epifysiolyse

Den vanligste formen for epifysiolyse er i forbindelse med et håndleddsbrudd hos barn. Et annet eksempel er epifysiolyse av lårbenshodet, der det skjer en glidning i vekstplaten mellom leddhodet (caput femoris) og lårhalsen. En slik glidning i hoften kan forekomme uten kjent traume, eller komme akutt etter et fall.

Den vanligste årsaken til en epifysiolyse er i forbindelse med et traume, for eksempel fall på utstrakt arm eller hoften. Epifysiolyser er et klassisk barnebrudd, og forekommer kun hos barn med åpne fyser, det vil si barn som er fremdeles i vekst. Feilstilte epifysiolyser kan ubehandlet utvikle seg til alvorlige defekter med sterkt redusert leddfunksjon.

De fleste epifysiolyser diagnoseres ved vanlig røntgenundersøkelse. Av og til kan CT bilder gi nyttig ekstrainformasjon. For eksempel ved epifysiolyser i ankleleddet hos ungdommer vil et CT bilde gi informasjon som kan være nyttig for å forstå den tredimensjonale glidningen av frakturen gjennom vekstskiven.

Epifysiolyse klassifiseres etter Salter-Harris klassifikasjonen.

Behandlingen avhenger av hvilket ledd som er affisert. Generelt sett vil en skade gjennom fyseskiven kunne føre til vekstforstyrrelse i seg selv. Man må derfor ta hensyn til dette når man skal vurdere om det er behov for intervensjon.

Ferske, dislokerte brudd kan reponeres dersom fyseskiven har glidd mer enn 25 prosent. Manipulering må være så skånsom som mulig.

Dersom det har gått mer enn tre dager etter skaden bør man unngå reponering på grunn av risiko for fyseskade og dermed vekstforstyrrelse. Brudd i fyseskivene er alltid leddnære, og har et stort remodelleringspotensiale.

Epifysiolyse Salter-Harris type 3 og 4 er intra-artikulære frakturer. Disse sjeldne bruddene skal som regel opereres dersom de er feilstilt, for å fiksere leddflaten i anatomisk stilling.

Behandling av epifysioloyse av caput femoris er alltid operativ, for å hindre ytterligere glidning.

• epifysen
• knokkel
• infeksjon