ernæringspolitikk

Den norske mat- og ernæringspolitikken har følgende hovedmålsettinger:

1. Redusere kostholdsrelaterte helseskader i befolkningen.

2. Sikre at matvarene er helsemessig trygge.

3. Bidra til å styrke forbrukernes innflytelse i ernæringspolitikken.

4. Bidra til en bærekraftig og miljøvennlig produksjon.

Norsk ernæringspolitikk bygger på Stortingsmelding nr. 32 (1975–76) «Om norsk ernærings- og matforsyningspolitikk», Stortingsmelding nr. 11 (1981–82) «Om oppfølging av norsk ernæringspolitikk» og Stortingsmelding nr. 37 (1992–93) «Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid». Den er ført videre i Stortingsmelding nr. 16 (2002–2003) «Resept for et sunnere Norge – Folkehelsepolitikken». Ernæringsarbeidet framover er hovedsakelig knyttet opp til oppfølging av Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen 2007-2011. Ernæringspolitikken er dermed bygd inn som en viktig del av det generelle forebyggende helsearbeidet.

Kosten påvirker kanskje mer enn noen annen miljøfaktor det enkelte individets og befolkningens helsetilstand. I internasjonal sammenheng er fortsatt sult og mangelsykdommer de alvorligste ernæringsproblemene, mens vi i Norge har andre typer av helseproblemer som henger sammen med kostholdet.

I årene siden Norge fikk sin offisielle ernæringspolitikk, har kostholdet endret seg meget, og stort sett i riktig retning. Folk spiser mer av korn og brødvarer, forbruket av frukt og grønnsaker har økt, og det samlede inntak av fett er gått ned. Det siste skyldes vesentlig et redusert forbruk av margarin, smør og fete melketyper. Samtidig har vi sett en gledelig nedgang i forekomsten av hjerte- og karsykdommer, noe som kan skyldes et sunnere kosthold.

Den sist vedtatte ernæringspolitikken legger vekt på at de positive endringene i våre matvaner skal fortsette. Målene er bl.a. at fettets andel av matens energiinnhold skal ned til omtrent 30 % av den samlede matenergi, vesentlig ved å senke forbruket av mettet fett. Videre skal kostens innhold av kostfiber øke til 25–35 gram per person per dag. Sukker bør høyst utgjøre 10 % av energitilførselen, og saltmengden reduseres til 5 gram per person per dag. Denne målsettingen skal gjennomføres ved at det stimuleres til et økt forbruk av fisk, grove kornvarer, poteter, grønnsaker og frukt og bær. Videre bør det skje en overgang til magrere meieri- og kjøttvarer på bekostning av fetere alternativer. Det bør stimuleres til et minsket forbruk av snacks og sterkt sukkerholdige varer som brus og godteri, og at en unngår hyppig inntak av mat som er sterkt saltet, røkt, grillet eller stekt.

Ernæringspolitikken er forankret i Helse- og Omsorgsdepartementet. Departementet har det overordnede koordineringsansvaret med Sosial- og helsedirektoratet og Mattilsynet som de utøvende organene.

	1953–551	1970	1980	1990	1999	20122
Korn, inkl. ris (som mel)	98	71	80	80	89	82
Matpoteter	93	79	60	46	28	28
Potetprodukter som chips/-mos	-	7	12	25	36	29
Grønnsaker	35	40	51	59	58	74
Frukt og bær	41	67	75	80	77	88
Kjøtt og kjøttbiprodukter	36	43	55	62	70	75
Egg	7	10	11	11	11	13
Fisk					38	37
Helmelk	195	172	164	46	33	19
Lettmelk	-	-	-	84	61	48
Ekstra lettmelk	-	-	-	-	10	284
Skummet melk	10	14	28	26	18
Fløte	5,0	6,7	7,1	6,7	7,0	8
Ost	8	9	12	14	16	18
Smør	3,8	5,4	5,6	3,0	2,8	4
Margarin	24	19	16	13	9	9
Herav lettmargarin	-	-	-	2,7	2,9
Olje og annet fett3	3,8	4,4	4,7	3,9	4,0
Sukker, sirup, honning og sukkervarer	40	42	43	41	40	29

1 Tallene fra 1950-årene er ikke helt sammenlignbare med de senere tallene.

2 Foreløpige tall.

3 Usikkert datagrunnlag

4 Inklusiv skummet melk i 2012

Kilde: Helsedirektoratet