ernæringspolitikk

Ernæringspolitikk er den politikken som føres innen ernæringsområdet. Den norske mat- og ernæringspolitikken har følgende hovedmålsettinger:

1. Redusere kostholdsrelaterte helseskader i befolkningen.

2. Sikre at matvarene er helsemessig trygge.

3. Bidra til å styrke forbrukernes innflytelse i ernæringspolitikken.

4. Bidra til en bærekraftig og miljøvennlig produksjon.

Norsk ernæringspolitikk bygger på Stortingsmelding nr. 32 (1975–76) «Om norsk ernærings- og matforsyningspolitikk», Stortingsmelding nr. 11 (1981–82) «Om oppfølging av norsk ernæringspolitikk» og Stortingsmelding nr. 37 (1992–93) «Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid». Den er ført videre i Stortingsmelding nr. 16 (2002–2003) «Resept for et sunnere Norge – Folkehelsepolitikken». Ernæringsarbeidet framover er hovedsakelig knyttet opp til oppfølging av Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen 2007-2011. Ernæringspolitikken er dermed bygd inn som en viktig del av det generelle forebyggende helsearbeidet.

Kosten påvirker kanskje mer enn noen annen miljøfaktor det enkelte individets og befolkningens helsetilstand. I internasjonal sammenheng er fortsatt sult og mangelsykdommer de alvorligste ernæringsproblemene, mens vi i Norge har andre typer av helseproblemer som henger sammen med kostholdet.

I årene siden Norge fikk sin offisielle ernæringspolitikk, har kostholdet endret seg meget, og på mange måter i riktig retning. Folk spiser mer frukt og grønnsaker og mindre tilsatt sukker, og det samlede inntak av fett er gått ned. Det siste skyldes vesentlig et redusert forbruk av margarin, smør og fete melketyper. Samtidig har vi sett en gledelig nedgang i forekomsten av hjerte- og karsykdommer, noe som kan skyldes et sunnere kosthold.

Den sist vedtatte ernæringspolitikken legger vekt på at de positive endringene i våre matvaner skal fortsette. Målene er bl.a. at fettets andel av matens energiinnhold skal ned til omtrent 30 % av den samlede matenergi, vesentlig ved å senke forbruket av mettet fett. Videre skal kostens innhold av kostfiber øke til 25–35 gram per person per dag. Sukker bør høyst utgjøre 10 % av energitilførselen, og saltmengden reduseres til 5 gram per person per dag. Denne målsettingen skal gjennomføres ved at det stimuleres til et økt forbruk av fisk, grove kornvarer, poteter, grønnsaker og frukt og bær. Videre bør det skje en overgang til magrere meieri- og kjøttvarer på bekostning av fetere alternativer. Det bør stimuleres til et minsket forbruk av snacks og sterkt sukkerholdige varer som brus og godteri, og at en unngår hyppig inntak av mat som er sterkt saltet, røkt, grillet eller stekt.

Ernæringspolitikken er forankret i Helse- og Omsorgsdepartementet. Departementet har det overordnede koordineringsansvaret, med Helsedirektoratet og Mattilsynet som de utøvende organene. Helsedirektoratet har ansvar for å følge og vurdere utviklingen i norsk kosthold, gi vitenskapelig baserte råd om kosthold og samarbeide med andre samfunnssektorer med sikte på å fremme folkehelsa, mens Mattilsynet har ansvar for regelverk som er relevant på ernæringsområdet.