Hypofysen. Skjematisk fremstilling av transportaktiviteten mellom hypothalamus og hypofysen. Hypothalamus produserer forskjellige hormoner som hemmer eller stimulerer utskillelsen av de enkelte hypofysehormonene. Den danner også to hormoner (antidiuretisk hormon og oksytocin) som lagres i og utskilles fra hypofysens baklapp (nevrohypofysen). Hypofysens forlapp (adenohypofysen) står i forbindelse med hypothalamus over et spesielt karsystem. Det er her påvist følgende proteohormoner: follikkelstimulerende hormon (FSH), luteiniserende hormon (LH), thyroideastimulerende/thyreotropt hormon (TSH), adrenokortikotropt hormon (ACTH), veksthormon (GH), foruten prolaktin (PRL). I hypofysens midtlapp dannes melanocyttstimulerende hormon (MSH).
Hypofysen. Skjematisk fremstilling av hypofysens produksjon og regulering av vasopressin eller antidiuretisk hormon (ADH). Det dannes hovedsakelig i kjernen nucleus supraopticus i hypothalamus, og kommer ved aksonal transport til hypofysens baklapp (nevrohypofysen). Ved adekvate stimuli frigis hormonet og går over i kapillarene. Reabsorpsjon av vann fra nyrenes distale tubuli og samlerør gjør at urinmengden avtar, slik at organismen «sparer» på vannet. Syntesen og utskillelsen av hormonet reguleres av bestemte faktorer, slik som plasmakonsentrasjonen og blodvolumet, som kontrolleres av osmoreseptorene og trykkreseptorene.
Hypofysen er en hormonproduserende kjertel omtrent på størrelse med en fingertupp. Hypofysen står under kontroll av hypothalamus basalt i hjernen og kontrollerer flere av kroppens viktigste hormoner.
hjernevedhenget
Hypofysen er forbundet til hjernen med hypofysestilken, og ligger like under hypothalamus og bak synsnervekrysningen. Hypofysestilken går gjennom den faste bindevevshinnen som omslutter hjernen, dura mater. Hypofysen ligger godt beskyttet i en benet grop på skallebasis kalt sella turcica, eller tyrkersadelen på norsk.
Hypofysen består av to deler eller lapper. Den fremre lappen, kjertelhypofysen (adenohypofysen), stammer utviklingsmessig fra epitelet i fremre del av svelget, kalt Rathkes pose. Den bakre lappen, nevrohypofysen, er mindre og er utviklingsmessig en del av hypothalamus.
Forlappen består av flere ulike typer av kjertelceller som alle utgår fra felles stamcellerekke. Hver type skiller ut sitt spesielle hormon. Disse er peptider eller glykoproteiner. De ulike hormonene har ulike effekter og benevnes stort sett etter de organene de virker på.
Celler som skiller ut thyreoideastimulerende hormon (TSH) (engelsk: thyrotrophs) utgjør rundt ti prosent av cellene i forlappen. TSH stimulerer produksjonen og utskillelsen av hormonet thyroksin (T4) fra skjoldbruskkjertelen. T4 stimulerer stoffskiftet i alle kroppens celler.
Somatotrope celler skiller ut veksthormon (somatotropin, VH) og står for rundt 50 prosent av hypofysens volum. Somatotrope celler ligger vesentlig lateralt på begge sider i hypofysen. VH er et overordnet hormon i reguleringen av veksten i alle kroppens organer. Effekten av VH er dels direkte, men i vesentlig grad også indirekte og formidles via leveren hvor VH stimulerer til produksjon av insulinlignende vekstfaktor-1 (IGF-1, tidligere kalt somatomedin). VH og IGF-1 har, i tillegg til å stimulere til vekst av celler og organer, viktige funksjoner i regulering av kroppens forbrenning, ved at VH frigjør fettsyrer og IGF-1 har insulinlignende effekter.
Kortikotrope celler skiller ut adrenokortikotropt hormon (ACTH) som stimulerer sekresjonen av hormonet kortisol fra binyrebarken. Kortikotrope celler ligger sentralt i hypofysen og utgjør 15–20 prosent av forlappens celler.
Gonadotrope celler skiller ut follikkelstimulerende hormon (FSH) og Luteiniserende hormon (LH) som sammen styrer produksjon av kjønnshormoner hos både menn og kvinner. Gonadotrope celler ligger spredt i hele hypofysens forlapp og utgjør 10–15 prosent av forlappens celler. FSH stimulerer, som navnet sier, utviklingen av follikler i eggstokkene hos kvinner og spermieproduksjon hos menn. LH fremkaller eggløsning og dannelse av det gule legemet i eggstokkene. Videre stimulerer det produksjonen av kjønnshormoner både hos kvinner og menn.
Laktotrope celler ligger spredt i hypofysen og står for 10–25 prosent av alle cellene i forlappen. Cellene vokser betydelig i svangerskapet og dette forklarer hvorfor hypofysen kan doble størrelsen under graviditet. Laktotrope celler skiller ut prolaktin, som stimulerer melkeproduksjon hos kvinner. Høye nivåer av prolaktin hemmer utskillelsen av LH og FSH både hos kvinner og menn.
Celler i hypofysens forlapp som ikke skiller ut hormoner kalles null-celler. Disse representerer ikke-differensierte forstadier til hormonproduserende celler. Enkelte celler kan skille ut både prolaktin og VH og kalles mammosomatotrope celler.
Den overordnede kontrollen med frigjøringen av hormonene fra forlappen ligger i stor grad i hypothalamus. Fra denne utskilles en rekke frigjøringsfaktorer (engelsk: releasing factors, RF), som transporteres til forlappen via et spesielt nett av kapillarer (det hypofysære portsystem). Av de mest kjente frigjøringsfaktorene er fire aktiverende og to hemmende.
Det finnes en lang rekke av andre mer eller mindre godt undersøkte signalsubstanser som regulerer hypofysens aktivitet. I tillegg blir sekresjonen av forlappshormoner kontrollert av mengden av hormoner produsert i deres målorganer, såkalt negativ tilbakekoblingskontroll («feedback»-kontroll). Tilbakekoblingen påvirker frigjøringen av både de stimulerende hormonene fra hypofysen og på frigjøringshormonene fra hypothalamus. Effekten er å stabilisere hormonmengdene i blodet.
Baklappen kalles også nevrohypofysen. Hormonene som frigjøres fra baklappen produseres av cellegrupper som ligger lenger baktil i hypothalamus. Hormonene produseres av nervecellelegemene og transporteres i deres utløpere (aksoner) ned til baklappen, hvor de lagres og frigjøres etter behov.
Det er to hormoner fra hypothalamus som utskilles fra baklappen: ADH og oksytocin.
Antidiuretisk hormon (ADH), også kalt vasopressin, har to funksjoner; ADH fører til økt reabsorpsjon av vann i nyrene og får de minste arteriene (arteriolene) til å trekke seg sammen. Dette gjør at perifer vaskulær motstand øker og blodtrykket stiger. I nyrene fører ADH til at mindre blod blir filtrert og at vanntapet reduseres ved økt reabsorpsjon. ADH-utskillelsen reguleres i hypothalamus, hvor spesielle celler måler vannkonsentrasjonen i vevsvæsken (osmoreseptorer). Når saltkonsentrasjonen stiger (dehydrering), aktiveres osmoreseptorene, ADH frigjøres og nyrene sparer på vannreservene. Dette er en viktig mekanisme.
ADH-frigjøring kan også utløses av reseptorer i de sentrale venene etter blodtap. Dersom blodtrykket faller kan ADH forholdsvis raskt utløse kompensatorisk karkontraksjon, en effekt som er bakgrunnen for den alternative benevnelsen vasopressin.
Hvis evnen til å skille ut ADH ødelegges av en sykdomsprosess, øker urinvolumet omtrent til det tidobbelte. Tilstanden kalles diabetes insipidus.
Oksytocin virker kraftig stimulerende på muskulaturen i livmoren, spesielt sent i svangerskapet og under fødsel. Frigjøringen av oksytocin stimuleres fra sensoriske reseptorer i fødselsveien under fødselen og bidrar til å opprettholde styrken på fødselsriene. Det gis også som medikament under fødsel for å styrke riene og fremskynde fødselen, og for å stoppe blødning om livmoren ikke trekker seg sammen etter fødsel. Oksytocin frigjøres også av barnets suging under amming og øker melkeutskillelsen.
Symptomene i forbindelse med sykdommer i hypofysen skyldes endringer i utskillelsen av ett eller flere av hypofysehormonene, eller at en godartet svulst i hypofysen (hypofyseadenom) trykker på synsnervene og gir synsproblemer og hodepine. Hypofysesvikt kan oppstå etter operasjoner i eller nær hypofysen. Andre årsaker til sykdommer i hypofysen er sjeldne. Hypofysen ligger godt beskyttet og hodeskader vil derfor sjelden gi varig hypofysesvikt. Hypofysesvikt etter fødsel, med mangel på et stort antall primære og sekundære hormoner (Sheehans syndrom), sees svært sjelden i dag.
Høyt nivå av prolaktin kan skyldes en godartet svulst i hypofysen (prolaktinom), trykk mot hypofysestilken, medikamenter eller stress. For mye prolaktin vil gjøre at kvinner vil miste menstruasjonen, mens menn vil miste seksuell lyst (libido) og i tillegg få andre symptomer på testosteronmangel. Melk i brystene (galaktoré) kan opptre hos begge kjønn.
Økt utskillelse av veksthormon (VH) kan skyldes små svulster med VH-produserende celler (adenomer). Opptrer sykdommen hos barn, kan den føre til kjempevekst (gigantisme), individer som kan bli opp mot 2,5 meter høye, men likevel være normalt proporsjonerte.
Oftere utvikles sykdommen først etter at den normale lengdeveksten er avsluttet. Pasientene får et karakteristisk utseende, og sykdomsbildet kalles akromegali. Ved denne tilstanden kommer det til en «pålagringsvekst»: knoklene blir tykkere, muskelmassen øker, og bindevev i lærhuden blir tykkere. Spesielt rammes hender, føtter, hake, nese og lepper.
Nedsatt VH-utskillelse fører til hypofysær veksthemning hos barn og ungdom, mens voksne kan oppleve seg energifattige.
Overproduksjon av TSH er svært sjeldent og fører til økt produksjon og frigjøring av skjoldbruskkjertelhormonene T3 og T4. Dette fører til forhøyet hvilestoffskifte (hypertyreose) som ofte gir vekttap, varmefølelse, svette og rastløshet.
Nedsatt TSH-produksjon i hypofysen kan føre til nedsatt skjoldbruskkjertelfunksjon, og slike pasienter får hypotyreose, et sykdomsbilde med nedsatt hvilestoffskifte, ofte ledsaget av frossenhet og tretthetsfølelse. Både hypotyreose og hypertyreose skyldes imidlertid oftere sykdommer i selve skjoldbruskkjertelen.
Overproduksjon av ACTH fører til overproduksjon av kortisol og gir syndromet Cushings syndrom. Dette kjennetegnes av muskelsvinn, fettansamling i ansikt, nakke og mage, tynn skjør hud med blødninger, benskjørhet, høyt blodtrykk, tap av menstruasjon og seksuallyst, diabetes og endret stemningsleie med sinne og depresjon.
Svikt i ACTH-produksjonen fører til binyrebarksvikt og gir et alvorlig sykdomsbilde som ligner på binyrebarksvikten ved Addisons sykdom med tretthet, vekttap, dårlig stressmestring og lavt blodtrykk.
Overproduksjon av hypofysegonadotropinene FSH og LH er svært sjelden, mens svikt i produksjonen vil føre til forstyrrelser i seksualfunksjoner. Kvinner vil miste menstruasjonen, mens menn vil miste seksuell lyst (libido) og i tillegg få andre symptomer på testosteronmangel med redusert muskelstyrke og senket stemningsleie.
Svikt i nevrohypofysens hormoner (baklappssvikt) er mindre vanlig. Det kan sees etter operasjoner for hypofysesvulster (hypofyseadenomer) eller opptre spontant og uten kjent forklaring (idiopatisk). Mangelen på antidiuretisk hormon (ADH) fører da til diabetes insipidus. Nyrenes reabsorpsjon av vann blir dramatisk redusert. Pasientene skiller ut over ti liter urin i døgnet og må drikke tilsvarende volum vann. Den samtidige mangelen på oksytocin har liten betydning.
Hypofysesvulster vil også, ved sin vekst, affisere nabostrukturer rent mekanisk. Synsnervekrysningen er mest aktuell, og dette fører til karakteristiske synsforstyrrelser med tap av sidesynet (hemianopsi) som ofte vil opptre til begge sider (bitemporal hemianopsi). Trykk direkte på synsnervene som går fra hvert øye kan gi sentralt synstap.
Hypofysesykdommer behandles enten med medisiner som hemmer den hormonelle overproduksjonen, eller ved å tilføre de hormonene som mangler (hypofysesvikt). Hypofyseadenomer som truer synet, eller der en ikke får kontroll over den hormonelle overproduksjonen, kan opereres.
Store medisinske leksikon
Kommentarer (6)
skrev Sigrid Trygsland
skrev Roy Martin Pedersen
skrev Nikolai Flaaen
svarte Marianne L. Smebye
skrev Per Holck
Kunne det under "etymologi" tilføyes at ordet ble i 1786 konstruert av den tyske anatomen Samuel Thomas Sömmerring (1755-1830)?
svarte Halvard Hiis
Hei, Per. Takk for kommentaren. Informasjonen du kommer med kan godt være med i et eget avsnitt om historikk. Dessverre ser jeg ikke at det tilfører så mye i etymologifeltet. Hilsen Halvard
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.