vektorkardiografi

Vektorkardiografi, form for elektrokardiografi (EKG). I læren om hjertets elektriske impulssystem vil en vektor defineres som et resultat av de elektriske krefter som ledsager hjertets aktivitet med hensyn til kreftenes størrelse og retning. Et vektorkardiogram beskriver således størrelsen og retningen av de elektromotoriske krefter i hjertet. Vektorkardiografisk kan hjertet på samme måte som ved elektrokardiografi betraktes som en dipol, et lite batteri med en positiv og en negativ ladet pol like ved siden av hverandre. Dipolen er tenkt plassert midt i kroppen, med det omgivende vevet som en homogen konduktor (leder). I forløpet av en hjertesyklus produseres et elektrisk felt som brer seg gjennom konduktor til kroppsoverflaten, hvor den elektriske aktiviteten kan registreres ved forskjellige avledningssystemer. De elektriske signalene fra hjertet som avledes fra kroppsoverflaten på denne måten, er relativt svake og må forsterkes på samme måte som ved bruk av et vanlig EKG-apparat.

En vektor vil i ethvert øyeblikk i hjertets syklus være definert ved sin størrelse og retning i rommet (såkalt øyeblikksvektor). Vektoren blir vanligvis fremstilt som en pil med en viss lengde og med en spiss som går i en bestemt retning. Lengden av pilene og spissenes retning vil variere med hjertets syklus. Øyeblikksvektorens størrelse og retning vil endre seg stadig i løpet av hjertesyklus. Den grafiske fremstillingen blir forenklet ved at man binder sammen toppunktene eller spissene av pilene med en kontinuerlig kurve. Dermed får man en kurve som viser tidsforløpet av de kontinuerlige forandringene i størrelsen og retningen av hjertets elektriske krefter som finner sted i en hjertesyklus. En slik kurve kalles en vektorsløyfe. I praksis registreres projeksjon av en vektorsløyfe i tre på hverandre loddrette plan, horisontal-, frontal- og sagittalplanet. For å få tidsmarkeringer i sløyfen, må man avbryte strømmen i vektorkardiografen ad elektronisk vei med bestemte intervaller (vanligvis 1 til 5 millisekunder). I tillegg til størrelsen og retningen av de elektriske kreftene får man også fremstilt hastigheten. Ligger punktene tett, er retningsforandringene av vektoren i vedkommende plan langsom. Hvis retningsforandringene har vært raske, er tidsmarkeringene lange og har stor avstand.

Ettersom vektorkardiografi i prinsippet bare er en annen form for presentasjon av de samme elektriske impulser som blir registrert ved det vanlige EKG, vil man også finne igjen registrering av de samme depolariserings- og repolariseringsmønstre. Ethvert vektorkardiogram vil derfor omfatte tre hovedkomponenter eller tre hovedsløyfer. De tre sløyfene omfatter henholdsvis depolariseringen av atriet (tilsvarer P-takken i EKG), depolarisering av ventrikler (tilsvarer QRS-komplekset i EKG) og endelig repolarisering av ventrikler (tilsvarer T-takken i EKG). Et komplett vektorkardiogram består således av P-, QRS- og T-sløyfer i tre plan. De tre sløyfene utgår fra et felles 0-punkt. Man registrerer bl.a. sløyfenes generelle utseende, størrelse, rotasjonsretning og hastigheter. Som i et konvensjonelt EKG har vektorkardiografi store normalvariasjoner, og diagnostikken styrkes ved registrering over et tidsrom.

Sammenlignet med et vanlig EKG har man med vektorkardiografi innført et ekstra plan (sagittalplan) og dermed fått bedret mulighet til å undersøke særlig hjertets bakside. Vektorkardiografi fordrer som EKG nøyaktig elektrodeplassering, lav hudmotstand og at pasienten er godt avslappet. Undersøkelsen er smertefri, fører ikke til ubehag for pasienten og tar ikke særlig lengre tid enn en vanlig EKG-registrering.

Vektorkardiografi er en undersøkelsesmetode som på mange måter kompletterer det vanlige EKG, særlig ved påvisning av enkelte former for hjerteinfarkt, og ved hjerteforstørrelse som rammer den ene hjertehalvdelen.