Prolaktinom, svulst som utgår fra de lakto-mammosomatotrope celler i adenohypofysen (hypofyseforlappen, se hypofysen). Denne svulsttypen er den vanligste form for hypofysesvulst og er nesten alltid godartet, selv om den kan bli relativt stor.

Mikroprolaktinomer (mikroadenomer), som er en relativt vanlig årsak til infertilitet, kan påvises som tilfeldig funn hos om lag 10 % ved obduksjon.

Diagnosen stilles ved påvisning av økte prolaktinkonsentrasjoner i blodet (hyperprolaktinemi), og hypofysesvulst ved CT (computertomografi) eller MR (magnettomografi). Symptomene er avhengig av graden av hyperprolaktinemi og hypofysesvulstens størrelse. Hyperprolaktinemi fører til amenoré med infertilitet hos kvinner, og impotens og infertilitet hos menn. Mange kvinner med prolaktinomer har galaktoré (spontan melkesekresjon). Graden av hypogonadisme vil variere med graden og varigheten av hyperprolaktinemien. Store svulster vil kunne føre til symptomer fra omgivende vev, f.eks. synsfeltsutfall på grunn av trykk mot synsnerven.

Tidligere ble disse svulstene forsøkt fjernet operativt, evt. etterfulgt av røntgenbestråling. Jo større svulsten var, desto mindre var muligheten for radikaloperasjon, og de hormonelle konsekvensene av hyperprolaktinemi lot seg ikke rette. Ofte førte for aggressiv behandling til hypofysesvikt (hypopituitarisme, panhypopituitarisme).

Dopamin er den fysiologiske hemmeren av prolaktinutskillelse. I dag behandles flertallet av pasientene med dopaminagonister, som er medikamenter som virker som dopamin (se også bromokriptin). De gir som oftest en rask og uttalt skrumpning av tumor, samtidig som prolaktinsekresjonen normaliseres. Selv pasienter med store svulster kan få normal hypofysefunksjon under slik behandling.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.