svært ubehagelig og ofte smertefullt. Den kan bli så ubehagelig og smertefull at pasientene til tider ikke får i seg mat. Årsaken er ukjent, men den opptrer hyppigere hos kvinner etter overgangsalderen.

En sjelden betennelsestilstand i de store spyttkjertlene er kusma, som forårsakes av kusmavirus. Ved skade av utførselsgangen til de små spyttkjertler i slimhinnen, for eksempel ved bitt-traumer, kan det oppstå stagnasjon av spytt med betennelsesforandringer omkring. Dette manifesterer seg som en ubehagelig, men ikke smertefull blålig velavgrenset kul i slimhinnen, oftest på underleppen, kalt mukocele.

Spyttsteiner kan også forekomme, og kan skyldes flere ting – ikke minst redusert spyttsekresjon og skader i spyttkjertlenes utførselsganger. Er spyttsteinen liten er det få plager, mens er den stor kan den forårsake stans i spyttets utførsel fra spyttkjertelen og noe ubehag kan føles i form av stikkende ubehag og smerter når man for eksempel spiser noe surt, som i seg selv stimulerer spyttproduksjonen. Spyttsteiner er i hovedsak sammensatt av kalsium. De kan ligge i utførselsgangen eller i selve spyttkjertelen.

Karies er vanligste årsak til betennelse i tannpulpa pulpitt. Pulpitt kan være svært smertefullt, og lokalisering av riktig tann kan være vanskelig. Ved traume mot en tann kan det også oppstå skade av tannpulpa, med påfølgende pulpitt og nekrose av tannpulpa.

Betennelser i kjeveknokkelen, osteomyelitt, har som regel sitt utspring i en betent tannrot, men kan også skyldes inntrenging av mikroorganismer gjennom et åpent brudd, eller mikroorganismer i blodbanen kan slå seg ned i kjevebenet. Også nedsatt blodtilstrømning, immunologiske forhold og ukjente faktorer er avgjørende for om denne alvorlige tilstanden oppstår.

En betennelse i benet rundt en tannrot, apikal periodontitt eller apikal ostitt, skyldes enten karies eller tannskade med påfølgende betennelse i nerven, pulpitt, og pulpanekrose («død nerve»), eller en tannkjøttbetennelse som har spredt seg ned langs tannroten, marginal periodontitt. Betennelsen kan være akutt eller kronisk. Ved akutt betennelse kan det være sterke smerter, og det kan utvikle seg til en byll, «tannbyll», som først er lokalisert til benet, «kjevebyll». Deretter gjennombrytes benhinnen, og infeksjonen går ut i bløtvevet i munnen eller på halsen og følger minste motstands vei og tyngdekraften. Akuttbehandlingen er å skjære hull på byllen og eventuelt gi antibiotika. I neste omgang må årsaken til infeksjonen behandles. Er årsaken en død tannpulpa, må tannen rotbehandles eller trekkes. Ved kronisk betennelse kan det også dannes en kjevebyll her i form av et granulom rundt rotspissen, og dette kan utvikle seg til en cyste. Disse kroniske forandringene kan sees på røntgenbilder.

Enkelte svulster utgår fra tanndannende vev, odontogene svulster. Disse er som regel av godartet natur, men kan være lokalt aggressive, som for eksempel ameloblastom, og kreve radikale  kirurgiske inngrep. Bare ytterst sjelden utvikles ondartede  odontogene svulster.

Leukoplakier er hvite flekker i slimhinnen som ikke kan diagnostiseres som noen annen kjent sykdom og som ikke kan skrapes bort. Det dreier seg oftest om en godartet vevsøkning, hyperplasi, men leukoplaki kan utvikle seg til en kreftsvulst. Det bør derfor ofte tas prøver av hvite slimhinneforandringer for mikroskopisk undersøkelse. Ikke sjelden sees dette i forbindelse med snusbruk, og leukoplakiene opptrer i de områdene av munnslimhinnen hvor snusen blir plassert.

Kreft i munnslimhinnen kan også manifestere seg som sår som ikke vil gro, ofte med blødningstendens og en fortykket vollformet periferi, men man kan også finne større vevsmasser som buker seg frem på overflaten.

Det kan oppstå svulster i både de små og de store spyttkjertlene, og svulstene kan være godartede, adenomer, eller ondartede, adenokarsinomer.

Enkelte ondartede svulster, som adenocystisk karsinom (en spesiell variant av adenokarsinom i spyttkjertler), kan forholde seg forholdsvis rolig i en årrekke før de sprer seg til andre organer, fortrinnsvis lungene.

Godartede knokkelsvulster er oftest lette å fjerne, mens ondartede svulster, for eksempel et osteogent sarkom, kan kreve fjerning av store deler av kjeven med tenner.

Tallrike sykdommer med primært angrepspunkt i andre organer og organsystemer kan gi seg utslag i munnhulen. Således kan blodsykdommen jernmangelanemi manifestere seg med sårdannelse i munnviken og rød, smertefull tunge, Plummer-Vinsons syndrom. Forskjellige typer leukemi kan forårsake overvekst av tannkjøtt, sårdannelse og blødning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.