Krise ble brukt som betegnelse på en avgjørende og plutselig forandring i en akutt, alvorlig sykdoms forløp. Dette så man særlig tidligere ved lungebetennelse.

Krisen var helt avgjørende og kunne være begynnelsen til bedring, men kunne også komme umiddelbart før døden. Tilstanden ble ofte karakterisert ved temperaturfall. I løpet av en natt kunne man bli feberfri. Det ble kalt et kritisk temperaturfall i motsetning til såkalt lytisk temperaturfall.

Etter at antibiotikabehandling er innført, har sykdomsbildet vesentlig endret karakter, og pasientene helbredes før slik krise opptrer.

I moderne medisin brukes ikke ordet krise lenger på denne måten. Ved visse alvorlige tilstander snakker man fremdeles om krise, men ikke som et vendepunkt i sykdommen. Et eksempel på dette er tyreotoksisk krise.

En ny bruk av ordet krise i medisinen vokste frem i 1970-årene. Med kriser i psykologisk forstand menes at det har oppstått en ny situasjon hvor påkjenningene knyttet til viktige verdier truer med å overstige mestringsevnen, slik at det gir psykiske reaksjoner. For eksempel vil en sykdom av et visst alvor kunne representere en krise. Denne nye ordbruken har også gitt opphav til en rekke nyord, slik som krisesenter, kriseterapi, kriseteam, krisetelefon osv. I kjølvannet er det vokst frem nye fagfelt som krisepsykiatri.

Tidsskrift for Den norske legeforening: Den medisinske krise

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.