Epilepsi er ikke en sykdom, men en samlebetegnelse på sykdommer og skader i hjernen med tendens til anfallsvis opptreden av funksjonsforstyrrelse. Funksjonsforstyrrelsen i hjernen er forårsaket av unormale elektriske utladninger som kan sees i elektroencefalografi. Legemidler som brukes for å forebygge og redusere epileptiske anfall kalles antiepileptika.

Utbredelse

I Norge, liksom i andre land, regner en med at ca. 0,7 % av befolkningen har epilepsi, og epilepsi er dermed et betydelig problem, både menneskelig, medisinsk og sosialt. En regner med at ca. 5 % av befolkningen en gang i løpet av sitt liv har et enkelt epileptisk anfall, uten at dette representerer noen varig epilepsi.

Årsaker til epilepsi

Epilepsi kan skyldes forskjellige former for sykdom eller skade av hjernen, men i mange tilfeller kan det ikke påvises noen helt sikker årsak.

Ved såkalte partielle anfall (se nedenfor) vil en fra anfallsbeskrivelsen og EEG-registreringen kunne finne det området av hjernen hvor anfallene har sitt utgangspunkt (det epileptiske fokus). Dette sier imidlertid ikke noe sikkert om hva anfallet skyldes eller hva som har skapt det epileptiske fokus. Ved partielle epileptiske anfall kan det være en form for hjerneskade eller hjernesykdom som må undersøkes av spesialist. Ved generaliserte krampeanfall (se nedenfor) er det mindre vanlig å finne en sikker årsak til epilepsien.

I de tilfellene hvor man kan påvise en bestemt årsak til epilepsien, snakker man om en symptomatisk epilepsi. I de tilfellene hvor en ikke finner noen årsak, taler man om en idiopatisk epilepsi.

Ved å vurdere hvilken hjernedel som er særlig påvirket, pasientens alder, type skade eller sykdom og arvelige faktorer, er det mulig å klassifisere epilepsitilstanden nærmere. Noen av tilstandene (syndromer) er relativt sjeldne, men kan gi store behandlingsmessige problemer, slik som epilepsiformen Lennox-Gastaut syndrom.

Epileptiske anfall

Det er flere typer av epileptiske anfall (se tabell 1). I alminnelighet forekommer kun en type anfall hos den enkelte pasient.

Hvis en person kun har hatt ett enkelt epileptisk anfall utløst av spesielle forhold, vil en ikke benytte betegnelsen epilepsi, men kalle dette leilighetsanfall.

Et epileptisk anfall kan utløses hos alle mennesker under spesielle påvirkninger, som for eksempel ved spesielle sykdomstilstander eller forgiftninger. Det er bare i de tilfellene hvor den primære årsak er lokalisert til hjernen, at tilstanden kalles epilepsi.

Hos pasienter med epilepsi vil anfallshyppigheten variere fra pasient til pasient – fra noen få anfall i hele pasientens levetid til over 100 anfall om dagen. Anfallene kan opptre spontant, altså uten kjent foranledning, eller de kan utløses av bestemte provoserende faktorer. I periodene mellom anfallene er pasienten som regel helt symptomfri. Epilepsitilbøyeligheten kan da ofte påvises ved EEG (se nedenfor).

Ved såkalte partielle eller fokale anfall bærer funksjonsforstyrrelsen preg av at anfallet utgår fra en bestemt del av hjernens overflate (det epileptiske fokus). I de tilfellene hvor pasientens bevissthet ikke endres, snakker man om enkle partielle anfall (EPA). I de tilfellene hvor graden av bevissthet endres uten at pasienten blir bevisstløs, brukes betegnelsen komplekse partielle anfall (KPA). I noen tilfeller vil det være overgang fra et enkelt til et komplekst partielt anfall. Et eksempel på dette kan være en pasient som under første del av anfallet har rykninger i en arm, og som senere blir fjern og uklar. I forbindelse med komplekse partielle anfall kan pasienten foreta meningsløse bevegelser eller vandre formålsløst omkring.

Både enkle og komplekse partielle anfall kan utvikle seg videre slik at anfallet omfatter størstedelen av hjernen. Pasienten vil da få et anfall karakterisert av generelle kramper med bevissthetstap, såkalt generalisert tonisk-klonisk anfall (GTK-anfall, tidligere kalt grand mal). Overgangen fra et enkelt partielt anfall til et generalisert krampeanfall kan skje så fort at verken pasienten eller pårørende registrerer at det har vært en innledende fase.

Den første innledningen til et anfall kalles aura. Innholdet i en aura preges av hvor i hjernen anfallet starter. Komplekse partielle anfall, som er en hyppig form for epileptiske anfall, har vanligvis utgangspunkt i tinninglappen. Ved innledningen til et komplekst partielt anfall vil det derfor bl.a. kunne opptre symptomer i form av underlige fornemmelser i magen fordi opplevelse av magefunksjoner er knyttet til strukturer i tinninglappen.

Generaliserte epileptiske anfall (se tabell 1) er anfall som allerede i utgangspunktet omfatter store deler av hjernen, uten at det er mulig å påvise noe fokalt utgangspunkt i hjernebarken.

En karakteristisk anfallstype som særlig opptrer i skolealderen, er såkalte absensanfall (tidligere kalt petit mal-anfall). Dette er anfall med hyppig tilbakevendende tap av bevisstheten; de er oftest uten fall eller kramper. Det er karakteristisk at en skoleelev med denne tilstanden kan være fraværende i få sekunder uten at dette kan registreres på annen måte enn ved kortvarige hukommelsestap.

Ved såkalte myoklone anfall opptrer det symmetriske kortvarige rykk, vanligst i armene. Myoklone anfall sees ofte hos ungdommer. Anfallsformen kan være kombinert med absensanfall og med generaliserte krampeanfall.

Ved et generalisert tonisk-klonisk anfall (GTK) innledes vanligvis anfallet med en tilstivning i kroppen. Pasienten kan utstøte en ulende lyd, så stanser pustebevegelsene. Øynene er åpne og stirrende og ansiktet blir etter hvert rødt, senere blårødt. Pasienten vil kunne sikle; spyttet kan være blandet med luft og eventuelt blod (fråde) hvis pasienten biter seg i tungen eller kinnet. Etter 10–20 sekunder avløses tilstivningen av rytmiske krampetrekninger i armer og ben som avtar etter noen minutter. Pasienten ligger da vanligvis fullstendig avslappet, bevisstløs og oftest våt av svette. Det kan opptre ufrivillig avgang av urin og unntaksvis av avføring. Noen pasienter kommer raskt til bevissthet, men mange klarner først etter et overgangsstadium med uklarhet og forvirring av noen minutters varighet. Ved langvarig bevisstløshet etter et GTK-anfall må en alltid tenke på muligheten av at pasienten kan ha skadet hodet i forbindelse med anfallet.

Andre anfallsformer enn de som er nevnt ovenfor, er preget enten av tilstivning av større deler av kroppen (toniske anfall) eller av gjentatte rykninger i deler av kroppen (kloniske anfall). Ved atoniske anfall blir plutselig kraften i kroppsmuskulaturen borte, slik at pasienten med ett synker sammen. Disse anfallene kan komme så brått at pasienten faller og skader seg.

Såkalte salaam-kramper, som forekommer ved Wests syndrom, er en type anfall som opptrer hos små barn. De arter seg ved hurtig foroverbøyning av hode og kropp samtidig med bøyning av armene. Ofte kommer slike anfall i langvarige serier.

Vanligvis varer et slikt epileptisk anfall i opptil noen minutter. I de tilfellene hvor et anfall fortsetter over lengre tid, eventuelt gjentar seg med korte mellomrom, foreligger en tilstand som kalles status epilepticus. Dette er vedvarende anfallsaktivitet eller hyppig gjentatte anfall (serieanfall). I de tilfellene der et generalisert tonisk-klonisk anfall vedvarer, eventuelt gjentas med korte mellomrom, kan tilstanden være livstruende. Slike former for status epilepticus krever øyeblikkelig behandling og oftest innleggelse i sykehus. Status epilepticus kan også opptre ved de andre anfallsformene. Tilstanden er da vanligvis ikke livstruende, men kan gi problemer diagnostisk og behandlingsmessig.

I noen tilfeller forekommer anfall av psykisk karakter som kan være vanskelig å skille fra reelle epileptiske anfall. I slike tilfeller kan det være nødvendig med spesialundersøkelser for å klarlegge hvorvidt det dreier seg om ikke-karakteristiske epileptiske anfall eller en psykogen tilstand. Noen pasienter har både psykogene anfall og reelle epileptiske anfall.

Anfallsutløsende faktorer

Et epileptisk anfall kan i mange tilfeller henføres til spesielle anfallsutløsende forhold. De viktigste er søvnmangel, stort alkoholinntak, psykisk stress og flimrende lys. Hos enkelte kvinner kan anfallene være knyttet til bestemte deler av menstruasjonssyklusen. Ofte er særlig én anfallsutløsende faktor av betydning for den enkelte pasient. I tillegg til de nevnte, og viktigste, anfallsutløsende faktorene kan det forekomme anfallsutløsende faktorer av mer spesiell karakter.

De anfall som opptrer hos ellers friske personer i forbindelse med spesielle påkjenninger eller sykdommer, kalles av enkelte leilighetsanfall. Dette innebærer at det er helt spesielle forhold som har utløst det epileptiske anfallet, slik at en ikke regner med at det vil foreligge noen tendens til gjentatte anfall, i hvert fall ikke hvis ikke det anfallsutløsende forholdet gjentar seg. Abstinensanfall etter stort alkoholinntak er et eksempel på et leilighetsanfall. Som nevnt ovenfor, kan alkohol imidlertid også utløse anfall hos pasienter med epilepsi.

En spesiell type leilighetsanfall er feberkramper hos barn i de to første leveår. Slike kramper er ofte arvelig betinget. Anfallene regnes imidlertid ikke som epilepsi, ettersom de utelukkende opptrer i forbindelse med feber, og fordi tilbøyeligheten i de aller fleste tilfeller forsvinner etter at barnealderen er over. Hos noen få barn med feberkramper vil det kunne foreligge en reell epilepsi der anfallene utløses av feberstigningen.

Diagnostikk

Felles for alle former for reelle epileptiske anfall er at man ved elektroencefalografi (EEG) under anfall vil finne abnorme elektriske spenningsforandringer fra større eller mindre deler av hjernen.

I en frisk hjerne er hjernecellenes stoffskifteprosesser og samspillet mellom hjernecellene stabilt regulert, og en vil ha et regelmessig EEG-mønster. Ved et epileptisk anfall vil det komme karakteristiske utladninger. Disse utladningene er litt forskjellige ved de ulike anfallstypene.

Også utenom anfall vil det hos mange pasienter forekomme unormale elektriske spenningsforandringer som kan sees på EEG. Slike utladninger representerer ofte en form for små epileptiske anfall, men de vil vanligvis ikke merkes av pasienten eller andre.

I tillegg til EEG-registreringer er det viktig å få nøyaktige opplysninger fra pasienten og de pårørende. En vil da være interessert i å få frem hvordan anfall starter, spesielt om det er symptomer som kan tyde på at anfallet har sitt utgangspunkt i et bestemt hjerneområde. Videre er det ønskelig med opplysninger om hva som foregikk under selve anfallet, og også om hvordan pasienten var i tiden etter anfallet. Disse opplysningene vil sammen med EEG-registreringen danne grunnlaget for en bestemmelse av hva slags anfallsform som foreligger.

Hvis små epileptiske utladninger ikke kommer frem ved vanlige EEG-undersøkelser, kan man provosere dem frem på forskjellige måter: Pasienten kan puste dypt i noen minutter (hyperventilering), eller han kan utsettes for flimrende lys (fotostimulering). Hvis det trengs ytterligere provokasjon for å avdekke tilbøyelighet til epileptiske utladninger, kan en la pasienten være våken en hel natt før registrering finner sted (søvndeprivasjon).

Det kan også være aktuelt å registrere EEG over lengre tid enn det som vanligvis er tilfelle, dvs. ca. 20-30 minutter. Ved såkalte langtidsregistreringer er det mulig å registrere EEG kontinuerlig over opptil et døgn av gangen. En kan da både få frem epileptiske utladninger og eventuelt anfall i tilknytning til bestemte funksjoner eller tider på døgnet. På denne måten er det også mulig å få et inntrykk av mengden med epileptisk aktivitet gjennom et døgn. Dette kan brukes til å sammenligne en pasients tilstand før og etter behandling.

Langtidsregistreringer av EEG kombineres ofte med videoopptak av pasienten. På opptaket lagres både bilde av pasienten og EEG-registreringen, slik at en ved avspilling samtidig kan observere pasienten og eventuelle anfall og de tilhørende EEG-forandringene. En slik registrering kan skje enten ved at pasienten er fast tilkoblet med ledninger til apparaturen, eller ved såkalt trådløs overføring (telemetri), der pasienten kan bevege seg fritt omkring, men da med en liten sender på hodet.

Langtidsregistrering kan også benyttes til å observere barn som mistenkes å ha nedsatt konsentrasjonsevne pga. epileptiske utladninger. I forbindelse med en læringssituasjon vil videoopptaket kunne påvise om det forekommer forandringer i EEG under spesielle situasjoner der pasienten har problemer.

Undersøkelser ved epilepsi

Når det foreligger mistanke om epilepsi, vil hensikten med en legeundersøkelse være å fastslå om mistanken er berettiget, eventuelt å avgjøre hvilke anfallsformer som forekommer, og hvilke årsaksforhold som ligger til grunn for tilstanden. Sykehistorien med opplysninger om anfallenes karakter vil sammen med EEG gi informasjon om anfallstype. Anfallstypen vil kunne gi holdepunkter for at det kan foreligge en fokal hjerneskade. Sannsynligheten for slik skade øker hvis det ved en nevrologisk undersøkelse påvises forandringer som kan knyttes til bestemte områder av hjernen. I forbindelse med undersøkelse hos lege og på sykehus vil det bli tatt ulike blodprøver og eventuelt også undersøkelse av den væsken som omgir hjernen og ryggmargen (spinalpunksjon).

For ytterligere å kunne undersøke hjernen med tanke på å påvise sykdom eller skader, vil man hos alle pasienter med epilepsi utføre en bildeundersøkelse av hjernen. MR (magnettomografi) gir best opplysninger om mindre forandringer i hjernen. Ved undersøkelse av hjernens blodgjennomstrømning ved hjelp av positronemisjonstomografi (PET) og singel foton emisjons-computertomografi (SPECT) er det i mange tilfeller mulig å påvise nedsatt blodgjennomstrømning rundt det epileptiske fokus. Dette området viser seg ofte å være større enn det området som man kan se er forandret, når en gjør undersøkelser i form av CT (computertomografi) eller MR.

Fordi ulike områder av hjernen har ulike funksjoner, vil spesielt tilrettelagte nevropsykologiske undersøkelser kunne påvise funksjonelle forandringer som ikke er åpenbare, verken for pasienten eller hans nærmeste. Dette kan bidra til lokaliseringen av et epileptisk område i hjernen, men også si noe om i hvilken grad epilepsien innvirker på pasientens funksjon.

Behandling av epilepsi

Behandling av epilepsi omfatter tre hovedsituasjoner:

  1. Behandling av et enkelt anfall.
  2. Behandling av pasienter med pågående epileptiske anfall (status epilepticus).
  3. Forebyggende behandling av pasienter for å forhindre tilbakevendende anfall.

I avsnittet under ("Førstehjelp ved et epileptisk krampeanfall") illustreres hva en bør være særlig oppmerksom på i forbindelse med et krampeanfall.

Status epilepticus (eller serieanfall der anfall opptrer med korte mellomrom) kan være livstruende. I tillegg til førstehjelp kreves det derfor at pasienten snarest mulig får legehjelp og innlegges i sykehus. I noen tilfeller hvor det er en kjent tilbøyelighet til å få gjentatte store anfall, kan pårørende utstyres med et raskt virkende medikament som gis i endetarmen.

Tabell 3 gir en oversikt over de vanligst brukte medikamenter mot epilepsi (antiepileptika). I de fleste tilfellene har en tid til nærmere å vurdere om en skal starte behandling med medikamenter eller ikke. En må først avgjøre hvorvidt pasientens epilepsi tilsier bruk av medikamenter. Her er det viktig å være klar over at behandling med såkalte antiepileptika må følges opp regelmessig og vanligvis strekke seg over flere år. Behovet for medikamentell behandling må derfor vurderes nøye, idet det er klart at slik behandling innebærer risiko for bivirkninger.

Alvorlige anfallsformer og hyppige anfall vil tale sterkt for at man setter i gang medikamentell behandling. Sjeldne anfall, og spesielt anfall der en kan påvise utløsende faktorer, vil ikke uten videre gi grunnlag for medikamentell behandling. Det er derfor viktig å være sikker på at pasienten er klar over alle forhold som kan ha betydning for å utløse anfall. Hvis man unngår anfallsutløsende situasjoner, kan medikamentbruken begrenses.

Før en begynner medikamentell behandling, må pasienten og/eller dennes pårørende orienteres om effekten av medikamentene og de mulige bivirkninger som kan opptre ved det valgte medikament.

Legen kan noen ganger måtte prøve seg frem for å finne det preparat som har best virkning ved den aktuelle epilepsiform. I noen tilfeller vil bivirkninger fra ett medikament gjøre det nødvendig å skifte over til et annet.

Behandlingen starter nesten alltid med et medikament som gis i form av tabletter. Hos barn kan det være aktuelt å gi medikamentet som en mikstur. De ulike medikamentene brytes ned på forskjellig måte i kroppen; derfor må noen medikamenter tas flere ganger om dagen, mens andre kan tas bare som en daglig dose. I de senere år har en fått flere former for medikamenter som varer lenger (absorberes langsommere), og som dermed gjør det mulig å redusere antall doseringer.

I begynnelsen av medikamentell behandling er det nødvendig med hyppig kontroll. Det kontrolleres om konsentrasjonen av medikamentet i blodet er tilfredstillende og om det forekommer bivirkninger som kan registreres i blodprøvene. Hvor ofte en pasient skal kontrolleres, avhenger av anfallssituasjonen og eventuelle bivirkninger.

Hvor stor medikamentdose som trenges, og hvilken medikamentkonsentrasjon i blodet som er den beste, varierer fra pasient til pasient. I vurderingen av dette må en ta hensyn både til forekomsten av anfall og eventuelle bivirkninger.

Ingen av de vanlige antiepileptika er vanedannende, og alvorlige bivirkninger sees sjelden. En velkjent bivirkning ved epilepsibehandling har vært fortykkelse av tannkjøttet (gingival hyperplasi). Dette kan sees etter langvarig bruk av fenytoin, spesielt når behandlingen er påbegynt i barnealder. Derfor blir fenytoin nå vanligvis ikke gitt til barn uten at andre medikamenter har vært forsøkt først. En annen bivirkning av fenytoin er økt hårvekst.

En vanlig bivirkning ved flere av medikamentene er tretthet. Dette er spesielt kjent ved bruk av fenobarbital. Derfor er det ønskelig å unngå bruk av dette medikament hos barn og unge som skal være opplagte i en skolesituasjon.

Ustøhet og uklart syn, eventuelt også uklar tale, kan sees i forbindelse med store mengder av de fleste antiepileptika. Disse bivirkningene vil reduseres raskt når dosen trappes ned, noe som imidlertid må skje etter nærmere avtale med lege.

Flere av de nyere preparatene har færre bivirkninger enn de gamle, men også her foreligger tendens til bivirkninger som kan forhindre bruk av preparatene. Allergiske hudreaksjoner, vektøkning, håravfall og hormonelle forstyrrelser kan forekomme. Alle medikamentene kan påvirke bloddannelsen og leverfunksjonen.

Det er imidlertid viktig at pasienten bruker medikamentene som foreskrevet og aldri på egen hånd slutter med medisinen. Følgen av det kan bli hyppigere og voldsommere anfall som kan utvikle seg til status epilepticus.

Når en pasient har vært anfallsfri i 2–5 år, vil en vanligvis vurdere om man skal forsøke å slutte med medisin. Her er det flere forhold å ta hensyn til, blant annet hvordan pasientens EEG ser ut. Hvis en i samråd med pasienten bestemmer at en vil prøve å trappe ned medisindosen, må dette skje langsomt over mange måneder. Risikoen for nye anfall er til stede, og den kan nødvendiggjøre ny medikamentbruk. Hos mange barn, og ikke så få voksne, er det imidlertid mulig å trappe ned og etter hvert helt slutte med medikamenter. Det er viktig at pasienter som har sluttet å bruke medisin, unngår spesielle anfallsutløsende faktorer som en vet har betydning.

Operasjon har særlig vært brukt i de tilfellene hvor en har kunnet påvise anatomiske forandringer i en del av hjernen ved bildemessige undersøkelser. Det er nå vanlig også å operere pasienter der en ikke kan påvise større forandringer bortsett fra at det forekommer epileptisk aktivitet. For å kartlegge aktuelle områder må en i noen tilfeller legge inn elektroder under skalletaket direkte på hjernen for å registrere den elektriske aktiviteten så nær hjernebarken som mulig.

Etter en nøye utredning der det i tillegg til EEG også utføres nevropsykologisk testing, MR-undersøkelse og eventuelt andre undersøkelser, vil en kunne fjerne området der epilepsianfallene har sitt utgangspunkt. I mange tilfeller fører dette til fullstendig anfallsfrihet, og hos de aller fleste blir det en bedre anfallskontroll enn tidligere. I noen tilfeller hvor det ikke er mulig å fjerne et epileptisk fokus, eller hvor det foreligger en generalisert epilepsi, kan det likevel være ønskelig å forsøke å bedre situasjonen ved operasjon. I disse tilfellene kan kirurgi redusere voldsomheten i anfallene ved at deler av hjernebjelken (corpus callosum) som binder de to hjernehalvdelene sammen, skjæres over. Denne operasjonen vil bare bli foretatt ved alvorlige og spesielle former for epilepsi.

Skal man få et godt resultat, er det viktig at det epileptiske fokus fjernes på et tidlig tidspunkt. Hvis en pasient har hyppige anfall på tross av medisiner, bør det derfor vanligvis bare gå noen få år med medikamentbehandling før man overveier om pasienten kan ha nytte av en operasjon. En annen behandling er å legge inn en elektrode rundt vagusnerven (se hjernenerver) på halsen. Ved å koble elektroden til en stimulator som legges inne under huden, vil signalene fra stimulatoren hemme tendensen til epileptiske utladninger i hjernen, vagusstimulering.

Fysisk aktivitet, gjerne i form av regelmessig trening, vil være av det gode for de fleste pasienter med epilepsi.

Prognose

Prognosen er forskjellig for de forskjellige formene for epilepsi. En god prognose forventes for barn i skolealderen med hyppige absenser av petit mal-type. Her oppnår opptil 80 % anfallsfrihet. Blant dem som rammes av generaliserende krampeanfall, regner en med at over 60 % kan gjøres anfallsfrie ved enkel medikasjon. Ved de partielle anfallsformene der årsaken er en lokalisert hjerneskade, vil prognosen være avhengig av den tilgrunnliggende årsaken. Av pasienter med komplekse partielle anfall uten påvisbare forandringer i hjernen regner en med at ca. 1/3 blir anfallsfrie, 1/3 blir betydelig bedret, mens 1/3 fortsetter å ha en del anfall.

Selv om mange pasienter med epilepsi ikke blir anfallsfrie, vil de fleste epilepsipasienter greie seg bra, ta vanlig utdannelse og fungere i vanlig arbeidsliv med få unntak. De fleste slike pasienter vil kunne følges opp av den lokale lege i samarbeid med nevrologisk avdeling på et nærliggende sykehus.

Fordi epilepsi ofte er forårsaket av hjernesykdom eller hjerneskade, vil det hos pasienter med epilepsi i en del tilfeller også foreligge andre symptomer, slik som psykisk utviklingshemning og cerebral parese. En regner med at ca. 25 % av slike pasienter også har epilepsi.

Spesialtilbud for epileptikere

For pasienter med vanskelig epilepsi og/eller psykososiale problemer finnes det tilbud på universitetssykehusene. I tillegg har Oslo universitetssykehus et spesialsykehus for epilepsi (SSE) i Sandvika. Her er det spesiallaboratorier, treningsavdeling, fysioterapiavdeling og egen skole.

På nevrologisk avdeling ved Rikshospitalet finnes det en egen rådgivningstjeneste for kvinner med epilepsi, som blant annet kan gi råd om graviditet og epilepsi. Bare i spesielle tilfeller, der kvinnen har svært alvorlig epilepsi og eventuelt også andre tilleggshandikap, vil graviditet frarådes.

Epilepsipasienter vil ikke kunne få sertifikat for fly eller sertifikat for transport av større grupper med passasjerer. Pasientens adgang til å ta førerkort for personkjøretøy er regulert blant annet gjennom veitrafikkloven og førerkortforskriftene.

Norsk Epilepsiforbund (med kontor i Oslo) ble stiftet i 1974. Dette er en forening for pasienter og pårørende. Det finnes en lang rekke lokale lag utover hele landet. Forbundet har som et av sine viktigste mål å drive informasjons- og opplysningsvirksomhet.

Tabell 1: Klassifikasjon av epileptiske anfall

I Partielle (fokale) anfall
A Enkle partielle anfall
1 Med motoriske symptomer
2 Med somatosensoriske symptomer
3 Med autonome symptomer
4 Med psykiske symptomer
B Komplekse partielle anfall (med bevissthetsforstyrrelse) med eller uten enkle symptomer/automatismer
C Partielle anfall med sekundær generalisering
II Generaliserte anfall (konvulsive eller nonkonvulsive)
A 1 Absensanfall
2 Atypiske absensanfall
B Myoklone anfall
C Kloniske anfall
D Toniske anfall
E Tonisk-kloniske anfall
F Atoniske anfall
III Ikke-klassifiserte anfall

Førstehjelp ved et epileptisk krampeanfall

  1. Vær rolig. Anfallet gir ikke smerter og går oftest over av seg selv i løpet av to-tre minutter.
  2. Forsøk å legge pasienten ned og løsne på stramtsittende tøy.
  3. Beskytt hodet mot støt på grunn av krampene.
  4. Stikk ikke noe inn mellom tennene - det hjelper ikke og kan gi tannskader.
  5. Forsøk ikke å stanse krampene eller å gjenopplive pasienten. La vedkommende være i fred til anfallet går over av seg selv.
  6. Ikke gi noe å spise eller drikke under anfallet, pasienten kan ikke svelge.
  7. Når krampen har stanset, legges pasienten over på siden med hodet lavt, slik at luftveiene holdes åpne.
  8. Legehjelp eller sykehusinnleggelse er nødvendig hvis det forekommer skader eller langvarige, gjentatte anfall.
  9. Bli hos pasienten til bevisstheten er vendt tilbake og vedkommende kan klare seg selv.
  10. Beskytt pasienten mot nysgjerrige tilskuere.

Medikamenter ved epilepsi

  • eslikarbazepin
  • etosuksimid
  • felbamat
  • fenytoin
  • fenobarbital
  • fosfenytoin
  • gabapentin
  • karbamazepin
  • klobazam
  • klonazepam
  • lakosamid
  • lamotrigin
  • levetiracetam
  • nitrazepam
  • okskarbazepin
  • perampanel
  • piracetam
  • pregabalin
  • primidon
  • retigabin
  • rufinamid
  • stiripentol
  • tiagabin
  • topiramat
  • valproat
  • vigabatrin
  • zonisamid

Eksterne lenker

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

28. desember 2014 skrev Jørgen Emaus Steen

Hei
Hvorfor står det ikke lacosamide nevnt på listen epilepsimedisiner?
Det er et virkestoff hvor medisinen selges med navnet Vimpat, om det er flere kjenner jeg ikke til.

Jørgen

11. april 2016 svarte Thale Kristin Olsen

Hei Jørgen,

jeg beklager at dette svaret kommer så sent, men jeg har nå oppdatert listen over epilepsimedisiner.

Hilsen Thale

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.