Røntgenundersøkelse, påvisning av sykdom ved hjelp av røntgenstråler (se røntgenstråling).

Når røntgenstråler trenger gjennom kroppen, vil stråleenergien svekkes i forskjellig grad for forskjellig vev. En gjennomlysningsskjerm eller røntgendetektor plassert bak en person som utsettes for røntgenstråling, vil gjengi et bilde avhengig av strålesvekkelsen i de forskjellige vevene. Av vevene i kroppen er særlig benvevet, på grunn av det høye kalsiuminnholdet, lite gjennomtrengelig for røntgenstråler. En digital røntgendetektor registrerer disse forskjellene, og signalene fra detektoren danner et elektronisk bilde.

Elektroniske detektorsystemer brukes nå både for røntgengjennomlysning og opptak av bilde. Digitale røntgensystemer har gjennomgående bedre billedkvalitet og krever levere stråledoser enn tradisjonelle billedforsterkere og filmsystemer. Røntgenfilmen som før år 2000 var helt dominerende, har lysømfintlig substans (emulsjon) på begge sider og legges som regel i en kassett mellom to forsterkningsskjermer (folier). Foliene fluorescerer når de treffes av røntgenstråler, og selv om røntgenstrålene sverter filmen noe, oppstår røntgenbildet først og fremst på grunn av fluorescenslyset.

Ved vanlige røntgenundersøkelser er det bare den delen av primærstrålen (se primærstråling) som passerer upåvirket fra røntgenrørets fokus gjennom kroppen til det billedregistrerende mediet, som gir den ønskede billedinformasjonen. Sekundærstråling oppstår i alle bestrålte legemer og stråler i alle retninger. Sekundærstråling fører til sløring og redusert billedkvalitet. De to viktigste metodene for å redusere sekundærstrålingen er (1) å redusere det bestrålte volumet med blendere og kompresjon av vevet, og (2) å bruke raster som bare slipper gjennom stråler med samme retning som primærstrålingen fra røntgenrørets fokus.

Allerede kort tid etter at røntgenstrålene var oppdaget, tok man dem i bruk for å undersøke sykdommer og skader i skjelettet, samt for å påvise fremmedlegemer. Forkalkninger svekker strålene sterkt, noe som man utnytter til å påvise stein i galleganger, urinveier, utførselsganger fra spyttkjertel og bukspyttkjertel og kalk i hjerteklaffer og karvegger. Gasser svekker røntgenstråler meget lite. Luftinnholdet i enkelte organer og hulrom, som lunger, nesesvelgrommet og bihulene, avtegnes derfor også i røntgenbilder, og man kan se om det foreligger væskeansamling i f.eks. brysthulen eller bihulene. Ved noen røntgenundersøkelser injiseres luft som såkalt negativt kontrastmiddel i kroppshulrom som normalt inneholder væske, f.eks. hjernens hulrom (luftencefalografi, se encefalografi) og hulrommet mellom ryggmargens årehinne og spindelvevshinne, subaraknoidalrommet (luftmyelografi, se myelografi), se også hjerneoperasjon.

I mange tilfeller bruker man positive kontrastmidler som svekker strålene sterkere enn vanlige bløtdeler, f.eks. bariumsulfat og forskjellige jodforbindelser. Pasienten svelger bariumsulfat når man skal undersøke mage-tarm-kanalen, mens man injiserer jodholdige kontrastmidler i pasienten i mange andre tilfeller, f.eks. når man skal undersøke arterier, vener, lymfekar, urinveier eller galleveier.

Etter år 2000 har digitale røntgensystemer fått en helt dominerende plass og har for en stor del erstattet tradisjonell røntgenfilm. Digitale røntgendetektorer er mer følsomme enn tradisjonell film. Gjennomlysning og billedkvalitet er bedre, og stråledosen mot kroppen under røntgenfotografering er redusert. Ny teknologi har gitt muligheter til bedre gjennomlysning, noe som har ført til en rekke nye røntgenundersøkelser og billedveiledede behandlinger. Moderne røntgenkontrastmidler har svært få alvorlige bivirkninger (se kontrastmiddel).

Disse to faktorene har bl.a. bidratt til at man nå kan røntgenundersøke de fleste kar, utførselsganger og hulrom i kroppen. Under røntgengjennomlysning kan man dessuten hente ut vevsprøver fra dyptliggende sykdomsprosesser (se biopsi). Computertomografi betraktes som den største nyvinningen i røntgendiagnostikken de senere år. Metoden gjør det mulig å fremstille detaljrike tverrsnittsbilder av kroppen. Prinsippet er at en smal røntgenstrålebunt gjennomstråler et tverrsnitt av kroppen i mange kryssende retninger, og strålesvekkelsen i alle retninger registreres av detektorer. Registreringene overføres til en datamaskin som kan regne ut strålesvekkelsen i alle deler av snittet; snittet gjengis så i gråtoner på en billedskjerm. Detektorene har 100 ganger sterkere strålefølsomhet enn røntgenfilm, dermed kan man i bildene skjelne mellom organer og bløtdeler som ikke kan skjelnes i vanlige røntgenbilder.Tomografi (planigrafi) er en røntgenfotograferingsteknikk som gir en skarp detaljfremstilling av strukturer i en bestemt dybde eller et bestemt snittplan. Tradisjonell røntgentomografi er erstattet av computertomografi og magnettomografi.

Tunge metaller er lite gjennomtrengelige for røntgenstråler. Bly er derfor velegnet som beskyttelse mot uønsket røntgenstråling. Man må ofte avskjerme røntgenstråler ved røntgenundersøkelser, fordi strålene kan skade kroppscellene. Særlig kjønnsceller (eggceller og sædceller) kan forandres av bestråling slik at endrede arveegenskaper kan overføres til etterkommere. Tross redusert stråledose for hvert bilde har økt bruk av røntgendiagnostikk og røntgenveiledet behandling likevel medført en økning i den totale dosen til befolkningen.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.