giftslanger

Det er omtrent 600 ulike arter som regnes som giftslanger, og bittet fra mer enn 100 av dem kan være dødelig for mennesket. Blant de farligste artene er brilleslange, russels hoggorm og de store lanseslangene (Bothrops) i Mellom-Amerika og Sør-Amerika.

Hos noen giftslanger har ikke giftkjertlene forbindelse med noen gifttenner, slik at disse dyrene ikke kan sprøyte inn giften. De er derfor ufarlige, og giften hos disse er også oftest ganske svak. Hos de øvrige giftslangene finnes det egne gifttenner som enten har en dyp fure på yttersiden eller en lukket kanal i tannen som giften flyter ut gjennom.

Giftkjertlene kan ha forbindelse med furete gifttenner bakerst i kjeven (opisthoglyphe slanger). Hos disse slangene er giftmengden liten og giften svak, og den brukes mest til å bedøve byttet mens det svelges, slik at det glir lettere ned.

Det er særlig slanger med gifttenner forrest i kjeven som er farlige. Hos disse kan giftkjertlene enten stå i forbindelse med furete gifttenner, ofte med en lukket kanal for passasje av gift (proteroglyphe slanger), som hos kobraer, mambaer, ekte korallslanger og havslanger, eller de kan stå i forbindelse med glatte, rørformede gifttenner (solenoglyphe slanger), som hos hoggormer og klapperslanger.

Slangegift inneholder hos de fleste arter forskjellige bestanddeler, blant annet enzymer som også kommer til nytte ved fordøyelsen av offeret. Offerets død er fremfor alt forårsaket av stoffer som angriper nervesystemet, slik at det oppstår lammelse av pustemusklene og hjertet, eller av stoffer som angriper blodet og blodårenes vegger.

Verdens helseorganisasjon oppgir at rundt regnet 2,5 millioner mennesker i året blir bitt av giftslanger, hvorav om lag 125 000 dør (2005). 25 000–30 000 av disse dødsfallene skjer i det sørøstlige Asia, mange også i Afrika. Alle disse tallene er vanskelige å beregne og derfor svært usikre.

Giften er så sterk at den er dødelig for slangens normale bytte i løpet av noen få sekunder eller minutter. Mennesket er vanligvis ikke et spiselig bytte for noen slange, og slangene vil vanligvis bare bite når de føler seg truet eller når de blir tråkket på.

Om et bitt er dødelig eller ikke, avhenger av mange faktorer:

• slangens art og størrelse
• antall bitt
• hvor lenge slangen holder offeret fast
• graden av frykt og sinne som får slangen til å angripe
• mengden gift som den sprøyter inn i såret
• giftkjertlenes og dyrets egen tilstand
• offerets alder, størrelse og helsetilstand
• bittstedet
• offerets følsomhet for giften

Det finnes en standardprosedyre for behandling av alle tilfeller av forgiftning som skyldes slangegift. Også når man ikke er sikker på om det er bitt fra en giftslange man har med å gjøre, bør man handle som om dette var tilfellet. Det viktigste er å holde området rundt bittstedet høyt og mest mulig i ro og snarest kontakte lege.

Legen vil avgjøre om bruk av slangeserum (motgift) er aktuelt, og behandling av symptomene og tegn er i tillegg viktig. De fleste av motgiftene består av antistoffer som er dannet i forsøksdyr og som kan nøytralisere den giftige virkningen av forskjellige typer slangegift.

Som motgift ved alvorlige reaksjoner etter bitt av den norske hoggormen brukes spesifikt huggorm-antivenin (se huggormbitt). «Ormetabletter» som en tid ble brukt mot huggormbitt og insektstikk, er ikke lenger i salg på grunn av dårlig dokumentert virkning.

• slanger
• slangegift
• giftige dyr
• huggorm
• huggormbitt
• gift