Hypofysen, hjernevedhenget, kjertel omtrent på størrelse med en fingertupp. Den sitter festet til hjernen med hypofysestilken, like under hypothalamus og bak synsnervekrysningen. Hypofysen består av to deler. Den fremre lappen (kjertelhypofysen) stammer utviklingsmessig fra epitelet i fremre del av svelget. Den bakre lappen (nevrohypofysen) er mindre og er utviklingsmessig en del av hypothalamus.

Forlappen består av flere ulike typer av kjertelceller. Hver type skiller ut sitt spesielle hormon. Disse er peptider eller glykoproteiner. De ulike hormonene har ulike effekter og benevnes stort sett etter de organene de virker på:

Thyreoideastimulerende hormon (TSH) stimulerer produksjonen og utskillelsen av hormonet thyroxin (T4) fra skjoldbruskkjertelen. T4 stimulerer metabolismen i alle kroppens celler.

Veksthormon (somatotropin, GH) er et overordnet hormon i reguleringen av veksten i alle kroppens organer. I de fleste sammenhenger er effekten ikke direkte, men formidles via leveren hvor GH stimulerer til produksjon av somatomedin (ILG), et annet veksthormon.

Adrenokortikotropt hormon (ACTH) stimulerer sekresjonen av hormonet kortisol fra binyrebarken.

Follikkelstimulerende hormon (FSH) stimulerer, som navnet sier, utviklingen av follikler i eggstokkene hos kvinner og spermieproduksjon hos menn.

Luteiniserende hormon (LH) fremkaller eggløsning og dannelse av det gule legemet i ovariet. Videre stimulerer det produksjonen av de steroide seksualhormoner både hos kvinner og menn. Prolaktin stimulerer melkeproduksjon hos kvinner.

Den overordnede kontrollen med frigjøringen av hormonene fra hypofyseforlappen ligger i stor grad i hypothalamus. Fra denne utskilles en rekke såkalte frigjøringsfaktorer (eng. releasing factors, RF), som transporteres til hypofyseforlappen via et spesielt kapillarnett (det hypofysære portsystem). Vi kjenner seks slike; fire av dem er aktiverende (RF), to av dem virker hemmende på sekresjonen fra deres målceller. I tillegg blir sekresjonen av hypofyseforlappshormoner kontrollert av mengden av hormon produsert i deres målorganer, såkalt negativ tilbakekoblingskontroll («feedback»-kontroll). Effektorhormonene, det siste leddet i den sekretoriske signalveien, brukes som inhibitorisk tilbakekoblingssignal. Det virker oftest på frigjøringen av både de hypofysære stimulerende hormonene (SH) og på de hypothalamiske frigjøringshormonene (RH). Effekten er å stabilisere hormonmengdene i blodet. PRH er et direkte effektorhormon og mangler denne tilbakekoblingssløyfen. Dopaminet som hemmer prolaktinutskillelsen, stammer fra hypothalamus.

Hypofysebaklappen (nevrohypofysen). Hormonene som frigjøres fra hypofysebaklappen, produseres av cellegrupper som ligger lenger dorsalt i hypothalamus. Hormonene produseres av nervecellelegemene og transporteres i deres utløpere (aksoner) ned til hypofysebaklappen, hvor de lagres og frigjøres etter behov.

Det utskilles to hypothalamiske hormoner fra hypofysebaklappen:

1. Antidiuretisk hormon (ADH), også kalt vasopressin, som først og fremst virker på nyrene, hvor dets effekt er å øke reabsorbsjonen av vann. Derved reduseres urinvolumet og vanntapet minsker. ADH-utskillelsen reguleres i hypothalamus, hvor spesielle celler måler vannkonsentrasjonen i vevsvæsken (osmoreseptorer). Når saltkonsentrasjonen stiger (dehydrering), aktiveres osmoreseptorene, ADH frigjøres og nyrene sparer på vannreservene. Dette er en viktig mekanisme. Hvis ADH-frigjøringen stoppes av en sykdomsprosess, øker urinvolumet omtrent til det tidobbelte (diabetes insipidus). ADH(vasopressin)-frigjøring kan også utløses av reseptorer i de sentrale vener etter blodtap. ADH kan da forholdsvis raskt utløse kompensatorisk karkontraksjon, en effekt som er bakgrunnen for den alternative benevnelsen vasopressin.

2. Oxytocin er det andre kjente baklappshormonet. Dette hormonet virker kraftig stimulerende på muskulaturen i livmoren, spesielt sent i svangerskapet og under fødsel. Frigjøringen av oxytocin stimuleres fra sensoriske reseptorer i fødselsveien under fødselen og bidrar til å opprettholde styrken på fødselsveene. Det gis også som medikament under fødsel for å styrke veene og fremskynde fødselen. Det frigjøres også av barnets suging under diing og øker melkeutskillelsen.

De fleste symptomene i forbindelse med sykdommer i hypofysen skyldes endringer i utskillelsen av ett eller flere av hypofysehormonene. Økt utskillelse av veksthormon (GH) kan skyldes små svulster med GH-produserende celler (adenomer). Opptrer sykdommen hos barn, kan den føre til kjempevekst, individer som kan bli opp mot 2,5 m høye, men likevel være normalt proporsjonerte. Oftere utvikles sykdommen først etter at den normale lengdevekst er avsluttet. Deretter sees «pålagringsvekst»: knoklene blir tykkere, muskelmassen øker, og bindevev i lærhuden blir tykkere. Spesielt rammes hender, føtter, hake, nese og lepper. Pasientene får et karakteristisk utseende, og sykdomsbildet kalles akromegali (av gr. akros, 'fremspring', og megale, 'stor, kraftig'). Nedsatt GH-utskillelse er sjelden, og fører til hypofysær veksthemning.

Overproduksjon av TSH, fører til økt produksjon og frigjøring av skjoldbruskkjertelhormonene (T3, T4). Dette fører til forhøyet hvilestoffskifte, ofte vekttap, varmefølelse og svette. Sykdomsbildet er ofte ledsaget av fremstående øyne (eksoftalmus) og rastløshet (Basedows, også kalt Graves', sykdom, se hypertyreose). Nedsatt TSH-produksjon i hypofysen kan føre til nedsatt skjoldbruskkjertelfunksjon, og slike pasienter får hypotyreose, et sykdomsbilde med nedsatt hvilestoffskifte, ofte ledsaget av frossenhet og tretthetsfølelse. Hypotyreose skyldes imidlertid oftere andre årsaker (f.eks. struma).

Overproduksjon av ACTH fører til overproduksjon av binyrebarkhormoner. Dette gir forstyrrelser i vann- og saltbalansen, tretthet, glukosuri og seksualforstyrrelser (Cushings syndrom). Svikt i ACTH-produksjonen fører til binyrebarksvikt og gir et alvorlig sykdomsbilde som ligner på Addisons sykdom med tretthet, vekttap, lavt blodtrykk og annet.

Tilsvarende kan forstyrrelser i hypofysegonadotropiner (FSH og LH) føre til forstyrrelser i seksualfunksjoner. Her er imidlertid igjen mange andre mulige og vanligere årsaker. Et sykdomsbilde opptrer etter skade av hele hyopfyseforlappen og fører til samtidig mangel på et stort antall primære og sekundære hormoner (Sheehans syndrom).

Nevrohypofysens hormoner kan også svikte, f.eks. etter skade på de hypothalamiske nerveutløperne i hypofysestilken. Mangelen på antidiuretisk hormon (ADH) fører da til diabetes insipidus. Nyrenes reabsorpsjon av vann blir dramatisk redusert. Pasientene skiller ut over 10 liter urin i døgnet og må drikke tilsvarendre volum vann. Den samtidige mangel på oxytocin spiller mindre rolle.

Hypofysesvulster vil også, ved sin vekst, affisere nabostrukturer rent mekanisk. Synsnervekrysningen er mest aktuell, og dette fører til karakteristiske synsforstyrrelser.

Hypofysesykdommene behandles dels medikamentelt ved å hemme effekten av et hormon som overproduseres, dels ved å tilføre et hormon som mangler. I sjeldnere tilfeller er det aktuelt med kirurgi.

Foreslå endring

Kommentarer

25. november 2009 skrev Sigrid Trygsland

"Den overordnede kontrollen med frigjøringen av hormonene fra hypofyseforlappen ligger i stor grad i hypofysen."

Jeg har forstått det slik at det er hypothalamus som har denne overordnede kontrollen og har RF?

20. februar 2011 skrev Roy Martin Pedersen

"Den overordnede kontroll med frigjøring av hormonene......" Her er det vel i fortsettelsen en liten feil idet det står "hypofysen", men det skal vel være "hypothalamus"?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.