trafikkmedisin

De trafikkmedisinske erfaringene hittil viser at riktig førstehjelp og transport av skadede er av sentral betydning både for overlevelse og skadeomfang. Alle bilførere må lære seg nødvendig førstehjelp.

Undersøkelser har vist den store betydningen av bruk av sikkerhetsseler både i for- og baksete (også for barn). Innebygde puter som blåses opp automatisk ved kollisjon (airbag), redder liv og reduserer skadeomfang. Løse gjenstander inne i bilen blir som prosjektiler når bilen bråstopper.

Påvirkning av rusmidler fører til ulykker og skader, både for førere og andre trafikanter.

En spesiell side av det trafikkmedisinske arbeidet består i å bedømme hvorvidt de som vil ha, eller som har førerkort, er medisinsk skikket. Leger har plikt til å melde fra til politiet når det påvises tilstander som gjør en person medisinsk uskikket til å føre motorkjøretøy. Det kan være epilepsi, alvorlige synsforstyrrelser eller tilstander ellers som affiserer bevissthet eller dømmekraft. Leger har også plikt til å ta blodprøve ved mistanke om promillekjøring eller andre trafikkfarlige legemidler, og til å veilede og advare mot bilkjøring når man er under innflytelse av medisiner som nedsetter reaksjonsevnen, for eksempel nervemedisiner og sovemedisiner. Alle har plikt til å forsøke å hindre at en som er påvirket, setter seg bak rattet.

Ellers gjelder i trafikkmedisinen som ved andre moderne folkehelseproblemer at primær forebyggelse mot de høyst ulike faktorene som medvirker til at ulykker oppstår, er like viktige, om ikke viktigere, enn sekundær forebyggelse og behandling av de skadene som er oppstått. Det første er i høyere grad enn det siste et samfunnsanliggende og et oppdragelsesspørsmål, hvor den medisinske medvirkning består i å høste og spre den lærdom som kan utledes av konsekvenser i form av skader som burde vært hindret i å oppstå. Det å begrense følger av skader som er oppstått, er derimot et mer sentralt medisinsk spørsmål.