Røntgenundersøkelse er en undersøkelse av kroppen ved bruk av røntgenstråler. De metodene som benytter røntgenstråler er vanlig røntgenfotografering, røntgengjennomlysning og computertomografi  (CT).

Tradisjonell røntgen gir et projisert todimensjonalt bilde av en kroppsdel og brukes mye i diagnostisk radiologi, som for eksempel røntgen av lunger eller skjelett. Gjennomlysning brukes når man vil se bevegelse, som for å studere svelgefunksjonen med bariumkontrast, eller i forbindelse med intervensjoner, som for eksempel utblokking av blodkar.

CT medfører større stråledose enn de andre metodene, men gir et mye mer nyansert og presist bilde av kroppen. Fordi undersøkelsen kan gjøres i løpet av sekunder er CT et uunnværlig verktøy i forbindelse med ulykker eller utredning av andre uavklarte sykdomstilstander.

Når røntgenstråler trenger gjennom kroppen, vil strålene svekkes i ulik grad i forskjellige vev. En digital røntgendetektor bak personen registrerer disse forskjellene, og signalene fra detektoren danner et elektronisk bilde. Røntgenbildet er bygget opp av gråtoner fra svart til hvitt, avhengig av hvor mye strålene svekkes i de ulike vevene.

CT fungerer ved at en smal røntgenstrålebunt gjennomstråler et tverrsnitt av kroppen i mange kryssende retninger. Strålesvekkelsen i alle retninger registreres av detektorer. Registreringene overføres til en datamaskin som kan regne ut strålesvekkelsen i alle deler av snittet, som gjengis i gråtoner på en bildeskjerm. Strålefølsomme detektorer  gjør at man kan skjelne detaljer som ikke kan skjelnes på vanlige røntgenbilder. 

Beinvevet har høyt kalkinnhold og er lite gjennomtrengelig for røntgenstråler. Bein og kalk fremtrer derfor lyst på røntgenbildet. På motsatt side av skalaen er luft og gassholdige strukturer som har svært lav røntgentetthet. Typiske eksempler er lungene og tarmgass som viser seg tilnærmet svart på bildet. Vann har en røntgentetthet som ligger midt mellom disse ytterpunktene og er derfor grå på bildet. Røntgentettheten for fettvev er lavere enn vann og fremtrer mørkt grå på bildet, mens muskler og indre organer har høyere tetthet og er lysere enn vann . Metall og fremmedlegemer er minst gjennomtrengelig for røntgenstrålene og lyser intenst hvitt på bildet. Denne gråtoneskalaen er nyttig og nødvendig å kjenne til når bildet skal tolkes, og gjelder for både tradisjonelle røntgenbilder og computertomografi (CT).

Ved vanlige røntgenundersøkelser er det bare den delen av primærstrålen som passerer upåvirket fra røntgenrøret gjennom kroppen til bildedetektoren som gir billedinformasjonen.

Sekundærstråling oppstår i alle bestrålte kroppsdeler og stråler i alle retninger. Sekundærstrålingen fører til sløring og redusert billedkvalitet. Sekundærstrålingen kan begrenses ved å begrense det bestrålte volumet med blendere og kompresjon av vevet, eller ved å bruke raster som bare slipper gjennom stråler med samme retning som primærstrålingen fra røntgenrøret.

Tradisjonell røntgenfilm er i dag helt erstattet av digitale røntgendetektorer, som er mer følsomme enn tradisjonell film. Gjennomlysning og bildekvalitet er bedre, og stråledosen mot kroppen under røntgenfotografering er redusert. Kontrastmidler benyttes for å forbedre den naturlige kontrasten mellom ulike vev i kroppen med ulik røntgentetthet. Moderne røntgenkontrastmidler har svært få alvorlige bivirkninger.

Forbedret teknologi og kontrastmidler har blant annet bidratt til at man nå kan røntgenundersøke de fleste kar, utførselsganger og hulrom i kroppen. Under røntgengjennomlysning kan man dessuten hente ut vevsprøver fra dyptliggende sykdomsprosesser (biopsi). CT representerer et betydelig diagnostisk fremskritt i forhold til tradisjonell radiografi. Med CT kan man fremstille svært detaljrike tverrsnittsbilder av kroppen og rekonstruere bildene i alle plan, også 3-dimensjonalt. 

Tunge metaller er lite gjennomtrengelige for røntgenstråler. Bly er derfor velegnet som beskyttelse mot uønsket røntgenstråling. Man må ofte avskjerme røntgenstråler ved røntgenundersøkelser, fordi strålene kan skade kroppscellene. Særlig kjønnsceller (eggceller og sædceller) kan forandres av bestråling slik at endrede arveegenskaper kan overføres til etterkommere. Tross redusert stråledose for hvert bilde har økt bruk av røntgendiagnostikk og røntgenveiledet behandling likevel medført en økning i den totale dosen til befolkningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.