Barnepsykiatri, omfatter diagnostikk og behandling av psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser hos barn frem til cirka tolv års alder. Over denne alderen organiseres diagnostikk og behandling under ungdomspsykiatri der hvor dette tilbudet finnes.

Forekomst

Forekomsten av psykiatrisk sykelighet hos barn varierer mellom cirka 5 prosent og 25 prosent. Den er lavest på landsbygda og høyest i storbyene. Gutter viser større psykiatrisk sykelighet enn piker. Psykiatrisk sykelighet er i samme størrelsesorden på ulike alderstrinn. Det er en sammenheng mellom forekomst av psykiske lidelser hos barn og familieforhold kjennetegnet av mange negative forhold som lav utdannelse, ustabilt yrkesliv, økt psykiatrisk og legemlig sykelighet, svak økonomi og dårlige boforhold. Disharmoniske familieforhold øker risiko for psykiske lidelser hos barna. Det samme gjør hjerneskade hos barnet og markerte fysiske funksjonshemninger.

Adferdsforstyrrelser

Psykiske lidelser hos barn kan komme til uttrykk på flere måter. Adferdsforstyrrelser utgjør omtrent 2/3 av de barnepsykiatriske lidelser og opptrer tre til fire ganger så hyppig hos gutter som hos jenter. Forskjellen er lik i ulike kulturer og antas delvis å være biologisk betinget. Adferdsforstyrrelser viser seg oftest i form av rastløshet, mangel på konsentrasjon i lek og arbeid, spesielt i gruppesammenhenger. Barnet blir lett oppfattet som bråkete, blir syndebukk og noen kan bli isolerte. Barnets egen pessimistiske grunnstemning gjør at det for andre kan synes misfornøyd, forurettet og mistenksomt. Noen kan fremby antisosial adferd.

Emosjonelle forstyrrelser

Emosjonelle forstyrrelser (tidligere kalt barnenevroser) utgjør den andre store gruppen av psykiske lidelser hos barn. Slike forstyrrelser forekommer hos 2,5 prosent av barne- og ungdomsbefolkningen i småbyer og på landsbygden, og noe hyppigere i storbyer og i ungdomsår. Overfølsomhet og engstelighet er vanlig. Mange har angst for sosiale situasjoner og unnviker slike, for eksempel skolevegring. Diagnostisk skiller man gjerne mellom adskillelsesangst, unnvikelsesforstyrrelse og overengstelighet, men grensene er flytende.

I motsetning til barn med adferdsforstyrrelser vokser barn med emosjonelle forstyrrelser oftere opp i intakte hjem med ordnede ytre forhold, men det indre familieliv er derimot ofte preget av spenning og utilfredsstilte følelsesmessige behov. På lang sikt er prognosen god, men omkring 1/3 av barna utvikler psykiske lidelser i voksen alder, ofte av angstpreget natur som for eksempel panikklidelse. Depresjoner forekommer også hos barn, og selvmord er beskrevet, men er meget sjelden under tolv års alder. Depresjon hos barn arter seg oftere som adferdsforstyrrelser enn hos voksne. Flertallet blir bra, men hos noen innvarsler depresjonen en stemningslidelse i voksen alder. Se også bipolar lidelse.

Andre psykiske lidelser

Problemer hos barn kan også uttrykke seg i form av mistrivsel, manglende vekst og uklare legemlige symptomer uten at det kan påvises legemlig sykdom (psykosomatiske symptomer). Vanlige symptomer er diffuse magesmerter og hodepine, spesielt i skolealder. Spiseforstyrrelser som bulimi og spisevegring (anorexia nervosa) kan debutere i ni til ti års alder selv om flertallet debuterer i tenårene.

Barnepsykiatri omfatter også spesifikke utviklingsforstyrrelser. Dette er lidelser hvor utviklingen er forsinket innen et avgrenset område, for eksempel språk, mens barnet ellers utvikler seg normalt. Slike lidelser har delvis en arvemessig årsak, men kan også være forbundet med lettere hjerneskade. Noen barn er også særlig urolige; de har oppmerksomhetsforstyrrelser eller minimal hjerneskade. Infantil autisme en en utviklingsforstyrrelse som rammer flere områder, spesielt evnen til kontakt. Psykoser kan også forekomme hos barn, men er relativt sjeldne.

Behandlingsmetoder

Familiebehandling er den mest brukte behandlingsmetoden i barnepsykiatri. Hensikten er å endre samspillet i familien slik at den enkeltes utviklingspotensiale blir så stort som mulig. Noen ganger fokuseres kun på foreldrene. Kunnskapsformidling til foreldre er sentralt. Individuell behandling av barnet i form av leketerapi brukes i noen grad. Samarbeid med andre faggrupper innen helse- og sosialvesenet er vanlig (for eksempel helsestasjon, PP-tjeneste). I noen tilfelle brukes også avlastningshjem eller fosterhjem.

Medikamentell behandling av psykiske lidelser av barn brukes i økende grad, men helst ved mere alvorlige psykiske lidelser hvor individuelle-, familie- og miljøterapeutiske tiltak alene ikke fører til målet. Barnepsykiatri ble egen spesialitet for leger i 1951. Klinisk psykologi ble egen spesialitet i 1959, men det er ingen formell subspesialitet i barnepsykiatri. Barnepsykiatri er i dag i høy grad tverrfaglig. Tidligere så man barnepsykiatri i stor grad atskilt fra voksenpsykiatri. I våre dager ser man i økende grad at det er en sammenheng mellom psykiske lidelser i barnealder og voksen alder. Det er derfor en klar tendens til større samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatri og voksenpsykiatri enn tidligere.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Grøholt, Berit m.fl.: Lærebok i barnepsykiatri, 4. utg., 2008, isbn 978-82-15-01355-8
  • Sommerschild, Hilchen & Einar Moe: Da barnepsykiatrien kom til Norge, 2005, isbn 82-15-00619-1

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg