En krise i psykologisk forstand er at det har oppstått en ny situasjon hvor påkjenningene knyttet til viktige verdier truer med å overstige mestringsevnen, slik at det gir psykiske reaksjoner. For eksempel vil en sykdom av et visst alvor kunne representere en krise. Denne ordbruken har også gitt opphav til en rekke nyord, slik som krisesenter, kriseterapi, kriseteam, krisetelefon og så videre. Det er også vokst frem nye fagfelt som krisepsykiatri.

Krise ble tidligere brukt som betegnelse på en avgjørende og plutselig forandring i en akutt, alvorlig sykdoms forløp.

Dette så man særlig ved lungebetennelse. Krisen var helt avgjørende og kunne være begynnelsen til bedring, men kunne også komme umiddelbart før døden. Tilstanden ble ofte karakterisert ved temperaturfall. I løpet av en natt kunne man bli feberfri. Det ble kalt et kritisk temperaturfall i motsetning til såkalt lytisk temperaturfall. Etter at antibiotikabehandling er innført, har sykdomsbildet vesentlig endret karakter, og pasientene helbredes før slik krise opptrer.

I moderne medisin brukes ikke ordet krise lenger på denne måten. Ved visse alvorlige tilstander snakker man fremdeles om krise, men ikke som et vendepunkt i sykdommen. Et eksempel på dette er tyreotoksisk krise.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.