Eksponering, den påvirkning en utsettes for i en gitt sammenheng. I forbindelse med miljø og arbeidsmiljø menes det den mengde av en kjemisk forurensning, stråling eller annen mulig helseskadelig belastning som en person blir utsatt for. Kunnskap om sammenheng mellom eksponering og helsevirkninger har betydning for valg av forebyggende tiltak eller bruk av verneutstyr i miljø- og yrkessammenheng.
Når en eksponeres over en viss tid, opptar kroppen gjennom hud, ved innånding eller fra tarmkanalen en viss dose, som kan forårsake symptomer eller skade på ett eller flere organsystemer, på celle- eller enzymnivå, med mulighet for helseproblemer.
Eksponeringen måles i forskjellige enheter avhengig av hva det dreier seg om. For eksempel måles støy i desibel, lys i lux, ioniserende stråling i gray (Gy) (tidligere i rad og røntgen), flyktige stoffer (gasser, løsemidler) i mg/m3 eller ppm (parts per million), partikler (støv) i mg/m3 og flytende stoffer i mg/liter.
Helseskadelig eksponering i arbeidsmiljø skal reduseres så langt det er teknisk og økonomisk mulig. Direktoratet for Arbeidstilsynet utgir en oversikt («Administrative normer for forurensninger i arbeidsatmosfære») over hvilke konsentrasjoner som er akseptert over en åttetimersdag i en femdagersuke (se grenseverdi). Hensikten er å sikre et flertall av arbeidstagerne mot uakseptabel helserisiko.
Statens forurensningstilsyn gir normer for akseptabel eksponering for luftforurensninger fra trafikkstøv, eksos og andre forbrenningsprodukter i uteluft, og Nasjonalt folkehelseinstitutt for inneklima. Normene benyttes blant annet av miljøetaten i de kommuner som varsler eksponering for visse luftforurensninger. Reduksjon av forurensningsnivået bør prioriteres fremfor bruk av personlige vernetiltak der dette er mulig.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.