øremusling, synlig del av øret, hudkledd brusktrakt omkring øregangsåpningen; utgjør sammen med øregangen det ytre øret.

Øremuslingen består av et bøyelig, elastisk hudskjelett med en tynn hud som er bundet fast til underlaget, unntatt på den nederste delen, øreflippen, som er fettholdig og fattig på nerver, men meget rik på kapillarer og derfor velegnet for uttak av blodprøver.

Øremuslingens form og størrelse varierer svært. Den ytre bøyde kanten kalles helix auris, den indre folden anthelix og den lille klaffen foran øregangsåpningen tragus. Anthelix kan mangle, noe som er den hyppigste årsaken til utstående ører. Øremuslingens folder og bukter løper sammen i en skålformet fordypning, cavum concha, som fører inn til øregangen.

Huden på øremuslingen er sparsomt kledd med hår, men hårfolliklenes talgkjertler er til gjengjeld kraftig utviklet og holder huden fettet. Dette reduserer fordampingen og dermed avkjølingen av det meget utsatte organet. Talgkjertlene kan tettes igjen, og utspilte talgkjertler (fettknuter eller ateromer) forekommer ofte på øremuslingene.

Hos mange dyr er øremuslingen velforsynt med muskler, slik at den kan rettes som et hørerør i lydens retning. Hos mennesket er den imidlertid praktisk talt ubevegelig, og det er bare enkelte som kan vrikke litt med ørene takket være en liten muskel på baksiden. Øremuslingen har imidlertid stadig en viss funksjon, idet lyder forfra høres best.

Ørebrusken er kledd av en hinne, perikondriet, som inneholder bl.a. blodårer. Hvis blodårene skades, f.eks. ved slag mot øret, kan brusken gå til grunne (nekrotisere), og øremuslingen vil da deformeres. En folkelig betegnelse på det deformerte øret er «blomkåløre».

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.