øyeblikkelig hjelp

Hva som er øyeblikkelig hjelp følger av helsepersonelloven § 7 hvor det står at helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Øyeblikkelig hjelp er altså helsehjelp som fremstår «påtrengende nødvendig».

Hvorvidt helsehjelpen antas å være «påtrengende nødvendig» innebærer ifølge forarbeidene til helsepersonelloven et visst skjønn. Det uttrykkes videre i forarbeidene at det i vurderingen må legges vekt på «om det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av en helsetilstand.» Inngrepsvilkåret «påtrengende nødvendig» gir helsepersonell et visst spillerom.

Når helsehjelpen fremstår «påtrengende nødvendig» har pasienter krav på øyeblikkelig hjelp. Pasienten kan som hovedregel ikke nekte å ta imot slik hjelp selv om han eller hun er samtykkekompetent.

Det følger også en alminnelig hjelpeplikt i straffeloven § 287 hvor det fremgår at man straffes med bot eller fengsel om man unnlater «etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse […]»

Plikt til å yte øyeblikkelig hjelp

Plikten til å yte slik hjelp påhviler helse- og omsorgstjenesten i kommunen med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a første ledd, og spesialisthelsetjenesten med hjemmel i samme lov 2-1 b første ledd. Plikt for kommunen og spesialisthelsetjenesten til å yte øyeblikkelig hjelp følger av henholdsvis helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 og spesialisthelsetjenesteloven § 3-1.

Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp er også en personlig plikt som er pålagt leger og annet autorisert helsepersonell slik det følger av helsepersonelloven § 7. Helsepersonellets plikt strekker seg ikke lenger enn til å gi den hjelpen de «evner» å gi. Slik sett er kravet til dem relativt. Helseforetakene plikt er ikke på samme måte relativ, det stilles et mer objektivt krav til nivået på (standarden) på den øyeblikkelige hjelpen. Helsepersonell har en aktiv inngrepsplikt etter helsepersonelloven § 7.

Akuttmedisinforskriften

Ved behov for øyeblikkelig hjelp utenfor sykehus så trenger befolkningen legevakt, medisinsk nødmeldetjeneste og en ambulansetjeneste. Dette skal sikre at befolkningen ved behov for øyeblikkelig hjelp får dette på en måte som er forsvarlig og godt koordinert. I akuttmedisinforskriften fremkommer det hva som kreves av organisering av kommunal legevaktordning, av ambulansetjeneste og medisinsk nødmeldetjeneste. Forskriften er hjemlet i flere sentrale helselover slik som helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, helsepersonelloven, helseberedskapsloven og pasientjournalloven, og forskriftens virkeområde er både kommunenes og de regionale helseforetakenes akuttmedisinske tjenester utenfor sykehuset. Forskriften regulerer kommunens ansvar for kommunal legevaktordning, kompetansekrav til lege i vakt og til annet helsepersonell samt krav til utstyr i kommunal legevakt.

Forskriften regulerer også kommunens ansvar for nødmeldetjenesten, og de regionale helseforetakenes ansvar for nødmeldetjenesten, samt krav til organisering og bemanning av legevaktsentralene. Videre regulerer forskriften hvilke krav som stilles til AMK-sentralene, hvilke krav som stilles til sykehus med akuttfunksjoner samt krav til kommunikasjonsberedskap.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg