Store norske leksikon

luftambulanse

Luftambulanse

Norsk Luftambulanse. Gjengitt med tillatelse

Luftambulanse er helikopter eller fly bemannet med lege eller sykepleier for hurtig utrykning til ulykkesstedet eller sted hvor akutt, livstruende sykdom oppstår eller for overføring av pasient mellom ulike sykehus. Luftambulanse skal primært rekvireres av lege. Ved særlig grad av hast kan luftambulanse også varsles av andre gjennom akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK-sentral) med nødnummeret 113.

Luftambulansetjenesten er et statlig ansvar, organisert gjennom Helsedirektoratet og faglig drevet med bistand fra de regionale helseforetakene. Når det gjelder flyoperative forhold, inngår staten kontrakter med private og offentlige leverandører.

Tjenesten består av 12 sivile ambulansehelikopterbaser (Tromsø, Brønnøysund, Trondheim, Ålesund, Førde, Bergen, Stavanger, Arendal, Ål, Dombås, Evenes og Lørenskog) og 330 skvadronens fem baser (Stavanger, Rygge, Ørlandet, Bodø og Banak). I tillegg kommer seks baser med ambulansefly (Ålesund, Brønnøysund, Bodø, Tromsø, Alta og Kirkenes). Alle helikoptre er fast bemannet med lege, alle fly er fast bemannet med sykepleier.

Det har siden 1950-årene blitt transportert pasienter med luftfartøy i Norge. Virksomheten baserte seg stort sett på at distriktsleger og sykehus rekvirerte syketransport hos fly- og helikopterselskaper. Selskapene sendte så regningen til Rikstrygdeverket. I 1978 startet Norsk Luftambulanse legehelikopterdrift fra Sentralsykehuset i Akershus, støttet av midler fra en stiftelse. I 1982 ble en tilsvarende virksomhet startet i Rogaland. I 1988 ble den statlige, landsdekkende luftambulanseordningen etablert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.