giftslanger

Giftslanger. Øverst: Hode av klapperslange med giftapparat og spyttkjertler avdekket.Nederst: Lengdesnitt gjennom gifttann hos huggorm. Den stiplede linjen viser giftkanalen.

Giftslanger av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Giftslanger er slanger som har riflete eller hule tenner som tjener som kanal og står i forbindelse med giftkjertler. Giftkjertlene er spesialiserte spyttkjertler.

Slangegift

Slangegift inneholder hos de fleste arter forskjellige bestanddeler, blant annet enzymer som også kommer til nytte ved fordøyelsen av offeret. Offerets død er fremfor alt forårsaket av stoffer som angriper nervesystemet, slik at det oppstår lammelse av åndedrettsmusklene og hjertet, eller av stoffer som angriper blodet og blodkarenes vegger.

Giften er så sterk at den er dødelig for slangens normale bytte i løpet av noen få sekunder eller minutter. Mennesket er vanligvis ikke et spiselig bytte for noen slange, og slangene vil vanligvis bare bite når de føler seg truet eller når de blir tråkket på. Om et bitt er dødelig eller ikke, avhenger av mange faktorer:

  • slangens art og størrelse
  • antallet bitt
  • hvor lenge slangen holder offeret fast
  • graden av frykt og sinne som får slangen til å angripe
  • mengden av gift som den sprøyter inn i såret
  • giftkjertlenes og dyrets egen tilstand
  • offerets alder, størrelse og helsetilstand
  • bittstedet
  • offerets følsomhet for giften

Utbredelse

Det finnes ca. 375 arter giftslanger. Ca. 35 000 til 45 000 mennesker er anslått å dø hvert år av slangebitt, mens en mengde mennesker blir bitt av disse krypdyrene uten at det fører til døden. I for eksempel USA, hvor man har noenlunde pålitelige tall, viser det seg at det hvert år meldes om ca. 7000 tilfeller av slangebitt, hvorav 15 har dødelig utgang.

Behandling av slangebitt

Det finnes en standardprosedyre for behandling av alle tilfeller av forgiftning som skyldes slangegift. Også når man ikke er sikker på om det er bitt fra en giftslange man har med å gjøre, bør man handle som om dette var tilfellet. Det viktigste er å holde området rundt bittstedet høyt og mest mulig i ro og snarest kontakte lege.

Legen vil avgjøre om bruk av slangeserum (motgift) er aktuelt, og behandling av symptomene og tegn er i tillegg viktig. De fleste av motgiftene (antisera) består av motstoffer (antistoffer) som er dannet i forsøksdyr og som kan nøytralisere den giftige virkningen av forskjellige typer slangegift. Som motgift ved alvorlige reaksjoner etter bitt av den norske huggormen brukes spesifikt huggorm-antivenin (huggormbitt). «Ormetabletter» som en tid ble brukt mot huggormbitt og insektstikk, er ikke lenger i salg på grunn av dårlig dokumentert virkning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg