Trafikkmedisin, felt innen medisinen hvor man søker å studere, forebygge, behandle og rehabilitere skader som skyldes trafikkulykker (se trafikkskade), samt gi førstehjelp til dem som rammes av slike ulykker. Trafikkmedisinen er altså tverrfaglig. Foruten arbeidet med skadene omfatter den også ulykkesforebyggende og skadereduserende tiltak knyttet til trafikkregler, veikonstruksjon, utforming av biler og motorsykler, bruk av sikkerhetsutstyr og til mer personlige ulykkesdisponerende faktorer (manglende ferdigheter og opplæring, rusmiddelpåvirkning og medisinske hindringer for kjøreferdigheten).

Trafikkmedisinen er blitt et av skadekirurgiens viktigste felt. Studiet av skadefølgene utgjør også en del av det trafikkmedisinske fagområdet. Trafikkulykkene er også et mentalhygienisk problem. Det viser seg at denne typen skadefølger er ganske hyppige også ved små skader, særlig når andre er skadet, når skyldspørsmålet er belastende, og når nære pårørende er innblandet. Studiet av skadenes opptreden, deres fordeling på ukedager, tid på døgnet, steder og ulike omstendigheter forteller mye om risikable sider ved trafikken. Skadetypene kan fortelle noe om de dynamiske kreftene som er virksomme ved ulykker.

De trafikkmedisinske erfaringene hittil viser at riktig førstehjelp og transport av skadede er av sentral betydning både for overlevelse og skadeomfang. Alle bilførere må lære seg nødvendig førstehjelp.

Undersøkelser har vist den store betydningen av bruk av sikkerhetsseler både i for- og baksete (også for barn). Innebygde puter som blåses opp automatisk ved kollisjon (airbag), redder liv og reduserer skadeomfang. Løse gjenstander inne i bilen blir som prosjektiler når bilen bråstopper.

Påvirkning av rusmidler fører til ulykker og skader, både for førere og andre trafikanter.

En spesiell side av det trafikkmedisinske arbeidet består i å bedømme hvorvidt de som vil ha, eller som har førerkort, er medisinsk skikket. Leger har plikt til å melde fra til politiet når det påvises tilstander som gjør en person medisinsk uskikket til å føre motorkjøretøy. Det kan være epilepsi, alvorlige synsforstyrrelser eller tilstander ellers som affiserer bevissthet eller dømmekraft. Leger har også plikt til å ta blodprøve ved mistanke om promillekjøring (se også trafikkfarlige legemidler), og til å veilede og advare mot bilkjøring når man er under innflytelse av medisiner som nedsetter reaksjonsevnen, f.eks. nervemedisiner og sovemedisiner. Alle har plikt til å søke å hindre at en som er påvirket, setter seg bak rattet.

Ellers gjelder i trafikkmedisinen som ved andre moderne folkehelseproblemer at primær forebyggelse mot de høyst ulike faktorene som medvirker til at ulykker oppstår, er like viktige, om ikke viktigere, enn sekundær forebyggelse og behandling av de skadene som er oppstått. Det første er i høyere grad enn det siste et samfunnsanliggende og et oppdragelsesspørsmål, hvor den medisinske medvirkning består i å høste og spre den lærdom som kan utledes av konsekvenser i form av skader som burde vært hindret i å oppstå. Det å begrense følger av skader som er oppstått, er derimot et mer sentralt medisinsk spørsmål.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.