Sensorisk deprivasjon, fravær av sansestimuli.

Personer som (frivillig) som ledd i et eksperiment plasseres i et rom uten kontakt med omverdenen og uten sansestimuli som lyd, lys eller lukt, vil gradvis bli mer suggestible (lett påvirkelige), få redusert evne til å tenke logisk og utvikle depressive symptomer. Dette kan utvikle seg videre til hallusinasjoner, vrangforestillinger og forvirring (psykose).

Grader av sensorisk deprivasjon er også sett hos alvorlig syke sengeliggende pasienter ved opphold i lukkede enerom på intensivavdelinger over tid, hvor rommet har nakne vegger og er uten muligheter for orientering. Dette økte risikoen for forvirring og hallusinasjoner (delirium). For å redusere muligheter for slik relativ sensorisk deprivasjon i slike situasjoner setter man i dag i verk ulike tiltak som klokke på veggen, bilde av nære pårørende på nattbordet, vindu som gjør det mulig å orientere seg med tanke på dag og natt samt klare entydige bilder på veggene.

Evnen til å tåle relativ sensorisk deprivasjon varierer noe fra person til person, og også med helsetilstanden. Ekspedisjoner som over lengre perioder skal oppholde seg langt fra kontakt med andre mennesker og i monotone omgivelser, vil kunne bli utsatt for relativ sensorisk deprivasjon. Derfor er det viktig at deltagerne til slike ekspedisjoner velges selektivt med tanke på om de har evne til å tåle den mulige sensoriske deprivasjonen. Polarsyke kan forstås som psykologisk reaksjon på en relativ sensorisk deprivasjon som isødet kan representere.

Sensorisk deprivasjon har også vært brukt som ledd i tortur for å bryte personer ned (hjernevasking).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.