epilepsi

Hos pasienter med epilepsi vil anfallshyppigheten variere fra pasient til pasient – fra noen få anfall i løpet av hele pasientens levetid til over 100 anfall om dagen. Anfallene kan opptre spontant, altså uten kjent foranledning, eller utløses av bestemte provoserende faktorer. I periodene mellom anfallene er pasienten som regel helt symptomfri. Epilepsitilbøyeligheten kan da ofte påvises ved hjelp av EEG (se nedenfor).

Generaliserte epileptiske anfall, se tabell 1, er anfall som allerede i utgangspunktet omfatter begge hjernehalvdelene, uten at det er mulig å påvise noe fokalt utgangspunkt i hjernebarken.

FOKAL ANFALLSSTART

Ved fokale anfall (tidligere partielle anfall) bærer funksjonsforstyrrelsen preg av at anfallet utgår fra et bestemt, avgrenset område av hjernens overflate – det epileptiske fokuset.

Såkalte salaam-kramper, som forekommer ved Wests syndrom, er en type anfall som opptrer hos små barn. De arter seg ved hurtig foroverbøyning av hode og kropp samtidig med bøyning av armene. Ofte kommer slike anfall i langvarige serier.

Vanligvis varer et slikt epileptisk anfall i opptil noen minutter. I de tilfellene hvor et anfall fortsetter over lengre tid, eventuelt gjentar seg med korte mellomrom, foreligger en tilstand som kalles status epilepticus. Dette er vedvarende anfallsaktivitet eller hyppig gjentatte anfall (serieanfall). I de tilfellene der et generalisert tonisk-klonisk anfall vedvarer, eventuelt gjentas med korte mellomrom, kan tilstanden være livstruende. Slike former for status epilepticus krever øyeblikkelig behandling og oftest innleggelse i sykehus. Status epilepticus kan også opptre ved de andre anfallsformene.

En spesiell type av leilighetsanfall er feberkramper hos barn i de to første leveårene. Anfallene regnes imidlertid ikke som epilepsi, ettersom de utelukkende opptrer i forbindelse med feber, og fordi anfallene i de aller fleste tilfeller forsvinner når barnet blir eldre. Hos noen få barn med feberkramper vil det kunne foreligge en reell epilepsi der anfallene utløses av feberstigningen.

I noen tilfeller forekommer anfall av psykisk karakter som kan være vanskelig å skille fra reelle epileptiske anfall. Slike anfall kalles psykogene, ikke-epileptiske anfall (på engelsk psychogenic non-epileptic seizures, som forkortes PNES). Det kan være nødvendig med spesialundersøkelser for å klarlegge hvorvidt det dreier seg om ikke-karakteristiske epileptiske anfall eller en psykogen tilstand. Noen pasienter har både psykogene anfall og reelle epileptiske anfall.

Ved uklassifiserbare anfall vil man til tross for all utredning, eller at det mangler tilstrekkelig informasjon, ikke klare å klassifisere anfallene nærmere.

Felles for alle former for epileptiske anfall er at man ved bruk av elektroencefalografi (EEG) under anfall vil finne unormale, elektriske spenningsforandringer fra større eller mindre deler av hjernen.

I en frisk hjerne er hjernecellenes stoffskifteprosesser og samspillet mellom hjernecellene stabilt regulert. Personen vil derfor ha et regelmessig EEG-mønster. Ved et epileptisk anfall vil det komme karakteristiske utladninger. Disse utladningene er litt forskjellige ved de ulike anfallstypene.

Også utenom anfall vil det hos en andel av pasientene forekomme unormale elektriske spenningsforandringer som kan sees på EEG. Slike utladninger representerer ofte en form for små epileptiske anfall, men de vil vanligvis ikke merkes av pasienten eller andre.

I tillegg til EEG-registreringer er det viktig å få nøyaktige opplysninger fra pasienten og de pårørende. Man vil da være interessert i å få frem hvordan anfallet starter, spesielt om det er symptomer som kan tyde på at anfallet har sitt utgangspunkt i et bestemt hjerneområde. Videre er det ønskelig med opplysninger om eventuelle utløsende årsaker, hva som foregikk under selve anfallet, og også om hvordan pasienten var i tiden etter anfallet. Disse opplysningene vil sammen med EEG-registreringen danne grunnlaget for en bestemmelse av hva slags anfallsform som foreligger.

Hvis små epileptiske utladninger ikke kommer frem ved vanlige EEG-undersøkelser, kan man provosere dem frem på forskjellige måter:

• hyperventilering, det vil si at pasienten puster dypt i noen minutter
• fotostimulering, det vil si at pasienten utsettes for flimrende lys
• søvndeprivasjon, det vil si at pasienten er våken hel natt før registreringen

Det kan også være aktuelt å registrere EEG over lengre tid enn det som vanligvis er tilfelle, det vil si 20-30 minutter. Ved såkalte langtidsmonitorering er det mulig å registrere EEG kontinuerlig over opptil flere døgn. Man kan da både få frem epileptiske utladninger og eventuelt anfall i tilknytning til bestemte funksjoner eller tider på døgnet. På denne måten er det også mulig å få et inntrykk av mengden med epileptisk aktivitet gjennom et døgn. Dette kan brukes til å sammenligne en pasients tilstand før og etter behandling.

Langtidsregistreringer av EEG kombineres ofte med videoopptak av pasienten. På opptaket lagres både lyd og bilde av pasienten sammen med EEG-registreringen, slik at man ved avspilling samtidig kan observere pasienten og eventuelle anfall og de tilhørende EEG-forandringene. En slik registrering kan skje enten ved at pasienten er fast tilkoblet med ledninger, eller ved såkalt trådløs overføring, telemetri, der pasienten kan bevege seg fritt omkring, men da med en liten sender på hodet.

Langtidsregistrering kan også benyttes til å observere barn som mistenkes å ha nedsatt konsentrasjonsevne på grunn av epileptiske utladninger. I forbindelse med en læringssituasjon vil videoopptaket kunne påvise om det forekommer forandringer i EEG under spesielle situasjoner der pasienten har problemer.

For å utelukke sykdom eller skade i hjernen, vil man hos alle pasienter med epilepsi utføre en bildeundersøkelse av hjernen. MR (magnettomografi) gir best opplysninger om mindre forandringer i hjernen. Ved undersøkelse av hjernens blodgjennomstrømning ved hjelp av positronemisjonstomografi (PET) og singel foton emisjons-computertomografi (SPECT) er det i mange tilfeller mulig å påvise nedsatt blodgjennomstrømning rundt det epileptiske fokuset. Dette området viser seg ofte å være større enn det området man kan se er forandret, når en gjør undersøkelser i form av CT (computertomografi) eller MR.

Fordi ulike områder av hjernen har ulike funksjoner, vil spesielt tilrettelagte nevropsykologiske undersøkelser kunne påvise funksjonelle forandringer som ikke er åpenbare, verken for pasienten eller de nærmeste. Dette kan bidra til lokaliseringen av et epileptisk område i hjernen, men også si noe om i hvilken grad epilepsien innvirker på pasientens funksjon.

1. Vær rolig. Anfallet gir ikke smerter og går oftest over av seg selv i løpet av to-tre minutter.
2. Forsøk å legge pasienten ned og løsne på stramtsittende tøy.
3. Beskytt hodet mot støt på grunn av krampene.
4. Stikk ikke noe inn mellom tennene – det hjelper ikke og kan gi tannskader.
5. Forsøk ikke å stanse krampene eller å gjenopplive pasienten. La vedkommende være i fred til anfallet går over av seg selv.
6. Ikke gi noe å spise eller drikke under anfallet, pasienten kan ikke svelge.
7. Når krampene har stanset, legges pasienten over på siden med hodet lavt, slik at luftveiene holdes åpne.
8. Legehjelp eller sykehusinnleggelse er nødvendig hvis det forekommer skader eller langvarige, gjentatte anfall.
9. Bli hos pasienten til bevisstheten er vendt tilbake og vedkommende kan klare seg selv.
10. Beskytt pasienten mot nysgjerrige tilskuere.

Status epilepticus (eller serieanfall der anfallene opptrer med korte mellomrom) kan være livstruende. I tillegg til førstehjelp kreves det derfor at pasienten snarest mulig får legehjelp og innlegges i sykehus. I noen tilfeller hvor det er en kjent tilbøyelighet til å få gjentatte store anfall, kan pårørende utstyres med et raskt virkende legemiddel som kan gis i over munnenslimhinnen eller gis i endetarmen.

Legemidler mot epilepsi kalles antiepileptika. Behandling med antiepileptika krever regelmessig oppfølging og strekker seg over flere år. Behandlingen kan gis i tablettform eller, ofte hos barn, som mikstur.

Alvorlige anfallsformer og hyppige anfall vil tale sterkt for medikamentell behandling. Sjeldne anfall, og spesielt anfall der man kan påvise utløsende faktorer, vil ikke uten videre gi grunnlag for medikamentell behandling. Hvis man unngår anfallsutløsende situasjoner, kan legemiddelbruken begrenses.

Etter oppstart av medikamentell behandling er det nødvendig med hyppige kontroller, spesielt for å måle om konsentrasjonen av legemiddelet i blodet er tilfredsstillende, og om det forekommer bivirkninger. Blodprøven tas som oftest om morgenen før man har tatt legemiddelet, og konsentrasjon av legemiddelet måles, såkalt medikamentfastende serumspeil, og sammenlignes mot et referanseområde.

Når en pasient har vært anfallsfri i to til fem år, vil en vanligvis vurdere om man skal forsøke å slutte med legemidler. Her er det flere forhold å ta hensyn til, blant annet resultater fra EEG-registreringer. Nedtrappingen må skje langsomt over flere måneder. Risikoen for nye anfall er til stede, og det kan være nødvendig å starte opp med legemiddelet igjen. Hos mange barn, og en del voksne, er det mulig å trappe ned og etter hvert helt slutte med medikamenter.

Operasjon har særlig vært brukt i de tilfellene hvor det påvises anatomiske forandringer i en del av hjernen ved bildemessige undersøkelser. Det er også mulig å operere der man ikke kan påvise større forandringer bortsett fra at det forekommer epileptisk aktivitet. For å kartlegge aktuelle områder må man i noen tilfeller legge inn elektroder under skalletaket direkte på hjernen for å registrere den elektriske aktiviteten så nær hjernebarken som mulig gjennom et nevrokirurgisk inngrep.

I enkelte tilfeller kan man fjerne området der epilepsianfallene har sitt utgangspunkt. I mange tilfeller fører dette til fullstendig anfallsfrihet, og hos de aller fleste blir det en bedre anfallskontroll enn tidligere. I noen tilfeller hvor det ikke er mulig å fjerne et epileptisk fokus, eller hvor det foreligger en generalisert epilepsi, kan det likevel være ønskelig å forsøke å bedre situasjonen ved en operasjon. I disse tilfellene kan kirurgi redusere voldsomheten i anfallene ved at deler av hjernebjelken (corpus callosum) som binder de to hjernehalvdelene sammen, skjæres over. Denne operasjonen er bare aktuell ved alvorlige og spesielle former for epilepsi.

Skal man få et godt resultat, er det viktig at det epileptiske fokuset fjernes på et tidlig tidspunkt. Hvis en pasient har hyppige anfall til tross for bruk av antiepileptika, bør det derfor vanligvis bare gå noen få år med medikamentell behandling før man overveier om pasienten kan ha nytte av en operasjon.

En annen behandling er vagusstimulering. Da legges en elektrode rundt vagusnerven på halsen. Signalene fra stimulatoren vil hemme tendensen til epileptiske utladninger i hjernen.

Fysisk aktivitet, gjerne i form av regelmessig trening, vil være positivt for de fleste pasienter med epilepsi.