Hellers syndrom

Hellers syndrom eller «Childhood Disintegrative Disorder» (CDD) ble tidligere betraktet som en sjelden undergruppe av autismespekterforstyrrelsene. Tilstanden er kjennetegnet av en normal utvikling i minst de to første leveårene (vanligvis mellom to og fire år) før sykdomsdebut med uttalt, varig tilbakegang av den sosiale og intellektuelle utviklingen.

Symptomene etter tilbakegang av utviklingen likner på de man ser ved de alvorligste formene for autismespekterforstyrrelse med psykisk utviklingshemning. I tillegg forekommer atferdsvansker, psykomotorisk retardasjon og for noen tap av fin- og grovmotoriske ferdigheter (for eksempel at barnet ikke lenger klarer å bruke bestikk for å spise) samt tap av oppnådd blære- og tarmkontroll.

Tilstanden er svært sjelden og forekomsten er anslått til cirka 1 av 100 000 barn. I fagfeltet har det vært omdiskutert om CDD kan avgrenses fra autismespekterforstyrrelse som en separat tilstand, siden det er beskrevet tilfeller med tilbakegang av ferdigheter også for autisme. I DSM-5 og i ICD-11 (den 11. revisjonen av ICD som ble vedtatt av WHO’s generalforsamling i 2013) brukes ikke lenger de ulike betegnelsene for undergruppene, men fellesdiagnosen autismespekterforstyrrelse for alle tilstandene i gruppen.

Hellers syndrom er dermed ikke klassifisert som en egen diagnose, men beskrevet som autismespekterforstyrrelse med forstyrrelse av intellektuell utvikling og markert redusert språkfunksjon (kun bruk av enkeltord eller enkle setninger for å uttrykke personlige behov) uten å spesifisere regresjonen og tapet av tidligere oppnådde ferdigheter.